Fredag kveld: Det svinger

I går var jeg på jobb i Bergen.  Da jeg kom hjem var A nedfor.

"I dag har jeg lært noe," sa hun da vi hadde lagt oss i sengen.  "Jeg har lært at når jeg blir sliten har jeg lettere for å falle.  I dag falt jeg tre ganger.  Siste gangen falt jeg på en stubbe.  Jeg slo meg skikkelig."

Jeg vet at når A sier hun har slått seg er det ikke noen spøk.  Hun har en høy smerteterskel.  

Jeg holdt rundt henne.  Merket at hun var lei seg.  

"Jeg er lei av å være syk.  Det er utrolig kjedelig.  Dagene går sakte.  Jeg er programmert til å gjøre noe hele tiden.  Nå forstår jeg hvordan faren min har det.  Han går jo helt bananas.  Jeg må lære å ta det mer med ro.  Men samtidig, det er kjedelig.  Jeg føler ikke at jeg er noen når jeg ikke kan gjøre noe.  Selv ikke mat klarer jeg å lage."

I dag fikk hun endelig svar fra NAV på søknad om støtte utover det initielle året med sykepenger.  Søknaden ble sendt inn i god tid før St.Hans som var ettårsdagen for slaget.  Først nå har vi hørt noe tilbake og i mellomtiden har A ikke hatt egne penger.  "Flaks for meg at jeg har en familie med solid økonomi.  Tenk hvordan det må være for de som er på egenhånd.  Som ikke har en som kan stille opp.  Vi er heldige."

Hun har også fortalt meg at hun er lei av å snakke om slaget.  Vi er alle lei slaget.  Vi ønsker bare at ting skal bli som de var men vi innser vel at de ikke blir det.  De blir sakte bedre.  Sakte. Men iblandt tenker jeg at slaget kommer til å merke oss for livet.  Andre ganger tenker jeg at vi kommer til å se tilbake på denne høsten, dette året, disse årene og le i glede over at de ligger bak oss.  Det er fristende å rømme inn i fremtiden, inn i fortiden, men vi må være her.  Der er i nuet vi lever.  Alt annet er fiksjon.  

I morgen skal jentene til fjells med mine tanter.  A og jeg gleder oss til en kveld på hytta alene.  Det skal bli fint.  

Søndag med høst og regn

Kortversjonen:  Det er søndag idag og vi er hjemme.  Igår gikk A rundt Sogsnvann og selv om hun har blitt mye bedre til å gå har ikke synet blitt noe særlig bedre.  Dobbeltsynet gir henne problemer med balansen.  Høyre side av ansiktet er fremdeles hovent.  Vi er usikre på om det er smart å fortsette å gå på blodfortynnende men vet ikke helt hvem vi skal spørre til råds om dette.  Både H og S vil gjerne ha med venninner hjem fra skolen, og det er veldig hyggelig hvis noen vil være med dem hjem.  Besøkende er IKKE til bry!

---

"Jeg er så lei av å ha slag," sa A til meg i går kveld, lørdag natt til søndag, liggende på min arm..  Klokken var litt over midnatt, vi lå i sengen etter å ha sett en film, en filmatisering av Phil Roths bok, "the Dying Animal", etter å ha spist en bedre middag med jentene -- Salmalaks med thaisaus, ris og brokkolistuing -- og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.  "Jeg kan ikke gjøre noen ting.  Alle sier jeg gjør så store fremskritt, men jeg ser det ikke selv," sa hun. 

"Du gikk rundt Sognsvann idag," sa jeg.  "For en uke siden var det utenkelig.  Da klarte du såvidt å gå rundt kvartalet.  For en måned siden klarte du såvidt å gå til postkassen."

"Ja, men jeg føler at jeg er til bryderi hele tiden.  Jeg klarer jo ikke å gjøre noen ting selv. Jeg kan ikke kjøre bil.  Jeg klarer bare såvidt å bevege meg rundt i huset.  Ansiktet mitt er hovent, øyet mitt er vondt og jeg ser dobbelt.  Det er liksom ikke noe igjen av meg.  Og jeg tenker at det ikke er noe ok for deg å være sammen med meg når jeg er slik."

"Ikke tenk på meg," sa jeg.  "Vi har ikke dårlig tid.  Om dette tar et år eller to.  Det er vi jo på en måte inneforstått med.  Ikke glem hva X sa.  ´Fraværet av fremgang er helt normalt,´ sa hun.  ´Dere må belage dere på at det kan gå perioder hvor det ikke føles som det skjer noen ting.´ Du må ikke regne med at du kommer til å ha fremgang hele tiden.  Det er selvfølgelig lett for meg få være tolmodig, men jeg føler virkelig at vi ikke har noe dårlig tid.  Dette er også livet -- dager med motbakker.   Det hører med at ting ikke går som planlagt.  Men det skal vi klare."  Jeg kunne høre at hun gråt. 

"Jeg vet ikke hvorfor jeg synes så jævla synd på meg selv," sa hun.

"Jeg merker at jeg blir irritert hvis andre synes synd på oss," sa jeg.  "Men jeg forstår godt at du synes synd på deg selv.  Jeg vet at det sitter langt inne hos deg å engang erkjenne det.  Jeg kjenner ingen med mindre toleranse for syting enn deg, ingen som syter mindre enn deg.  Men at det å få slag kvalifiserer til å synes litt synd på seg selv, det mener jeg vi får regne med."

Hun gråt enda mer nå.  Jeg holdt henne inntil meg, syntes det var bra at hun fikk ut litt guffe.  Jeg tenkte på hvor mange mennesker som gråter hver dag.  Hvor mange voksne mennesker som sitter alene å gråter fordi det er noe de synes det er vanskelig å vise til andre.  Fordi de har smerter eller knuste drømmer eller mangler de ikke kan gjøre noe med.  Hvorfor er vi så redde for å vise noe som er så naturlig?  Hvorfor er det så vanskelig å vise at vi er lei oss? 

"Jeg har jo tross alt vært heldig," sa A etter en stund.  "Når jeg ser hva de andre på CS har å bakse med.  Herregud, dette er jo ingenting."

"Nei, men samtidig er din smerte like stor selv om andre har det værre," sa jeg.  "Det er viktig at du ikke bruker andres elendighet til å undertrykke hva du føler om dette, selv om det kan føles som om du syter.  Det gjør du ihvertfall ikke.  Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha taklet den situasjonen du er i.  Jeg synes du er fantastisk."

"Jeg føler at at alt har stoppet opp.  Jeg skulle jo ha vært med jentene.  Ha jobbet med deg.  Fått skrevet ferdig boken min.  Nå får jeg jo ikke til noenting!"

"Det er riktig at du har mistet endel ferdigheter. Men du har jo all kunnskap inntakt.  Det går riktignok litt saktere.  Men du har jo ikke glemt noe.  Du kan jo de samme tingene fremdeles. Du vet det du vet.  Dette tar den tiden det tar.  Og deretter fortsetter vi.  Vi har så mye å glede oss til."

"Ja, men hvordan kan jeg glemme mobiltelefonen og pengene mine?  Jeg gjør jo aldri slike ting. Det får meg til å lure på om det har skjedd noe med hodet mitt også.  Det føles som jeg er så treig.  Jeg blir livredd når jeg oppdager at jeg har slike ´hull´ Da tenker jeg ´hva er det som har skjedd med meg?´"

"Jeg synes du skal tøre å være lei deg.  Ikke være redd for å synes synd på deg selv."

