Idag kl. 19 ble A flyttet med ambulanse fra Morristown Memorial Hospital til Atlantic Rehabilitation Institute. Der ble hun rullet inn på dobbeltrommet hvor det lå en dame fra før av, E. Hun var kjempehyggelig og smilte til oss mens ambulansefolka vippet A over i høytekk sengen med knapper og lamper.

Noe av det første amerikanere spør om (etter at de har spurt hvordan man har det og man har svart at man har det bra), er å snakke om hva de jobber som. E viste det seg snart, var episkopalprest i den lokale menigheten (hvordan få en slik kompetanse) og -- i likhet med A -- veldig glad for å slippe fjernsyn.
- Vi er ikke så veldig kristne, skynte jeg meg å si.
- Nei, det får´n si, lespet A fra sengekanten med sitt skjeve flir
- Ikke jeg heller, ikke så kristen som noen av folka i menigheten ihvertfall, smilte E.

Etter en liten stund kom sjefssykepleieren, en myndig dame som jeg ikke husker hva het i farten. Hun hadde en proff tone, vennlig, men uten nøling, tydelig at dette hadde hun gjort mange ganger.
- Velkommen til rehab. Tre timer trening hver dag. Ikke noe moteklær. Besøkstid fra 8-20 hver dag. Fint om mannen din kan være med så han lærer å trene deg etter at du har dratt hjem. Vi skal få deg hjem så fort det er forsvarlig å frakte deg.
- Men ikke før det er forsvarlig, la jeg til.
- Nei, absolutt ikke før det er helt sikkert.

Kl. er nå 22, jeg er hjemme, og skal dette i seng. Jeg skal nemlig også være med på all treningen - tre timer om dagen! Her gjelder det å få folk friske.