Helgeopphold på Ullevål er ikke for nybegynnere

Kortversjonen: A ligger på enkeltrom på gastromedisinsk sengepost på Ullevål.  Hun har gått i gangen med hjelp, har dusjet og spist, og begynner å bli frisk nok til å bekymre seg for egen helse, noe det er all grunn til på et sykehus som tydeligvis sliter.  Som pårørende er det foruroligende å se hvor store forskjeller det er mellom Rikshospitalet (fem stjerner) og Ullevål (tre stjerner).   Pleiere,  leger og infrastruktur  er fantastiske begge steder (uten unntak) men alikevel er Ullevål som å komme til en helt annen (og farligere) verden.  Her småløper pleierne og det virker som alle har dårlig tid.  Som om det å være effektiv garanterer bedre effekt.  Noen ganger kutter man ikke kostnader.  Man bare skjuler dem.   

Blurb:  A is getting better. She is now in a single room on a regular gastro medical unit at Ullevål sykehus.  This hospital is substantial downgrade compared to Rikshospitalet which is strange considering that they are both supposed to be two different campuses of Oslo Univeristy Hospital.  Don´t get me wrong.  The staff is excellent in both places, as is the equipment.  Yet, Ullevål seems to have a different culture, and the staff seems like they have no slack.   As a care giver I am uncomfortable with what feels like insufficient care at this hospital (more towards the end of this somewhat disgruntled post).

A ble overfyttet fra Rikshospitalet til Ullevål i går, torsdag,  ved 14-tiden.  Ambulansepersonalet rullet henne inn på et enkeltmannsrom og forsvant.  Etter en stund forsøkte hun å ringe på en pleier  ved å dra i snoren ved sengen som fikk en liten rød logo til å lyse, men ingen pleier.  Tilslutt måtte hun, nyoperert og uten balanse, finne frem mobilen (som hun ikke var sterkt nok til å slå på 24 timer tidligere) og først ved å ringe sentralbordet på Ullevål fikk hun tilslutt tilkalt en pleier. 

Da S og jeg ankom ved 1530-tiden hadde hun ligget i vel over en time uten at noen hadde tatt i mot henne.  Pleieren vi traff hadde ikke lest journalen og visste ikke noen ting om henne.  Hva hadde skjedd hvis hun hadde fått enda en blødning mens hun ventet? 

Da jeg spurte hva som var årsaken til at ingen hadde tatt i mot henne, ble jeg forklart at hun hadde ankommet midt i et vaktskifte.  A kom ca. 1415.  Vaktskifte først skjer kl. 15, altså over 30 minutter etter at hun kom inn.   

Da vi kom inn på gastromedisinsk sengepost og jeg oppdaget at hun lå alene uten tilsyn, ble jeg for første gang på tre uker redd, og da hun fortalte meg at hun hadde ligget en time uten at noen engang var inne hos henne, merket jeg at jeg ble nesten hissig, en følelse man ikke kan bruke til stort i en krise.  Det var kun tre dager siden hun ble flyttet til en intensivavdeling med nye blødninger, og vi snakker om en nyoperert dame. 

S og jeg dro hjem ved 17-tiden etter at S hadde fått sin daglige mammadose. På veien hjem handlet vi, og vel hjemme laget jeg middag mens begeistrete naboer inspiserte valpen og jeg serverte kaffe. 

kl. 1930 var det Hs tur til å besøke A på Ullevål mens S drakk te og koste med Chaya.  Jeg svippet H ned, dro hjem for å hjelpe S med hennes collegesøknad, og hentet H på sykehuset ved 22-tiden.  Da hadde en lege snakket med A som var beroliget.  Både fysioterapi og ernæringsfysiolog var "på gang".  Gode nyheter.  Men når?  Ikke før mandag skulle det vise seg. 

I dag morges kom jeg til Ullevål ved 12 tiden og hadde med meg hjemmelaget smoothie og rene klær.  Da var A veldig klar for en dusj og ventet også ivrig på en fysioterapeut og ernæringsfysiolog.  Da ingen kom, ringte vi tilslutt på en vennlig pleier som kom i løpet av ca. 4 ½ minutt.  Det var riktignok ikke pleieren som visste noe om As sykdomsbilde, men hun hjalp A inn i dusjen og var tilbake etterpå. 