Bare tanken på dette fikk henne tli å gråte.  Jeg kunne kjenne de varme tårene hennes som sildret nedover skulderen min og tiltross for at vi nesten ikke gjorde noenting på lørdag, følte jeg meg sliten. 

Lørdag - tur rundst Sognsvann
Lørdag våknet vi nærmere ni.  H hadde en venninne på overnatting, og kvelden før, altså fredag, hadde vi hatt vårt fredags-rituale: sushi, is med varm sjokolade, og samling foran den store flatskjermen hvor vi leiet en film direkte via nettet. 

Vi lå og snakket i sengen til klokken nærmet seg ti.  Vi brukte nesten to timer på frokost med tre sorter brød som jeg hadde kjøpt dagen før.  Ved tolv tiden kjørte vi til Sognsvann, A, S og jeg.  Det var en fantastisk høstdag; gnistrende sol, ca. 5-6 varmegrader i solen, horder med mennesker i alle aldre (med unntak av tenåringer på Hs alder), barnvogner, barnesykler, eldre par med staver, eldre menn i alvorlig samtale, joggere med mobiltelefon, yngre par uten barn, unge par med barnevogner, fedre slik jeg var for femten år siden, struttende av energi og pågangsmot slik jeg egentlig føler meg enda, men uten like mye trøkk men samtidig med mer erfaring. 

A går bedre, tenkte jeg der jeg gikk å holdt henne i den venstre hånden.  S gikk på motsatt side og snakket på inn og utpust slik hun alltid gjør når vi går tur.  

"Hvor bør jeg gå på gymnas," mamma, sa hun, og fortsatte uten å vente på svar.  "Er jeg ambisiøs?  Hva vil det si å være ambisiøs.  Hvilken farge er det på bokhyllene hjemme hos L&J?  Jeg liker deres stil.  Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.  Kan jeg flytte inn på Hs rom når hun flytter på hybel.  Hun har så bred seng.  Jeg har lyst til å studere på Atlantic College.  Men jeg vil jo helst bo hjemme da.  Skal vi på cruice til sommeren pappa?  Jeg har så lyst til å ta Queen Mary.  Du sier alltid at vi får se.  Men jeg har så lyst pappa.  Det var god gåselever igår forresten.  Har aldri prøvd det som sushi før.  Det var godt."

"Du går mye bedre," sa jeg til A i forsøk på å forflytte fokuset mot A.  "Hvordan ser egentlig treningsdagen ut på CS?"

"Jeg spiser frokost slik at jeg er klar til svømming fra åtte til kvart på ni.  Da må jeg forte meg i dusj fordi jeg har mattetrening kl. ni."

"Hva??? Trener dere mattematikk på Cato Senteret?" ville S vite. 

"Nei, altså, vi trener på matter," forklarte A.  "Det varer i ca. tre kvarter.  Klokken ti har jeg fysioterapi.  D som trenger meg er beinhard. Og det trenger jeg.  Jeg gjør alt jeg kan for å slunte unna.  Jeg må ha noen som gjennomskuer meg og det gjør D.  I går fikk han meg til å gå på tredemølle mens jeg vekselvis snudde hodet til høyre og venstre.  Det er kjempevanskelig!  Men han presser meg og det liker jeg."

"Deretter har jeg ergoterapi hvor jeg trener på ting man må kunne gjøre i arbeidslivet, koordinasjon og slikt.  Deretter logoterapi hvor vi jobber med ansiktet mitt.  Nå har også min akupunktør i Oslo -- hun er vissnok en nestor i miljøet har jeg forstått -- skrevet et brev til akupunktøren på CS slik at de koordinerer behandlingene sine.  Det er bra. Deretter er det egentrening hvor jeg trener med vekter og ulike apparater på egenhånd frem til fire tiden.  Da er det middag, etterfulgt av besøk som vi jo har kuttet til tre dager i uken.  Det er i grunnen helt passe. Jeg merker fremdeles at jeg blir fort sliten."

Etter turen rundt Sognsvann laget vi vafler.  Jentene ryddet opp mens vi drakk kaffe.  "Du har virkelig gjort en god jobb med jentene," sa A.  "Det er en påtagelig forskjell, de har blitt mye flinkere til å rydde opp,  til å ta initiativ.  Der har du gjort en god jobb."

"Vi har det veldig hyggelig også når du ikke er her," sa jeg.  "Jeg synes de har tatt det hele på en fin måte.  Og jeg merker at jeg har mer koll på dette nå; nå er det ok for dem å ta med veninner hjem fra skolen."

"Det virker som veninnene fra min klasse er redde for å være med meg hjem," sa S.  "Det virker som de tror at de er til bry eller noe slikt hvis de er med hjem.  Men jeg vil jo gjerne ha dem med hjem."

"Ja, og nå synes jeg faktisk det er bare hyggelig om du har med veninner hjem," sa jeg.  "Jeg melde fra om at det er hyggelig for oss alle om du har med veninner hjem.  Det gjelder selvfølgelig deg også H.  Det er ikke noe problem å lage middag til etpar til."

"Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme.  Jeg er så lei av å bo i en bag.  Nå har jeg bodd borte siden slutten av juni.  Det føles som et helt liv.  Jeg vil bare ha tilbake livet mitt.  Men det er deilig å vite at du tar deg så godt av tingene.  At du har det så hyggelig med jentene.  Det hadde vært helt uutholdelig hvis jeg attpåtil skulle ha bekymret meg over vårt forhold."

"Det trenger du ikke bekymre deg over," sa jeg.  "Jeg er her og det kommer jeg til å fortette med.  Du må ta den tiden du trenger.  Og tross alt, det er mye å glede seg til.  Det har jo vært en skikkelig upgrade å komme til Cato Senteret.  Slik jeg har oppfattet deg var det som å flytte fra et bra fengsel til et middels hotell selv om Sunnaas jo var en oppgradering fra Ullevål."

"Jeg tror jeg vil lage en powerpoint til klassen," sa S.  "Så de kan forstå hva et slag er for noe.  Og da blir de kanskje ikke så redde for å bli med meg hjem."

"Det er jo en strålende ide, S.  Da kan du fortelle om hvordan mamma fikk slag, og beskrive hendelsesforløpet."

"Hva betyr hendelsesforløp pappa," ville S vite. 

"Du beskriver hva som har skjedd i den rekkefølgen det skjedde," sa jeg.  "Og da har du en sjanse til å være konkret.  Da kan du skrive, ´mamma fikk slag på en reise i NJ.  Slag er en alvorlig sykdom.  Den rammer over 15000 nordmenn hvert år og den er den 3. største dødsårsaken etter kreft og hjerte/karsykdommer.  Hver tredje slagpasient dør i løpet av seks uker.  Slag er den ledende årsaken til at mennesker ikke kan jobb, at de blir det vi kaller árbeidsuføre.´ Videre kan du f.eks. fortelle at mammas slag traff lillehjernen og at hun har vært heldig.  Der kan du ha et bilde av lillehjernen, kanskje med piler som viser hvor lillehjernen sitter og hvilke funksjoner den dekker -- ansikts-koordinasjon, balanse osv.  Dette gir deg en sjanse til å snakke om hvordan slag rammer ulikt -- hvordan noen mister taleevnen eller hukommelsen, mens det for andre kun medfører nedsatte fysiske funksjoner.  Deretter kan du fortelle om at vi hadde forsikring og at det reddet oss fra å bli sittende igjen med en enorm regning i USA.  Du kan skrive om det å fly når man er syk, at det finnes egne flymedisinere som bare forsker på hva som skjer med kroppen når man flyr.  Deretter kan du beskrive all treningen man må igjennom.  Det snakket vi jo om da vi gikk rundt Sognsvann.  Og deretter kan du fortelle om Sunnaas og om hvordan noen slagpasienter kommer seg mens andre aldri blir helt seg selv igjen."

