Hjemme!

A fikk komme hjem på perm i dag, og skrives ut i morgen.  Vi er fremdeles usikre på hvem som er kontaktlege, hva som skal skje, hva hun kan spise og hvorvidt det er lagt en strategi, men vi er glade for at hun kommer hjem.  Forhåpentligvis får vi vite mere i morgen ved utskrivning.  Nå begynner den lange veien tilbake.  Nå gjelder det å holde motet oppe.

A is home from the hospital, on leave of absence today, but she will be formally discharged tomorrow.  We are still unsure what comes next, what doctor is our primary contact at the hospital, what she can eat and if a strategi exists that will address the underlying issues which caused the trombosis, the bleeding and all the other nasty stuff.  Hopefully, we will know more tomorrow.   Next is rehab and training to regain some of the muscles lost.  The trick now is to keep our spirits high.  

"Udramatisk" gastroskopi. A utskrives denne uken

A er nå ferdig med gastroskopi og ligger til oppvåkning.  Jeg er på jobb og venter på telefon fra en lege som kan gi meg mer informasjon.  Kl. 12:30:  Fikk nettopp beskjed fra A:  "Ferdig! Hjemme i løpet av uka.  De må bare bestemme seg for medisin, mat og fysio. Gleder meg til å komme hjem!"

A just finished gastroscopy and is waking up at a recovery room.  The procedure went as planned without any drama, according to a preliminary call from the hospital.  I hope to receive no additional information when I speak to a doctor later.  12:30am:  Just received a message from A:  "Done!  Will be home this week.  But first the doctors need to decide on meds, nutrition and physical therapy.  Can´t wait to get home!"

A kommer til frokost...på perm

Kom akkurat tilbake fra fredagssushi på Ullevål sykehus sammen med jentene.  Vi ble møtt av en glad A som kunne fortelle at hun får komme hjem på perm i morgen, lørdag.  Jeg skal hente henne ved 10-tiden og muligens får hun sågar sove hjemme til søndag.  Snakk om luksus!  Vi gleder oss veldig.

We just got back from our Friday sushi ritual at the hospital.  Upon arrival, a happy A informed us that she has been granted a leave of absence on Saturday.  I will pick her up around 10am and she might even sleep at home until Sunday unless something unexpected happens.  We are joyous.  

A er fremdeles på Ullevål, minst en uke til

A kjeder seg og blir stadig bedre.  På mandag skal hun ha en gastroskopi, noe hun gruer seg veldig til fordi den skal skje under narkose.  Hun avslutter antibiotika i morgen.  Ascites finner tilbake til riktig farge og avtar.  Motet er stigende, A kjeder seg.  Skrev til meg i dag:  "Tilbake etter vevsprøve (av benmargen). Alt gikk fint.  Fikk til og med gått litt.". Positiv som alltid.
Vi åpner nå gradvis opp for besøk, men hennes telefon er fremdeles viderekoblet til min.  Det gjelder å både spare på kreftene OG unngå kjedsommeligheten.  Hjemme begynner vi å bli drit lei av livet uten A.

A is bored and is getting better.  We expect her home mid-next week.  On Monday she will have another gastroscopy which she dreading.  As of tomorrow she is off antibiotics.  Her stomach is still producing ascites, but less than before and the color is looking more "normal" (whatever that means). Her mood is better.  She wrote today:  "Back from the bone marrow test.  All is normal.  I even got to walk a little.".
We are starting to allow visitors to see her alhtough her phone is still forwareded to me.  She needs to rest but to avoid boredom, a fine balance.  We are getting tired of a house void of A. 

Rolig, men trenende og utolmodig

I går og i dag har A såvidt hatt behov av de nærmeste.  Hun blir kvikkere for hver dag som går, men har fremdeles et dren i buken.  Hun har såvidt begynt å gå i trapper, og har blitt merkbart sterkere og piggere.  Hun har fått uklare beskjeder fra ernæringsfysiolog, noe hun misliker ("det virker useriøst") og hun har fått beskjed om at hun skal ha en ny gastroskopi med narkose i neste uke.  Akkurat nå er vår datter S på besøk.  H kommer senere i kveld (muligens).  Valpen Chaya er i ferd med å finne seg til rette.  I natt sov hun i buret sitt i første etasje mens H sov på sitt rom i 2. etasje.  Det går fremover.