A spurte om det var mulig kunne få hjelp til å skifte de våte bandasjene?  Jo, det skulle la seg gjøre  mente pleieren og forsvant. 

45 minutter senere var A kald, og jeg banket vennlig men bestemt på døren til sengepostens admin. leder.  Vi hadde en kjapp samtale der jeg forklarte henne at det er ubehagelig å være pårørende når man har en kone som har vært døende i tre uker og som plutselig behandles som om hun har hatt en liten influensa.  Hva kunne vi forvente over helgen, og hvor fort vi kunne få skiftet bandasjene? 

I løpet av få minutter kom den hyggelige adminpersonen inn og brukte 15 minutter på å snakke med oss.  Hun tok seg god tid, og bekreftet at det vi hadde opplevet "ikke skulle skje". 

Enden på visen var at hun selv skiftet As bandasje og bekreftet vår frykt om at sjansen for å få fysio eller ernæringsveiledning i helgen var ganske liten.  Hun forsøkte også å forklare at mange som kommer fra intensive avdelinger opplever stor usikkerhet når de kommer til en "vanlig" sengepost.  Det eneste hun kunne love var at A, som var motivert til å komme i gang med trening, ville få hjelp til å gå ned korridoren to ganger om dagen. 

Som pårørende er det betryggende å se hvor dedikerte de ansatte på sykehuset er.  Men det hjelper lite når de er så travle at de ikke har tid til noe utover det planlagte og den manglen på fleksibilitet dette medfører er dypt urovekkende.  "Dette er en forsmak på det å bli gammel," sa A da vi snakket om det. 

Problemet på et sykehus er at effekten så lett kan ødelegges. Svikter det ett sted kan plutselig hele oppholdet være forgjeves. 

English:  When A arrived at Ullevål sykehus yesterday around 2:15 yesterday from Rikshospitalet, the ambulance crew dropped her off in a single room at the gastrosurgical unit and took off.  Nobody was there to greet her, and nobody responded when she rang the alarm over the bed after what felt like a long wait.  She finally pulled out her cell-phone which she, only 24 hours earlier, was too weak to operate.  She dialled the central number to the hospital switchboard and finally got hold of someone who promised to send a nurse.  When S and I  arrived around 3:30, someone had popped in to say hello, but the nurse we met upon arrival, told her that she had not yet had the time to read A transfer documents, and therefore did not know what A required or if A could eat regular food.  

Only after we left around 5p, disturbed by the lack of care, did A get to talk to a doctor, which was understandable.  The total lack of care upon arrival was not. The doctor told her she would receive physiotherapy and nutritional advice.  But he did not say that she had to wait until Monday.  

After grocery-shopping and making dinner, I drove H to the hospital closer to 8p, drove back to help S with her college application, and picked H up again at 10.  We then worked on the application until midnight.  

This morning I was back at the hospital around noon.  By then she was very alert, stable and eager to start physiotherapy and plan her meals.  She also really wanted to shower.  At 2p we finally called for a nurse and A got help to take her shower (the nurse was not the one in charge of A but helpful nonetheless).  Upon returning to her bed, A asked if someone could replace her bandages who were all wet.  After waiting for this to happen for 45 minutes, I went to the admin. head of the unit, a very friendly lady, and asked if we could have a word whoever knew what would happen and not during the weekend.  She came to our room within minutes, and listened to our grievances.  I tried to be friendly and reasonable, as was A.  Her main concern was, when can I have clean dry bandages, when can I start physio, and when will I know what I can eat?  Will it happen over the weekend?  

The admin told us that Friday afternoon is a bad time to request services and that she should not expect much before Monday.  "So I might as well be home," A said.  "Well, in a sense, yes, she replied", clearly as frustrated by the meager resources available to service a large number of patients.  She then left, and minutes later came back and changed As bandages herself.  

I am concerned with this hospital which seems understaffed resulting in long waiting times and a lot of discomfort both for patients and caregivers like myself.   I admire the health workers who work here. They dedication to the patiens is impressive, but most of them seem very pressed for time.  

How is it possible for two campuses of the same university hospital to be so different?  Why does  Rikshospitalet seem so much better, cleaner and more together?  I don´t get it.  But it is scary to be a caregiver.  For the first time in three weeks, I am happy with As condition.  Now I worry about her care.