"Blir mamma seg selv igjen?"

"Ja, det gjør jeg nok," sa A.

"Alle som kan noe om dette tror at A blir helt fin igjen," sa jeg.  "Men det tar tid.  Det kan ta flere år å trene seg opp igjen etter et slag. Men noen spurte meg forleden hva det kommer av at det skrives så mye mer om kreft enn om slag."
"Det kan jo komme av at slag oppfattes som en gammelmannssykdom, noe som kun treffer eldre mennesker.  Og vi er jo ikke så opptatt av gamle som vi er av yngre dødsfall.  Men det er jo ikke helt rikitg.  Slag rammer i økende grad unge friske mennesker."

Nå er det søndag.  Klokken er ni, jeg skal lese litt før jeg står opp og lager frokost til jentene.  Planen er at jeg skal på sykkeltur i marka idag, men når jeg ser ut av vinduet må jeg innrømme at det er mer fristende å sitte inne med en god eller dårlig bok.  Jeg løp heldigvis igår så fysikken er ikke helt på bærtur for mitt vedkommende. 

Ellers synes jeg det går bra med jentene.  Jeg skulle kanskje ønske at H ble litt mer invitert med hjem i sin klasse.  Det var tilløp til dette i begynnelsen av skoleåret.  Da var det tre-fire jenter som inviterte henne med hjem.  Men så har det ikke skjedd noe mere.  Hun blir fremdeles veldig glad når noen av jentene i klassen inviterer henne med seg hjem. 

Onsdag: Om å savne tapet av seg selv i øyeblikket.

Klokken tolv onsdag formiddag skrev jeg dette:  Det er ikke en sky på himmelen utenfor, og A overnattet fra igår tirsdag til idag onsdag pga en hjerneundersøkelse på Ullevål Sykehus.  Planen idag morges var at jeg skulle dra på et kundemøte i byen, men etter at jentene hadde dratt følte jeg at det var riktig å bli for å ha litt tid alene med A.  Vi var på kjøkkenet, A satt med ryggen til vinduet, og jeg ryddet av spisebordet.  Jeg hadde servert henne kaffe, en espresso med varm melk, hadde servert egg og bacon, og juice.  Hun bladde i avisen. Noe plaget henne. 

"Før følte jeg alltid at vi var på samme parti.  Nå føler jeg ikke det.  Nå føler jeg at du stenger meg ute.  At du ikke informerer meg, at jeg ikke vet hva som skjer, at jeg er umyndiggjort.  Hvis du visste hvor glad jeg blir når du sender meg små tekstmeldinger og forteller om helt dagligdagse ting.  Om at dere har spist, eller at jentene har syklet til skolen.  Men jeg føler at du avviser meg.  De kveldene jeg er hjemme -- når du legger deg om kvelden er du lukket, legger deg med ryggen til, sovner, du er ikke åpen for å snakke sammen, du legger deg flere timer etter at vi har lagt oss.  Og du sier ikke hva som skal skje.  Igår forgårs du meg ikke at NN kom på besøk.  Du nevnte ikke at jeg skulle spise hos E & B igår kveld.  Det kom som en overraskelse.  Du lar meg ikke slippe til her hjemme.  Du fokuserer på feil ting!  De tingene som jeg synes er viktig bryr du deg ikke om i det hele tatt.  Du overlater meg til fremmede, folk jeg ikke kjenner.  Det føles nesten som om du unngår meg."  Hun begynte å gråte, tok av seg brillene, tørket tårene.  "Du oppmuntrer jentene til å gi meg dårlig samvittighet.  Jeg forsøkte meg på en diskret avreise søndag, men du måtte absolutt annonsere min sorti, måtte absolutt gi dem sjansen til å gi meg dårlig samvittighet."

"Kan du hente tørkerull?  Du må dryppe meg i øyet igjen.  Jeg blir så tørr av å gråte.  Gråtelabil."  Hun bladde i avisen som lå foran henne.  Jeg skrudde av radioen.  Hentet en ampulle med viscotears.  Hun la hodet bakover, åpnet det høyre øye.  Jeg slo på den lille plastampullen for å ut boblen, presset innholdet utover øyet, la til min tilfredshet merke til at hun klarte å lukke igjen øyet helt selv.  La ampullen i søpla, satte meg ned. 

"Jeg forstår hvordan du kan oppfatte at jeg ikke spiller på lag.  Hvordan du kan føle at jeg ikke gir deg nok informasjon.  Men jeg gjør virkelig så godt jeg kan.  Jeg forsøker å skjerme deg, forsøker å sørge for at du får nok ro når du er hjemme, sørge for at det er nok mat i hus, at det er ryddig, at klærene blir vasket.  Min viktigste oppgave nå etter at jeg vet at du er trygt på Sunnaas, har vært å sørge for at jentene har det bra.  Alt annet har egentlig vært sekundært til det.  Det har innebært å finne fritidsaktiviteter til dem, å sørge for at de har rene klær, at de får dusjet annenhver dag, at de fikser leksene, at de har det bra.  Det andre jeg har forsøkt å sørge for er at vi har orden i økonomien, at vi får betalt alle regningene.  Lørdag kveld satt jeg oppe til over midnatt for å sende inn kravet vårt til forsikringsselskapet så vi kan få dette alle utgiftene våre.  Det ER mye som skal gjøres.  Når det gjelder oppdrag har vi vært heldige i høst.  Men vi vet jo aldri hvor lenge det fortsetter å komme inn jobber.  Det er ekstremt viktig at de jobbene vi gjør blir bra.  Dessuten må vi ha orden på infrastrukturen i hjemmet.  Sørge for at vi har betalt alle regninger, at det er noenlunde orden i regnskapene, at kvitteringer blir sortert riktig, og selvfølgelig, rydding i huset, slike ting.  Det har dessuten vært viktig for meg har vært å ta vare på meg selv.  Sørge for at jeg får trent ihvertfall et par tre ganger i uken.  Jeg har forsøkt å informere deg så godt jeg kan, men samtidig også skjerme deg fra informasjon jeg ikke føler er viktig, støy rett og slett.  Men det jeg ikke har gjort har vært å unnlate å gi deg informasjon. Og kanskje undervurderer jeg hvor mye du kan gjøre hjemme.  Det gjør jeg fordi jeg vil at du skal hvile."

Var jeg for opptatt av å ha kontroll?  Var jeg for opptatt av at alt skal være pent og ryddig?  Var jeg sint på henne?  Var jeg passiv aggressiv?  Følte jeg at hun fikk for mye oppmerksomhet?  Var det det dette handlet om?