Yesterday and today A has been visited by close family.  She is getting stronger, eating well, but find it hard to sleep at the hospital.  She is exercising several times daily, walking in stairs, doing yoga and strengthening her leg muscles.  She eats well, but is bored and find it hard to sleep.  She expects to have another gastroscopy next week.  Our youngest daughter S is there now.  H will be there later tonight.  The puppy is finding herself at home.  For the past few nights, she have been sleeping alone on the first floor while H has moved back to her room on the 2nd floor.  

Morgenrapport og en ny gastroskopi

I går kveld var det før-åpning for utstillingen og A var med via Facetime.  "Det var som å være der," sa hun i dag morges da vi snakket sammen på video via telefonen.  Det er utrolig hvordan teknologien gjør det mulig å ha kjappe "besøk" uten å være fysisk tilstede.  Da jeg holdt tale, så og hørte hun hele talen via video.

A er kvikkere for hver dag som går.  Hun har mistet mye muskelmasse, men er veldig motivert for å trene seg opp igjen.  Det kommer fremdeles en god del væske fra et dren i buken, men det regner legene med kommer til å stabilisere seg.  Hun fikk beskjed i går om at hun skal ha en ny gastroskopi i neste uke, noe både hun og jeg naturligvis gruer seg til.  Hun fordi det er ubehagelig og innebærer mer herjing med kroppen hennes.  Jeg fordi jeg er redd for at selve prosedyren kan trigge nye blødninger i spiserøret og sette oss flere uker tilbake.  Men: vi har ikke noe valg.

I morgen ble vi enige om å spise fredagssushi sammen på sykehuset.

Og en ting til:  Brillene til Ane er funnet!  Rett etter at jeg skrev om at brillene ble borte på Ullevål, hev en av våre venner, H, seg i bilen og i løpet av noen timers detektivarbeide og en god posjon flaks, fant hun brillene.  De hadde fulgt med en annen pasient, en eldre mann, som også ble overført fra Ullevål til Rikshospitalet omtrent på samme tid som A.

English:  Yesterday, A was present via Facetime (video link) at the pre-opening when I gave a speech.  "It was as if I was there," she said to me later when we spoke again.  Technology is enabling me to make short virtual visits to the hospital, and it really makes a difference for the entire family.

A was more alert today, and she seems to be recovering at a steady pace.  She slept better tonight, and woke up at 7am.  She has lost a lot of muscle tissue, but is very motivated to start training again, and she is "working out" as much as she can at the hospital.  She is still experiencing liquid coming from her abdomen, but this is expected according to the doctors.  Yesterday she was told of a planned gastroscopy early next week, a procedure we both dread for slightly different reasons.  For her, the physical experience is very unpleasant to say the least.  For me, I worry about the procedure triggering more bleeds.  But, we have no choice.

Tomorrow we plan to bring sushi to her room and eat our regular Friday meal with her.

PS:  We found A´s glasses which were lost during the transfer from Ullevål to Rikshospitalet on Sep 28.  As soon as I wrote about the glasses missing on the blog, a friend went into detective mode and after a few hours, recovered A´s glasses (and her cellphone) which had ended up following a different patient, an older man, on his journey from Ullevål to Rikshospitalet.

Mandag på Ullevål. A er bedre.

Sitter hos A som har besøk av yngste datter og yngste søster i dag.  Hun er merkbart bedre, men seks kg. tynnere enn da hun ble innlagt.  Hun hadde gått flere runder i korridoren med støtte, hadde dusjet alene, og hadde spist sjokolade.  Det begynner å gå riktig vei, men en runde ned korridoren var nok til å slite henne helt ut.  Alt er relativt.

A is much better today.  She slept five hours last night (a new record), she took a shower alone this morning, and she has made several walks down the corridor outside her room, with the aid of a stand on wheels.  She is still only being visited by her closest family, but slowly I am starting to allow a few visitors.  

Helgeopphold på Ullevål er ikke for nybegynnere

Kortversjonen: A ligger på enkeltrom på gastromedisinsk sengepost på Ullevål.  Hun har gått i gangen med hjelp, har dusjet og spist, og begynner å bli frisk nok til å bekymre seg for egen helse, noe det er all grunn til på et sykehus som tydeligvis sliter.  Som pårørende er det foruroligende å se hvor store forskjeller det er mellom Rikshospitalet (fem stjerner) og Ullevål (tre stjerner).   Pleiere,  leger og infrastruktur  er fantastiske begge steder (uten unntak) men alikevel er Ullevål som å komme til en helt annen (og farligere) verden.  Her småløper pleierne og det virker som alle har dårlig tid.  Som om det å være effektiv garanterer bedre effekt.  Noen ganger kutter man ikke kostnader.  Man bare skjuler dem.   

