Torsdag formiddag: Sulten gnager

Kom til sykehuset kl. 0815. A i ferd med å bli undersøkt av en logoped. Hun er våken, blid og jeg hilser fra K, H, og andre i familien. Hun skal ha en større undersøkelse idag kl. 12, og har derfor fastet i 12timer. Problemet er at hun ikke spiste noe særlig på tirsdag heller, så hun har nå ikke spist på snart to døgn! Heldigvis får hun de næringsstoffene hun trenger intravenøst, men jeg merker at hun begynner å bli irritabel.
Gårsdagens hjernescann viser at det ikke har vært videre utvikling. Undersøkelsen idag er for å forsøke å forstå hva som har forårsaket blødningen. Hypotesen er at "noe" har ligget i As hode siden fødselen, og at det er dette "noe" som førte til illebefinnende.
Har idag også vært i ytterligere kontakt med forsikringsselskapet som foreløpig viser seg fra sin beste side.
Amerikanske sykehus er annerledes enn norske. Jeg må signere en kontrakt -- og gi min tillatelse til at de gjør ethvert inngrep. Det er tydelig at de ikke tar noen sjanser, og dette er kanskje baksiden av de store erstatningssummene i USA -- de fraskriver seg ansvar før de foretar seg noe. På den annen side, stor risiko for erstatning ved feilgrep gjør også at de kanskje er bedre sikret mot feil? Jeg vet ikke.
Men en ting er likt. Det er stor forskjell på legene. Jeg har kommet opp med tre Cer for leger: Competence, Compassion, Communication. De fleste er gode på den første, noen er ok på compassion, mens de fleste er elendige på communication. De bruker alt for mye fagsjargong, alt for mange ord man ikke skjønner, og de tar -- virker det på meg som -- ikke høyde for at de aller fleste av pårørende ofte er oppskakede og kun istand til å motta helt enkle informasjonsmeldinger.
Jeg har kjøpt en lydbok til A idag -- The Ghost Writer av Phillip Roth, og nå ligger hun å lytter med hodeklokker med lyddemping som demper støyen fra alle apparatene og stemmene som man alltid har på en intensivavdeling. Vi nyter vel begge litt godt av å ha tilbrakt ni måneder på en intensivavdeling som foreldre tidligere, og jeg merker også at tidligere stress har gjort meg godt rustet for å håndtere den situasjonen vi er oppe i nå.
Jeg har også snakket med H idag, men foreløpig vet S ingenting. Forhåpentligvis kan vi vente med å fortelle henne til lørdag når hun kommer tilbake fra sommerleir.