"Du ser livet fra Nesodden.  Jeg ser livet fra Oslo.  Vi ser forskjellige ting.  Det er helt klart at vi er ikke samspilte.  Vi ser hverandre hver helg.  Vi er ute av synk.  Og når vi er fra hverandre får våre virkelighetsshypoteser lov til å utvikle seg i ulik retning, og da føler vi at vi ikke er sammen." 

"Jeg er så lei av å være syk.  Jeg er ikke meg selv.  Jeg kan ikke gjøre noenting.  Jeg forsøker å være til nytte men du lar meg ikke være til noen nytte.  Du kom jo ikke ut engang da jeg klippet plenen, du var så opptatt med dine egne ting.  Jeg føler at det haster med å komme hjem.  At vi driver fra hverandre.  Jeg har ikke vært hjemme på tre måneder.  Har ikke vært sammen på tre måneder.  Vi som alltid er sammen, som er fullstendig samkjørte.  " 

Det var en tøff dialog med en hulkende A på kjøkkenet, og jeg merket at samtalen skremte meg.  At tanken på at vi ikke var på samme lag var foruroligende.  At den var truende på en helt annen måte en slaget.  Skulle jeg fortelle henne at jeg var opptatt med å brette tøy, lage mat, rydde, gjøre alle de tingene som gjør at jeg er sliten når helgen er slutt?  Skulle jeg diskontere det hun sa fordi hun var syk?  Var ikke det å ikke høre på hva hun sa nettopp å behandle som et barn, noe man jo ikke skal gjøre med slagpasienter, og noe jeg ikke ønsket å gjøre med A?

"Denne sykdommen er forferdelig.  Den forandrer seg hele tiden.  I dag morges da jeg våknet kunne jeg ikke føle min egen arm.  I blant  tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg hadde dødd." 

"Det hadde vært mye greiere.  Da kunne vi hatt en enkel begravelse.  Få det overstått, istedet for at det tar så lang tid.  Ferdig med det.  Ingen kjøreturer til Sunnaas.  Ingen venting.  Et enkelt gravøl.  En samling av familien og så videre i våre liv.  Det hadde vært fint." Hun lo av min humor, innså at hun hadde overdrevet.  Men det var før jeg også begynte å gråte.  Tanken var for overveldende, tanken på at hun kanskje mente det, det ble litt for mye.  Jeg holdt rundt henne og vi gråt begge to.  "Det ville ikke vært mye bedre, det ville vært mye værre," gråt jeg mens jeg tenkte på at jeg brøt reglen vår om å ikke gråte samtidig.  "Vi ER på parti," sa jeg.   Hun nikket.  Jeg kunne kjenne musklene i ryggtavlen hennes under den sorte ullgenseren.  "Vi er sammen om dette.  Vi har lovet hverandre det.  Gode og onde dager har vi sagt ja til.  Dette er onde dager.  Men vi skal forbi det."

 Vil du forresten ha en kaffe til?"  Hun nikket.  Jeg slapp henne, varmet melk i mikrobølgeovnen, laget to espresso.  Jeg konstanterte at hun faktisk klarte å i avisen.  "Lesingen har blitt bedre," sa jeg rakte henne kaffen.  Jeg la merke til at hun ikke sølte da hun drakk.  En tåre hadde blitt hengende på kinnet.  Musklene i høyre side av ansiktet var blitt mindre. 
 
"Jeg vil bare ha tilbake livet mitt.  De kjedelige dagene.  De enkle tingene.  Det er det alle snakker om på Sunnaas.  De enkle tingene.  Ingen drømmer om å komme tilbake til jobben sin.  De drømmer om å gå tur med bikkja.  Slarve med naboen.  Lage en helt vanlig middag."
"Kan man si at lykken er å miste seg selv i øyeblikket?" sa jeg og merket en viss stolthet over formuleringen.  "Det låter nesten som en klassisk fortune-cookie.  At man bare er tilstede uten å tenke over det, uten å se noe utenifra, man bare er der og da?"  
"Ja, nettopp.  Å bare være tilstede i sitt eget liv.  Bare være avslappet konsentrert.  Slik man er når man står ned en bakke på ski, slik man er når man er intenst inne i en samtale, eller seiler i opprørt hav, eller svever i et stup ned i havet.  Helt tilstede, uten å tenke på alt man IKKE kan.  Det er kanskje det jeg blir så sliten av.  Jeg er så lei av å hele tiden bli minnet på mine egne begrensninger, lei av å føle at jeg er en fange av mine egne begrensninger."

Klokken elleve kom H for å kjøre henne til Ullvål.  Jeg laget en kaffe.  "Her sitter jeg å griner," sa A med sin typiske kule humor som varte i ca. fem sekunder før hun begynte å gråte igjen.  H lo -- "så bra at du gråter," sa hun.  "Få det ut.  Dette har vi jo ventet på."  A gråt enda mer, men lo samtidig. 

Klokken ti onsdag ikveld:  Snakket jeg med A igjen ikveld.  "Det har vært en fin dag," sa hun.  "Etter Ullevål dro H og jeg på Åpent Bakeri.  Jeg ble sittende ved siden av en dame som hadde en pleietrengende mann, virkelig, det var ikke grenser for hva som ikke var galt med ham.  Etterpå dro jeg på yoga.  Ble glad over at det gikk så bra.  Det var nesten som å være hjemme.  Fikk til alle øvelsene.  Alt føltes så normalt.  Da TT&H hentet meg for å kjøre meg tilbake til Sunnaas, snakket jeg om hvor deilig det hadde vært, og da begynte jeg å gråte igjen."  Hun begynte å gråte på telefon, stemmen var liten.  "Jeg gleder meg til å være sammen med dere i helgen.  De sier jeg er så ressurssterk, at jeg klarer meg så bra, men jeg føler ikke at det er noen fremgang." 

"Men det er fremgang.  Du må ikke tvile på din egen fremgang.  Se på videoene fra i sommer.  Du er jo ti ganger bedre nå enn du var.  Når du får skikk på øynene så tror jeg også at du vil få en mye bedre balanse.  Selv jeg som ikke har hatt slag klarer ikke å holde balansen hvis jeg ser dobbelt.  Det er bare å blingse skikkelig, så mister man jo balansen med en gang.  Du skulle sett deg i New Jersey.  Du var jo fullstendig dritings i forhold til nå.  Nå går du jo, tross alt.  Du går stadig lengre, du blir stadig sterkere, får stadig mer energi.  Og ikke glem, det å gråte er bra!  Det rare er jo kanskje at du ikke har grått mer tidligere.  Å reagere er jo en slags mental form for martial art - man blokkerer ikke følelsene, man går bare til side og lar følelsene fare rett ut.  Da bruker man mye mindre krefter på følelsene enn hvis man forsøker å sperre dem inne.  Å sperre dem inn kan jo slite en helt ut!  Det er mye mer krevende."  Hun begynte å gråte igjen.  "Det er bare det at jeg føler meg som en skygge av meg selv." 

Etterpå snakket hun med S.  "Jeg beklager at jeg var sint på deg idag mamma," sa S.  "Det er bare det at det er så lenge til du kommer hjem, og vi savner deg så veldig.  Hva skal jeg gjøre til fødselsdagen min når du ikke er her?  Jeg nekter å ha pizza og pølser.  Jeg vil ha gåselever men det er det ingen i klassen som liker.  Kan vi ha hatteparty?  Kanskje jeg kan låne hatter av naboen?  Eller sofistikertparty.  Hva er egentlig sofistikert, mamma?" 