Blurb:  A is getting better. She is now in a single room on a regular gastro medical unit at Ullevål sykehus.  This hospital is substantial downgrade compared to Rikshospitalet which is strange considering that they are both supposed to be two different campuses of Oslo Univeristy Hospital.  Don´t get me wrong.  The staff is excellent in both places, as is the equipment.  Yet, Ullevål seems to have a different culture, and the staff seems like they have no slack.   As a care giver I am uncomfortable with what feels like insufficient care at this hospital (more towards the end of this somewhat disgruntled post).

A ble overfyttet fra Rikshospitalet til Ullevål i går, torsdag,  ved 14-tiden.  Ambulansepersonalet rullet henne inn på et enkeltmannsrom og forsvant.  Etter en stund forsøkte hun å ringe på en pleier  ved å dra i snoren ved sengen som fikk en liten rød logo til å lyse, men ingen pleier.  Tilslutt måtte hun, nyoperert og uten balanse, finne frem mobilen (som hun ikke var sterkt nok til å slå på 24 timer tidligere) og først ved å ringe sentralbordet på Ullevål fikk hun tilslutt tilkalt en pleier. 

Da S og jeg ankom ved 1530-tiden hadde hun ligget i vel over en time uten at noen hadde tatt i mot henne.  Pleieren vi traff hadde ikke lest journalen og visste ikke noen ting om henne.  Hva hadde skjedd hvis hun hadde fått enda en blødning mens hun ventet? 

Da jeg spurte hva som var årsaken til at ingen hadde tatt i mot henne, ble jeg forklart at hun hadde ankommet midt i et vaktskifte.  A kom ca. 1415.  Vaktskifte først skjer kl. 15, altså over 30 minutter etter at hun kom inn.   

Da vi kom inn på gastromedisinsk sengepost og jeg oppdaget at hun lå alene uten tilsyn, ble jeg for første gang på tre uker redd, og da hun fortalte meg at hun hadde ligget en time uten at noen engang var inne hos henne, merket jeg at jeg ble nesten hissig, en følelse man ikke kan bruke til stort i en krise.  Det var kun tre dager siden hun ble flyttet til en intensivavdeling med nye blødninger, og vi snakker om en nyoperert dame. 

S og jeg dro hjem ved 17-tiden etter at S hadde fått sin daglige mammadose. På veien hjem handlet vi, og vel hjemme laget jeg middag mens begeistrete naboer inspiserte valpen og jeg serverte kaffe. 

kl. 1930 var det Hs tur til å besøke A på Ullevål mens S drakk te og koste med Chaya.  Jeg svippet H ned, dro hjem for å hjelpe S med hennes collegesøknad, og hentet H på sykehuset ved 22-tiden.  Da hadde en lege snakket med A som var beroliget.  Både fysioterapi og ernæringsfysiolog var "på gang".  Gode nyheter.  Men når?  Ikke før mandag skulle det vise seg. 

I dag morges kom jeg til Ullevål ved 12 tiden og hadde med meg hjemmelaget smoothie og rene klær.  Da var A veldig klar for en dusj og ventet også ivrig på en fysioterapeut og ernæringsfysiolog.  Da ingen kom, ringte vi tilslutt på en vennlig pleier som kom i løpet av ca. 4 ½ minutt.  Det var riktignok ikke pleieren som visste noe om As sykdomsbilde, men hun hjalp A inn i dusjen og var tilbake etterpå. 

A spurte om det var mulig kunne få hjelp til å skifte de våte bandasjene?  Jo, det skulle la seg gjøre  mente pleieren og forsvant. 

45 minutter senere var A kald, og jeg banket vennlig men bestemt på døren til sengepostens admin. leder.  Vi hadde en kjapp samtale der jeg forklarte henne at det er ubehagelig å være pårørende når man har en kone som har vært døende i tre uker og som plutselig behandles som om hun har hatt en liten influensa.  Hva kunne vi forvente over helgen, og hvor fort vi kunne få skiftet bandasjene? 

I løpet av få minutter kom den hyggelige adminpersonen inn og brukte 15 minutter på å snakke med oss.  Hun tok seg god tid, og bekreftet at det vi hadde opplevet "ikke skulle skje". 

Enden på visen var at hun selv skiftet As bandasje og bekreftet vår frykt om at sjansen for å få fysio eller ernæringsveiledning i helgen var ganske liten.  Hun forsøkte også å forklare at mange som kommer fra intensive avdelinger opplever stor usikkerhet når de kommer til en "vanlig" sengepost.  Det eneste hun kunne love var at A, som var motivert til å komme i gang med trening, ville få hjelp til å gå ned korridoren to ganger om dagen. 

Som pårørende er det betryggende å se hvor dedikerte de ansatte på sykehuset er.  Men det hjelper lite når de er så travle at de ikke har tid til noe utover det planlagte og den manglen på fleksibilitet dette medfører er dypt urovekkende.  "Dette er en forsmak på det å bli gammel," sa A da vi snakket om det. 

Problemet på et sykehus er at effekten så lett kan ødelegges. Svikter det ett sted kan plutselig hele oppholdet være forgjeves. 

English:  When A arrived at Ullevål sykehus yesterday around 2:15 yesterday from Rikshospitalet, the ambulance crew dropped her off in a single room at the gastrosurgical unit and took off.  Nobody was there to greet her, and nobody responded when she rang the alarm over the bed after what felt like a long wait.  She finally pulled out her cell-phone which she, only 24 hours earlier, was too weak to operate.  She dialled the central number to the hospital switchboard and finally got hold of someone who promised to send a nurse.  When S and I  arrived around 3:30, someone had popped in to say hello, but the nurse we met upon arrival, told her that she had not yet had the time to read A transfer documents, and therefore did not know what A required or if A could eat regular food.  

Only after we left around 5p, disturbed by the lack of care, did A get to talk to a doctor, which was understandable.  The total lack of care upon arrival was not. The doctor told her she would receive physiotherapy and nutritional advice.  But he did not say that she had to wait until Monday.  

After grocery-shopping and making dinner, I drove H to the hospital closer to 8p, drove back to help S with her college application, and picked H up again at 10.  We then worked on the application until midnight.  

This morning I was back at the hospital around noon.  By then she was very alert, stable and eager to start physiotherapy and plan her meals.  She also really wanted to shower.  At 2p we finally called for a nurse and A got help to take her shower (the nurse was not the one in charge of A but helpful nonetheless).  Upon returning to her bed, A asked if someone could replace her bandages who were all wet.  After waiting for this to happen for 45 minutes, I went to the admin. head of the unit, a very friendly lady, and asked if we could have a word whoever knew what would happen and not during the weekend.  She came to our room within minutes, and listened to our grievances.  I tried to be friendly and reasonable, as was A.  Her main concern was, when can I have clean dry bandages, when can I start physio, and when will I know what I can eat?  Will it happen over the weekend?  

The admin told us that Friday afternoon is a bad time to request services and that she should not expect much before Monday.  "So I might as well be home," A said.  "Well, in a sense, yes, she replied", clearly as frustrated by the meager resources available to service a large number of patients.  She then left, and minutes later came back and changed As bandages herself.  

I am concerned with this hospital which seems understaffed resulting in long waiting times and a lot of discomfort both for patients and caregivers like myself.   I admire the health workers who work here. They dedication to the patiens is impressive, but most of them seem very pressed for time.  

How is it possible for two campuses of the same university hospital to be so different?  Why does  Rikshospitalet seem so much better, cleaner and more together?  I don´t get it.  But it is scary to be a caregiver.  For the first time in three weeks, I am happy with As condition.  Now I worry about her care. 

Det tar seg opp

Kortversjonen:  A er nå flyttet til Ullevål og ligger på en vanlig sengepost.  Hun begynner å bli piggere og det er ikke så lenge til hun kan få besøk av nærmeste familie.  Men, hun er fremdeles sliten og trenger ro.  Send tekstmeldinger til meg, så kan jeg lese for henne når hun er våken.  Det er deilig å se henne igjen med færre slanger i kroppen, men klok av skade drøyer vi sjampispoppingen enda noen dager.

English:  A, getting better by the hour it seems, is now transferred to a regular bed at Ullevål sykehus, a regional hosptial close to where we live.  The service here is a clear downgrade, but again, downgrade is good when you are sick.  It means that you are getting better.