Nå sover jentene.  Jeg rakk ikke å løpe idag.  Men jeg laget en god middag, chili con carne til jentene og M som var her for å være sammen med S.  Sov 10 minutters middagslur.  innen jeg hadde fått på meg treningstøyet var det mørkt ute, og jeg bestemte meg for å løpe i morgen istedet, selv om jeg har lovet meg å ikke utsette ting.  I morgen kveld har jeg en ny jobb, en viktig jobb, slik alle jobber er viktige fordi nye jobber kommer når den siste jobben man har gjort er god.  A sover på Sunnaas.  H ligger i min seng, antagelig fremdeles med sin Nintendo under dynen.  S sover som en stein, og jeg skal lese mer i boken min før jeg sovner, før jeg tenker på at A sa idag, før jeg tenker på at det kommer til å bli bedre, på at det kanskje blir verre først, men at vi tåler dette, vi vet at det blir tøffe tak, og vi har mange rundt oss som vil oss vel, som følger med, som ikke alltid spør hvordan det går men som vet hva som skjer,  som vet at livet ikke fordeler de samme kortene til oss alle, at livets skole har noen klasser man ikke liker men som vi allikevel ikke nødvendigvis har vondt av, og i morgen tidlig skal jeg våkne sammen med H, se ut på himmelen, sette bena ned på det kalde gulvet, lukke vinduet, kjenne den friske luften, gjøre alle disse tingene jeg gjør hver morgen, tenke på hvor tiden ble av, tenke på samtalen med våre slagkolleger X&Y om tiden som bare går sakte eller fort mens vi er i tiden.  Lykken er å miste seg selv i øyeblikket. 

Lørdag - litt i skyggen

Ipodden spiller tilfeldige låter av Errol Garner, A er en liten tur rundt kvartalet med H og en veninne, og jeg nyter et øyeblikks stillhet etter å ha ryddet frokosten unna, etter å ha fjernet et lag med barnesko i gangen, etter å ha ryddet inngangen for pikesykler, etter å ha tømt søpla, og tenker på forrige helg. Da var vi på besøk hos noen venner vi ikke hadde sett på lenge, og de disket opp med kaffe. Idet de hadde satt frem kopper til alle, så vertinnen, I på A og sa, "Nei, men A, stakkars, du vil kanskje ha en litt større kopp?" Før A rakk å svare, hadde hun tatt frem en større kopp, en slik jeg også godt kunne tenke meg, men som situasjonen ikke tilsa at jeg spurte om.
Og der har du det i et nøtteskall -- forskjellen på å være syk og å være pårørende. Misforstå meg rett -- jeg unner A alt godt, hun har jo vært navet i hele familien inntil hun fikk slag -- men jeg føler nok ganske ofte at som nærmeste pårørende så får jeg hele tiden den minste koppen. Ikke bare har jeg mistet konen min slik jeg kjente henne, ikke bare har jeg fått en dobbelt jobb, ikke bare skal jeg forsøke å sørge -- en venn forleden påpekte er å sørge er noe vi her til lands anser som ytterst privat, noe vi kvier oss for å dele, og jeg merker at han har rett, det er virkelig fy å si at man sørger -- men altså, alle disse tingene skal skje samtidig, jeg blir en slags trafikkpoliti i mitt eget liv, dirigerer trafikken av venner og familien som alle vil hilse på A, som alle vil fortelle oss hvor mye de tenker oss, og vi smiler og jeg tenker på hvor vanskelig det er å kunne bidra når man står utenfor, hvor lett det er å tråkke i salaten, hvor dårlig trent vi egentlig er til å forholde oss til mennesker i vanskligheter, det er liksom ingen som har det lenger, det er noe vi får profesjonell hjelp til hvis noe skjer, ikke noe nettverket, venner, familie skal hjelpe til med, alt dette tenker jeg mens jeg serverer te og kaffe og rydder kopper inn i maskinen og tar rene ut i et stadig høyere tempo, tenker at det er vanskelig å ta i mot hjelp, at det er vanskelig å gi hjelp, og jeg tenker på et radioprogram jeg hørte i bilen på fredag, en dame på alder med min bestemor fortalte at alt var ikke ille under krigen, vi tok vare på hverandre, vi var redde for hverandre, men det var også en omsorg, sa den gamle damestemmen, vi brydde oss om hverandre, vi måtte gå lange stykker, jeg gikk mye mer enn mine barn og barnebarn noenganger har gjort, vi tok ikke drosje, og vi måtte ordne opp for hverandre, vi måtte skaffe mat, det skapte et samhold, et vennskap, sa hun, og når jeg står ved oppvaskbenken å vasker overflatene for smuler og fett, der jeg står og lytter inn mens våre venner snakker om sykdom, mens A snakker om å ikke være seg selv, om at det tar tid, ja, det kommer nok til å ta lang tid, mens jeg står her, tenker jeg på den store og den lille kaffekoppen, på hvor lite jeg vet om å være omsorgsperson, om hvor lite vi alle vet om det å hjelpe andre, og tilbake her jeg sitter å skriver, lurer jeg på om det å skrive dette gjør at våre venner blir reddere for å ta kontakt, kan jeg skrive det jeg skriver? Kan jeg være helt ærlig på denne bloggen, hva slags konsekvenser får det? Tenker du som leser at denne mannen er jo helt på grensen, han snakker om sorg, han virker sint, virker som om han ikke får nok oppmerksomhet?
I den grad denne bloggen er en samtale med meg selv så er kanskje sint? A og jeg snakket om våre reaksjoner idag da vi lå i sengen, nyvåkne. Hun følte at jeg var fjern, og jeg ga henne rett.
"Jeg tror jeg er fjern fordi jeg til en viss grad føler at du har forandret deg, du er ikke helt den samme, det er en annen person her, en ny person å bli kjent med, en som vil forandre seg hele tiden, som gradvis blir mer lik den konen jeg hadde men som kanskje aldri blir den du var. I tillegg til at vi må bli kjent igjen har jeg nok også en sorg som jeg kjenner på og som jeg også er redd for. Den er ikke så lett å kontrollere, og derfor også farlig å kjenne på. Når jeg unnlater å ta frem denne sorgen så gjør det meg også litt fjern. Det er en hypotese, noe jeg tenker på, noe jeg lurer på, noe jeg forsøker å finne ut av."
"Jeg glemmer at jeg ikke er den jeg var," sa A. "Idag stod jeg opp for å lage en kopp kaffe til deg, men først da jeg hadde laget den forstod jeg at jeg ikke klarte å ta den med meg opp trappen. Det er så mange ting jeg ikke kan lenger, så mange ting jeg har tatt som en selvfølge som ikke går lenger."
Når jeg sitter å skriver tenker jeg at dette ønsket om å servere meg en kopp kaffe i sengen er noe av det flotteste jeg har fått på lenge, en kjærlighetserklæring og også en fortelling om hvor viktig det er for henne å føle at hun er til nytte, at hun kan få vise omsorg.
Nå er A tilbake, jentene er tilbake, og den lille glippen med stillhet, med fravær av plikter er over for denne gangen, og jeg må avbryte nå for å finne frem en bolleoppskrift til lunch. Dessuten må jeg lage en stor kopp kaffe til A og det gleder jeg meg til.

Søndag

Klokken er fire, jentene og jeg har gått en tur i skogen og da vi kom hjem fant vi A i hagen i full gang med å klippe og ordne. Plenen var klippet med en bensindrevet klipper, kjørt rundt av A -- som å gå på tredemølle, barebent i gresset. Hun går litt bedre, har fått litt mer selvtillit på sin egen balanse, og er mer selvhjulpen.

Onsdag morgen

Igår, tirsdag var en relativt vanlig mandag. Hadde en kort prat med A på morgenkvisten, hun var på vei inn til trening, våken, blid, motivert, etter en helg med kanskje litt for mange besøk. Det er ikke så lett å bremse når det er så mange hyggelige folk som stiller opp, og det er lett å glemme egne begrensninger når entusiasmen suger fatt i oss og kryster vettet ut av hodet når beslutninger skal taes. Men, greit nok, det er også viktig å ha noen dager som likner litt på det livet vi forhåpentligvis bare har en pause fra. Da jeg ringte, var jeg også spent på hvordan fotsoneterapien hun hadde hatt mandag kveld hadde fungert. "Jeg har egentlig ikke merket noen forskjell. Omtrent som vanlig. Jeg skal visstnok tilbake neste mandag." "Kunne hun kommet til deg?" ville jeg vite. "Nei, det går visst ikke. Hun har mye å gjøre." "Kanskje lurt at du ikke har noe besøk i forkant?" "Ja, det er kanskje en god ide."

Jeg hadde vært ganske nervøs for denne fotsoneterapien. En legevenn hadde forsikret meg om at det ikke kunne gjøre noen skade, og det beroliget meg. Men hovedgrunnen til at jeg var nervøs var akupunkturen moren min fikk som døyvet symptomene men som ikke adresserte problemet -- en uoppdaget hjernesvulst. Da moren min døde som 43 åring for snart 30 år siden, av en massiv hjerneblødning -- forårsaket av svulsten -- så hadde hun i forkant gått regelmessig til akupunktur, noe som iflg henne selv døyvet plagene. "Plagene" var -- sett i etterpåklokskapens klare lys -- klassiske hjernesvulstsymptomer som svimmelhet, nummenhet, hodepine, midlertidig roting med ord og staving etc. Jeg har ofte lurt på om man hadde oppdaget svulsten i tide hvis det ikke hadde vært for akupunkturens døyving av smerter og symptomer. Dette er hovedgrunnen til at jeg er redd for denne type "behandlinger" -- ikke fordi jeg ikke tror de virker, men fordi jeg ikke er sikker på om de virker i forhold til riktige sykdommer. Mitt inntrykk, som kanskje er feilaktig, er at i slike tilfeller gjøres det lite for å etablere en diagnose før man setter igang med en behandling. Det minner meg litt om Maslov´s utsagn, "hvis alt du har er en hammer, ser alt som en spiker." Min redsel, gitt tidligere erfaring og ikke mye annet, er at denne type behandling kan enten ha utilsiktede bivirkninger, og i den stressede situasjonen vi er i nåbekymrer jeg meg kanskje for mye for nye variabler. Det kan selvfølgelig også være som mange skeptikere vil ha det til, at alternativ medisin ikke funker, og at det er som hanen som tar æren for soloppgangen. Eller kanskje er jeg helt på bærtur -- kanskje fungerer det. Vanskelig å si. Men, greit nok, gjort er gjort, massert er massert, og jeg vet at dette er gjort i beste mening. Men jeg var uansett omtrent like lettet over at det hadde gått bra som da vi landet i Oslo etter flyturen fra USA, en tur som hadde holdt meg opp om natten i flere netter før avreise.

Ellers: Jeg tror begge jentene tenker mye på det som skjer. S kan spørre, "hva ville vi gjort akkurat nå hvis mamma ikke hadde hatt slag?" eller "hvordan ville vi blitt som voksne hvis vi vokste opp uten mamma?" "Vi ville nok drukket te akkkurat som nå," svarer jeg, eller "Jeg tror nok dere hadde greid det ganske bra. Mamma har jo vært veldig tilstede i de aller viktigste årene. Men, det er jo veldig hypotetisk." "Hva er hypotetisk, pappa? Hva slags mønster er det på denne vasen her?" Noen ganger undrer jeg meg over at det kan finnes så mange spørsmål i en slik liten kropp.

Da jeg kom hjem i går ettermiddag etter diverse møter og jobbing i byen, hadde S og en venninne laget ravioli. Det var relativt grisete på kjøkkenet, men huset stod, og hun hadde klart å skru av platen. Det stod en tom boks med Cheerios på benken, en tom melkekartong, tallerkner med ravioli, bringebærsyltetøy og melk og de hadde drukket store mengder juice kunne det se ut som. Egentlig var jeg fornøyd. Det er en merkbar endring i jentenes adferd hjemme; de tar mer ansvar, rydder mer og har blitt finkere til å stå opp og til å klare seg selv. Rutinene med å sove annenhver natt i min seng fungerer bra -- da får vi en sjanse til å være litt på tomannshånd, og prate om ting som har skjedd i løpet av dagen og det tvinger meg til å legge meg tidlig. Hver kveld har de også ringt til A. Igår opplevet jeg for første gang at S var helt rolig da hun la på røret, ingen kjefting, ingen gråting, hun var helt kul, og jeg merker at vår nye situasjon uten A er i ferd med å synke inn over oss. I tillegg har foreldrene i jentenes klasser helt klart stilt opp på en flott måte. H har blitt invitert med hjem til flere av jentene i klassen, noe hun har satt stor pris på. Det tror jeg hun har veldig godt av, og selv om det ikke er alle hun føler at det er naturlig å takke ja til -- litt genert er man jo -- så er det veldig hyggelig og velkomment.

Jeg snakker nå med A en til to ganger om dagen men vil ikke at hun skal slite seg ut på tekster og telefonsamtaler. Det er ikke like lett å "treffe" på tidspunkt hvor hun har tid til å snakke. Enten er hun på vei inn i treningstime, spiser, har besøk eller er utslitt. Hun blir fremdeles fort sliten. Det er også mulig at selv det å ha ett relativt kort besøk hver dag er litt i meste laget. Det kjenner vi litt på, og det er mulig at vi kommer til å avlyse noen av besøkene -- kanskje spesielt med de hun ikke har sett på veldig lenge -- rett og slett fordi det krever mindre av henne å se de hun er vant til å se ofte. Det gir jeg isåfall beskjed om til de det gjelder.

Vi har mange venner og familie som har meldt seg til tjeneste -- "si ifra hvis jeg kan gjøre noe for dere" og "vit at vi tenker på dere -- selv om vi ikke hører av oss hele tiden" er to hovedtema som går igjen. Vi vet at dere tenker på oss! Det er veldig deilig å vite faktisk. Men let´s face it: dette er i stor grad en jobb vi må gjøre selv.