Ullevål sykehus carries with it memories from my childhood.  This is where my grandfather and mother died, where our youngest daughter S was born and spent four months at the NICU, and where my dad did labwork in the late 60´s for his degree.  When growing up, the pets my father got me -- mice, rats and other rodents -- were all veterans from the virus lab at this hospital.

A flyttes til Ullevål på ettermiddagen i dag

A er nå flyttet til Gastromedisinsk sengepost på Ullevål.  Vi venter på å få vite hvor A ligger.
Var innom A på Rikshospitalet ved 12-tiden.  Hun var sliten, tynn, men glad, stabil og fortalte meg at hun hadde gått i korridoren i dag.  "Nå er det bare å starte forfra igjen," sa hun.  Jeg kunne fortelle at valpen har sovet i hele natt og den har allerede lært seg kommandoen "sitt".  Mens jeg var der fikk jeg vite at A flyttes til Ullevål på ettermiddagen i dag.  Det er gode nyheter.

A has been moved to a hospital closer to our house, a regional campus, Ullevål sykehus. She is eager to get home, but not quite there yet.  Right now we are waiting to see her at Ullevål.

Plan b: A flyttes til Rikshospitalet og blir antagelig operert i kveld

Kortversjon: A er stabil på respirator men flyttes til Rikshospitalet og blir antagelig operert i kveld etter at de vanlige virkemidlene for å stoppe blødning ikke har gitt resultater. Dette er en eskalering av en allerede alvorlig situasjon.

I ettermiddag mislyktes legene i å fjerne blodproppen i venstre nyrevenen.  Jeg var inne hos A, gråt litt og ga henne en klem før jeg tørket tårene og dro hjem og laget en god middag til jentene og mine svigerforeldre.  Svigerfar hadde kjøpt frossenpizza, men jeg har ett prinsipp (lært av A):  når det krise er det skikkelig mat som gjelder.  

I det jeg skulle sette meg til bords, rett før kl. 18, ringte telefonen og en alvorlig lege spurte hvor fort jeg kunne komme meg ned til en ny samtale. 

Jeg ringte K, As legeveninne, inhalerte middagen og 20 minutter stod både K og jeg på intensivavdelingen der vi ble møtt av to alvorlige leger (en indremedisiner og en karkirurg) og en smilende intensivpleier.  Vi gikk inn i et rom og jeg ba om og fikk lov til å ta opp samtalen på min mobiltelefon.  

De gikk rett på sak.  Det vanlige løpet med å forsøke å tette blødningene ikke hadde fungert. Det ville ikke nytte å fortsette med dette.  Jeg ventet på at de skulle komme til plan B som viste seg å være kirurgisk inngrep.  Ta bort milten.  Rydde opp i en spaghetti av tette vener og finne nye baner for blodet slik at trykket lettes og årsakene til blødningene fjernes.   

"Ville du anbefalt dette inngrepet hvis det var din kone?" spurte jeg.  Begge legene nikket umiddelbart.

Etter samtalen gikk jeg inn til en A som sov mens respiratoren gjorde jobben sin.  Tenk hvor heldig jeg har vært som er sammen med deg, sa jeg lavt til henne (tror ikke hun kunne høre meg), satt en stund, men hadde ikke ro, ga henne en klem før jeg gikk ut.  Vel ute av avdelingen lastet jeg lydopptaket av legesamtale og sendte det til to erfarne legevenner.  På vei hjem snakket jeg med med en av dem, T, og ringte tilslutt hundeopdretteren R som vi var hos sist søndag for å finne ut om det er mulig å forsinke leveransen av Hs valp.  

Nå er vi standby og venter på telefon fra sykehuset.  As mor overnatter.  K og jeg har forklart jentene og svigermor hvor alvorlig det er, og vi er alle preget av stundens alvor.  