Når det gjelder å komme på middager så synes vi vanligvis det er storveis. Jeg setter spesielt stor pris på invitasjoner, men føler akkurat nå -- kanskje i motsetning til jentene -- at etter å ha vært "gjest" på Faircourt i nesten syv uker at jeg har et intenst behov for å være hjemme hos meg selv. Ikke til forkleinelse for noen -- jeg synes vanligvis det er kjempehyggelig å være på besøk, men akkurat nå vil jeg helst være hjemme, vil helst bare føle en slags normalitet, bare tasse rundt, ikke gjøre noe annet enn å vaske tøy, skifte lyspærer, lese en bok, prate med, dulle med jentene, være sammen med dem, da slapper jeg av. I helgene har jeg det på samme måte -- da har nok både A og jeg et intenst ønske om å være hos oss selv, førsøke å lure oss selv til å tro at ting er normalt -- om enn bare i små øyeblikk som vi kan nyte, strekke, tyne, suge saften ut av, som vi kan kjenne på og si til oss selv at dette går bra, dette fikser vi, dette er dit vi skal, tilbake i sofakroken, dinglende med beina, planløst, sorgløst, uten annen retning enn å være sammen, hos oss selv, lage en tekanne til, rydde litt i kjøleskapet, høre barn som løper i trappen, en nabo som stopper forbi på kort visitt, dette er det vi nyter i helgene, dette spillet vi har med oss selv for å late som om alt er slik det var selv om vi vet at livet etter dette -- selv om A blir helt frisk -- kommer til å bli annerledes, på kort sikt på vondt, men på lang sikt, tror jeg, håper jeg, på godt.

Utfra hva jeg vet om den situasjonen vi er i, ut fra hva jeg har lest og hørt fra andre som har erfart noe av det samme som vi er i nå, har jeg en forventning om at dette kommer til å bli tøffere enn det har vært, om enn på en annen måte. Til nå har vi klatret opp noen tøffe motbakker, nå ligger det lange seige vidder foran oss, mil på mil med hverdag, med en fremgang for A som jeg forventer kommer til å avta; ja, som visstnok kommer til å stoppe helt for deretter å komme i platåer -- slik jeg selv husker det fra studier hvor jeg tilslutt forstod at læring først kan forståes og verdsettes i etterkant, når man ser tilbake. Slik tror jeg det er med trening også; at man, når man står midt oppe i det, ikke klarer å se fremgangen som sniker seg innpå en -- det blir som å se bevegelsen i en lille-viser på en klokke; man må se bort og så tilbake for å se at den har beveget seg. Men altså, med fare for å høres ut som en pessimist: jeg tror de virkelig tøffe takene ligger foran oss. Til nå har vi spurtet. Nå begynner det en lang marsj hvor utholdenhet, sparing på krefter, langsiktighet og et klart blikk mot målet blir avgjørende for å holde humøret og motivasjonen oppe.

Sist torsdag var M innom med mat. Etpar dager tidligere hadde hun forberedt meg på at hun kom. En halvtime før annonsert ankomst fikk jeg en melding: "Sett ovnen på 200 grader." Hun ankom som avtalt med to fantastiske pizzer, slarvet med meg i ti minutter før hun forsvant til andre gjøremål. Gjett om vi nøt pizzen! -- både til middag og som skolemat i flere dager etterpå (Kjøttbollene til T spises fremdeles av H på skolematen -- kanon!). Mandag fikk jeg en ny tekst fra M: "Middag leveres hos dere kl. 1630 onsdag. Passer det?" Jeg brukte litt tid på å svare. Det sitter langt inne å ta i mot et så generøst tilbud, men jeg vet at maten er bedre enn den jeg lager selv, at det gir meg tid til å tenke på andre ting. Igår svarte jeg "Ja! Hvordan kan jeg takke deg?" "Bare si ´takk´" svarte hun og det gjorde jeg og gjør det igjen: Takk M og takk T!

Mandag: Hvordan har vi det?

Helgen var travel. Fredag hadde vi jo Familien XXX på sushi. De kom halv syv, hadde med sushi til alle -- vi var ni til bords i hytta -- og dro igjen noen timer senere. Dette er mennesker vi har vært mye sammen med, som vi har reist på ferie med, som jeg vet at A slapper godt av sammen med og som jentene elsker å være sammen med. Middagen ga altså en sterk følelse av normalitet hvor latteren satt løst, praten gikk, jeg serverte iskrem med varm sjokolade, barna satt lenge ved bordet, og hvor de yngste spilte Nintendo. Etter middag kom to av As nærmeste fra gården innom, og etterhvert merket jeg at A var sliten, og jeg hjalp henne i seng og alle dro ved ti-tiden eller noe slikt. Kanskje var det litt i meste laget for henne, men det var også viktig for jentene å føle at noe er normalt, at noen ritualer går som vanlig.

Lørdag hadde jeg bakt rundtstykker, vi var oppe halv åtte, spiste frokost til halv elleve, og deretter gikk A nesten en km med gåstaver. Det var fantastisk å se hvordan stavene gjør at hun har en helt annen radius enn tidligere og en helt annen trygghet -- selv om hun sliter med dobbeltsyn og balanse. Senere på dagen klippet jeg plenen vår med bensindrevne klipper, kjørte rundt i solsteiken, kjente det fuktige gresset som klistret seg til leggene, nøt denne enkle oppgaven som står for meg som noe av det mest luksuriøse jeg kunne gjøre. Lunch og middag ble fortært på gården. As foreldre visste som vanlig ikke hva godt de kunne gjøre, og selv om jeg kanskje ikke var tydelig nok på det så satte jeg stor pris på den flotte bevertningen. De har vært fantastiske i hele sommer.

E og H hadde også vært innom med en fantastisk eplekake som stod på trammen da vi kom hjem. Innimellom fikk jeg også tid til å gå til stranden med jentene og en god venn som var innom.

Søndag våknet vi opp på vår egen hytte, bare vi, etter en lang natts søvn. As øyne var bedre, og sammen med S gikk hun flere hundre meter langs den ruklete skogsveien fra hytta mens jeg stekte store mengder bacon og rundstykker. Senere gjorde vi ingenting. S smurte As ben inn med hudkrem. Masserte henne i ansiktet, H satt ute å leste, jeg støvsugde, A tok en lur, og ved to tiden fikk vi besøk av en nær slektning til lunch. Da var det så varmt at vi satt ute med maten i skyggen -- spiste restene av eplekaken, rundstykker, ferkse hjemmelagde tomater som H hadde med, og etter lunch tok A og jentene en lur mens jeg ble sittende å snakke med H om alt og intenting og om hva det vil si å ha en syk mor når man er midt i barndommen, noe som ikke alltid er helt enkelt.

Vi fikk også et kort besøk ved sekstiden mens jeg ryddet oss ut. Alle håndklærene og skittentøy ble lagt i en søpplepose. Klær ble sanket sammen. Stua og kjøkkenet ble støvsuget -- fullt av gress!, jeg fikk tørket av kjøkken og stuebord, ryddet unna bøker, stuet oppvaskmaskinen full, lagt tomflasker i en kasse, tømt kjøleskapet, fylt As bag med rent tøy (gårdsvasket, soltørket, husbondbrettete), hentet alle remedier tilbake i As toalettmappe - øyedråper, sprøyter, hudkremer, øyelapper mm.