Situasjonen er fremdeles ikke under kontroll

A blør fremdeles litt og blir derfor liggene på respirator "til i morgen."
Da jentene og jeg troppet opp på Ullevål kl. 17 i håp om å være der når A våknet, var hun fremdeles ikke tilbake fra CT undersøkelse.  Vi benket oss på pårørenderommet med nesen i hver vår skjerm.  S med nesen i Morgenbladet (før hun gikk over til iPad).  H på sin iPhone.  Jeg gjorde tegneøvelser på min iPad.  
Nærmere 18 kom en intensivsykepleier og fortalte at A kom til å være på respirator over natten for at hun skulle få "hvile".   Respirator var også nyttig for å unngå at evt. oppkast skulle finne veien til lungene.
Hun sa til jentene at det kan være tøft å se noen på respirator for første gang.  Jeg sa meg enig, men sa at de fikk bestemme selv.  De bestemte seg for å vente mens jeg ble med inn til A.
Da fikk jeg vite at hun fremdeles blør litt uten at legene var helt sikre på hvor blødningen sitter.  A lå helt stille, men åpnet øynene litt da jeg kom inn, og jeg holdt henne i hånden og snakket rolig til henne en liten stund.  Jeg ble enige med pleier om at en lege ringer meg senere i kveld.
Nå er vi hjemme.  Jeg har laget to quicher (pai) og vi har kjøpt inn et arsenal av sjokolade.  K, As legevenn (som streiker og derfor har mye tid) kommer over til dessert, og planen er å bingewatche Modern Family på Netflix. (As reaksjon da hun så de første episodene var, "det de har til felles er at de alle vil hverandre vel.  Akkurat som oss."  Typisk A.  

A gjøres klar for CT. Vi drar ned ved 17-tiden

Snakket med sykehuset.  A er fremdeles på respirator og gjøres klar for CT nå.  Vi drar ned for å være der når hun våkner etter undersøkelsen, ca. 17.  Regner med at hun da blir tatt av respirator. Ny melding kommer når vi har mer informasjon.

Igjen på respirator

Snakket akkurat med en lege på Ullvål.  A hadde en ny blødning i dag morges.  Hun hatt enda en gastroskopi, og det viste seg at stenten som ble lagt inn i går hadde forskjøvet seg.  Hun ligger nå på respirator og de har valgt å holde henne der til etter CT undersøkelse på ettermiddagen i dag.  De ringer meg slik at jeg kan være hos henne når hun våkner.  

Tirsdag morgen

Snakket med intensivsykepleier nå kl. 0730.  A sover og har hatt en rolig natt.  Fremdeles "sliten" men har ikke hatt flere blødninger.  

Mandag kveld

A er rolig og stabil, men er sliten. Hun har hatt en litt høy temperatur og får bredspektret antibiotika.

H og jeg kom til sykehuset kl. 21.  Da hadde de flyttet A til et enerom fordi de et øyeblikk trodde hun måtte ha enda en gastroskopi.  Vi traff en hyggelig lege i gangen som fortalte at A var fin og stabil.

Da vi fikk komme inn på det nye rommet, var A våken. Vi snakket litt og H fortalte om valpen.  A fortalte at hun hadde fått en tekstmelding men ikke klart å svare på den.  Jeg hilste henne fra alle som hadde tekstet meg.  Det ble hun glad for.  Vi var enige om at det var for tidlig å få besøk og at det var greit hvis tekstmeldinger sendes til meg, ikke til A.

Vi var der en halv time og vi dro da hun lukket øynene og svarte bekreftende på mitt spørsmål om hun ville sove.  Jeg ga henne en klem.  "Jeg gleder meg til du er hjemme igjen," sa jeg før jeg dro, som vanlig med en stor klump i halsen.  Egentlig skulle jeg gjerne vært der hele tiden.

Det er deilig å kunne rapportere på en blogg fremfor å gjenta historien om hvordan "det går" hele tiden.  Det er deilig at ingen ringer og spør.  Ubesvarte tekstmeldinger verdsettes.  Det er godt å vite at så mange bryr seg.  

Det går etter planen

Møtte til legesamtale kl. 1130 i dag sammen med, K, As legeveninne. En vennlig ung lege tok seg god tid og gikk gjennom sykehistorien og hva de gjør.  A har mistet mye blod.  Men, hun er bedre nå enn da han så henne første gang på fredag. Det virker som de har kontroll på blødningen i spiserøret der en stent er lagt inn og tilstanden er stabil.  Hun har litt høy temperatur og får bredspektret antibiotika for å forebygge evt. infeksjoner.  Vi er alle enige om at hun ser bedre ut. Legen påpeker at hun trenger mye hvile, og at det holder med besøk av de aller nærmeste.  Alle andre får vente.
Forutsatt at hun fortsetter å være stabil, flyttes hun til en sengepost på gastro i løpet av noen dager.  Der blir hun sett på av sykehusets beste leverspesialister og hun vil bli fullstendig utredet.
Jeg føler at sykehuset viser seg fra sin beste side.  "Du er i gode hender," sier K., og det er beroligende.
Etterpå tok jeg farvel med K og gikk tilbake til A.  Hun var våken og vi har en hyggelig prat.  Hun er mest opptatt av at jentene har det bra.
"Jeg har vasket tøy i dag," ser jeg.  Hun smiler.  Jeg sitter i en stol ved siden av sengen, leser mail og betaler regninger.  Jeg døser i ti minutter og våkner av at A har satt seg opp i sengen og vil gå på do.  Det er nye takter.  Jeg tilkaller en pleier.  Tar farvel.
Nå sitter jeg i en korridor og skriver.  Det blir litt bedre hver dag.  Akkurat nå holder det bøtter og spann.

PS:  Tusen takk for alle oppmuntrende tekstmeldinger.  Jeg har ikke rukket å svare på alle, men synes det er hyggelig med livstegn.  As telefon er nå viderekoblet til meg, og hun leser foreløpig ikke tekstmeldinger.  Send de til meg, så kan jeg lese høyt når hun er klar for det.  

En rolig natt

A har hatt en rolig natt uten nye blødninger.  Legesamtale kl. 1130 i dag, mandag.  Da vet vi kanskje mer om hva som skal skje og hva som har skjedd.  

Fremdeles uvisshet ... og en valp!

Nå er vi på sykehuset igjen, kl. er 18.  A ligger fremdeles på medisinsk intensivavdeling, er våken og har hatt en travel dag.  De har gjort en 3. gastroskopi og det er lagt inn en stent.  A har hatt besøk av foreldre og søster.  Pulsen og blodtrykk er rolig og fint. Jeg synes hun ser litt piggere ut enn i går, men jeg er lettlurt og kanskje kommer det av at hun ikke har noen ledninger i ansiktet.  
"Jeg er ganske dopa," sier hun med en vanlig stemme.  Jeg ser at hun skjerper seg for å vise seg fra sin beste side. Begge jentene er glade for å være sammen med A.  Den tøffe situasjonen tiltross:  Vi nyter å være sammen, C,A,S og H.
A spør dem om dagen og de forteller ivrig.  "Hva spiste dere idag?"  "Hvordan går det med særoppgaven?" "Hvor store var valpene?"
H viser ivrig frem bilder.  Det har vært en stor dag.  Et første møte med et familiemedlem.  Klar til å hentes om to uker.  Jeg sier vi må se an litt hvordan A føler seg, ta en dag av gangen.  Kanskje kan det drøye litt til.
S vil gå på kino.  "Deilig å tenke på noe annet," sier hun og tekster forskjellige venner for å se om det er noen som har tid.
Jeg holder A i hånden.  "Det er i hvertfall ikke mangel på spenning," sier hun og smiler til meg.  "Det gjelder å nyte hvert sekund."
"Jeg begynner å savne deg hjemme," sier jeg.  "Det hoper seg opp med skittentøy.  Det minner meg om hvor bortskjemt du har gjort meg."
"Det fikser du fint," sier hun med et lite smil.
Vår humor.  Røff, men kjærlig.  
Jeg avtaler med sykepleieren om at jeg skal ringe i morgen tidlig for å avtale legesamtale.  Vår legevenn K skal være med.  Det er nyttig å ha med en fagperson.  Selv om legene har blitt mye bedre til å oversette sin egen lingo til vanlig norsk, er det fremdeles vanskelig å forstå fordi jeg, som de fleste pårørende i en slik situasjon, har en nedsatt evne til å ta inn informasjon.
Ane er fremdeles ikke mottagelig for besøk.  Leser ikke tekstmeldinger.

Her er et bilde av A som ser på valpen, en dansk/svensk gårdshund.

Stabilt

Snakket med intensivsykepleier på morgenkvisten og alt er stabilt med A.  Hun har fått fire poser blod i løpet av natten, men har sovet stort sett hele tiden.  No news is good news.  Jentene og jeg skal til Elverum i dag for å se på en valp til H.  Det har vi gledet oss til lenge.  As mor, G, besøker A på formiddagen.  Jeg stikker innom så snart vi er tilbake.
Det er for tidlig å besøke A.  Jeg gir beskjed når den tid kommer.