Det var midt i denne seansen at jeg kom på at jeg helt hadde glemt å tenke på middag. Klokken nærmere syv hadde jeg alle i bilen, fikk kjørt søpla ut til hovedveien, fikk levert bikkja på gården, og ved åtte tiden var vi på Sunnaas, vi alle med en grillpølse fra nærmeste bensinstasjon, jeg med litt dårlig samvittighet, balanserende de ulike bestillingene, ostepølse med lompe, uten ketsjup (S), grillpølse med brød - en stripe ketsjup (H), wiener i lompe, nei vent, i brød med tur-retur begge deler (A), og en pølse til meg, grill tror jeg. Droppet alle de andre fristelsene, cola, sukker i ulike former, kjøpte en stor flaske med vann, følte meg et øyeblikk som en god far, og kjørte inn på motorveien med en pølse i trynet, ketsjup mellom fingrene, pølsepapir og servietter utover hele bilen, familie på tur, vi så nesten normale ut, gåstavene liggende nonsjalant ved siden av A, formanende om at jeg ikke måtte kjøre for fort -- nå er det jo bare du som har lappen i denne familien -- og altså, ankommende til Sunnaas ved åtte tiden, dette øyeblikket, dette hadet-øyeblikket som vi hadde gruet oss til, men som ingen av oss hadde snakket om, H som ble sittende i bilen, S og jeg som gikk tolmodig med A på staver, jeg bærende på baggen med alle greien hennes, inn på siden av bygningen, "mamma, hvorfor er det ingen som plukker eplene her?" spørsmål fra S, "tja, si det," svar fra A, inn i korridoren, hilse på pleiere, "velkommen til bake," sagt med et tonefall som ihvertfall fikk meg til å føle meg velkommen, samlingen på matsalen, gjensynet med de andre pasientene på HS2, inn på rommet, nyvasket, ryddig, rullestolen ved siden av sykesengen, den nye slåbrokken, tannbørsten, CD-spilleren, stablene med lydbøker, utsikten utenfor, alt som lå der da vi hentet henne for bare et øyeblikk siden, på fredag, og nå tilbake, og nå, klemmen, klumpen i halsen, de små tårene som vi alle presser vekk mens vi sier hadet, mens vi forbereder oss på enda en uke uten mamma, mens hun forbereder seg på enda en uke med trening, med besøk, med fotsone levert av en omsorgsfull far, med mange øyeblikk hvor hun vil sitte her å se utover fjorden, tenke på, tja, fremtiden kanskje, blir jeg frisk? kommer jeg tilbake til der jeg var, sitte her å venne seg til tanken, tenker jeg, tanken på at ting ikke er som de har vært, og idet vi går fra A, idet jeg tar S i hånden og hun klemmer litt ekstra i hånden min, som om hun sier, "dette går bra, pappa, dette klarer vi," og jeg klemmer hennes hånd, som om jeg sier, "dette går fint S," og vi går ut i den svale Indian-summer temperaturen utenfor, epletrærene, og jeg sier, mens vi går til bilen, nå var du flink, S, nå klarte vi å gå uten å gråte. Det var ikke lett." "Nei, det var ikke det pappa," sier tiåringen. "Det er rart for det er jo ikke bra å ikke vise hva man føler, men iblandt blir det jo litt for sterkt," sier jeg. "Jeg vet hva du mener," sier hun mens hun holder meg i hånden og vi kommer frem til bilen, setter oss inn, kjører tilbake, ned bakken vi kom opp, forbi jordet vi passerte, igjennom rundkjøringen i motsatt retning, mens S sier, pappa, hva handler Prøysens Syskenbarn på Gjøvik egentlig om, og sammen går vi igjennom alle de fire versene, strofe for strofe, lært utenat av meg for mange år siden, og jeg forklarer så godt jeg kan hva de betyr, hva det vil si å ligge kistekledt med granbar rundt en tram, hvordan hele livet er oppsummert i sangen, og S spør tilslutt, etter at vi har snakket om hvor poetisk det er å beskrive overgangen fra det blåveisblå til natten som går i ett, spurte S, pappa, hvem er søkskenbarnet ditt?

Senere ringte jeg etter en pizza, hentet den på veien hjem, og ved kvart på ti-tiden satt vi ved spisebordet og slang i oss en pizza før jentene la seg, slitne, mens jeg gikk igjennom mail, før jeg pakket ut, ryddet og falt oppspilt i seng ved elleve tiden ute av stand til å sove. Hele situasjonen med A seg innover meg, og det var først ved ett-tiden, fem timer før jeg skulle opp igjen, at jeg sovnet.

Våknet til en tekst fra A: "Jeg er så glad for helgen. Føler meg så normal. Selv om alt er unormalt:-) og jeg elskere høyt."

------------

Inatt tenkte jeg at hittil har alt handlet om å skaffe A den rette behandlingen, sørge for å få henne hjem fra USA, sørge for å samkjøre leger, få henne til Sunnaas, sørge for at hun har passe med besøk, at hun ikke blir sliten, at hun får dryppet øyet, at hun er ved godt mot, og etter hjemkomsten til Norge, sørge for at jentene har det bra, at de får den tilstedeværelsen og tryggheten de trenger, at vakuumet etter A ikke blir for stort. Vi er omringet av bekyrmede, redde venner, familie og andre som jeg føler jeg må være varsom med, som jeg ikke må tråkke på tærene, ta hensyn til alle de som lurer på om hun blir bra, som lurer på om hun får for mye eller for lite besøk, som lurer på om hun får tilstrekkelig trening, som gjerne så gjerne vil gjøre noe, som kanskje synes jeg er for streng i regien eller ikke streng nok osv.

Overgangen nå -- og utfordringen -- er å finne frem til en hverdag hvor vi skal klare å fungere over lang tid. Nå skal også jobben og privatliv sjongleres -- men uten A. På fredag drar jeg til New York på oppdrag, blir borte til onsdag morgen (noe jeg ikke kunne gjort uten fantastiske svigerforeldre). Torsdag morgen har jeg et helt annerledes oppdrag for en stor kunde utenbyes, i begynnelsen av påfølgende uke enda en stor jobb hvor det står mye penger og fremtidige oppdrag på spill. Det gjelder altså å være på hugget, holde tempoet oppe, få nok søvn og ikke gå tom for rene klær, håndklær, shampo, tannkrem, olivenolje, dopapir, lettmelk, vite hvor gymtøyet er, huske vedkubben til utedagen, huske å smøre matpakker, få trent, svare på alle mailer, betale alle regninger (og inkassovarsler etter syv uker i USA), levere inn regnskapet før mva deadline 31.8, sende inn signert regnskap til revisor, i det hele tatt, det er nok å henge i med, og det er ikke særlig mye rom for skødding hverken her eller der.

Utad fremstår jeg kanskje som en slags uberørt Clark Kent, en slags Supermann som får kona hjem i koma og som ikke misser et beat, som bare skifter ladegrep og går videre. Slik er det ikke. Jeg føler meg faktisk helt på randen av hva jeg fikser spesielt i situasjoner hvor jeg og de nærmeste er uenige om opplegget rundt A, noe som selvfølgelig skjer iblandt. Jeg kjenner hele tiden på dette; tenker at det kanskje ikke er helt enkelt å forstå at jeg også -- i likhet med veldig mange andre -- kjenner på en lammende redsel for at livet IKKE skal bli slik det var, kjenner på en redsel for at jeg skal MISTE den jeg elsker mest -- tiltross for at alle beroliger meg om at hun kommer til å bli "helt fin". Det er tanker jeg kjenner på når jeg har tid, og når jeg føler at jeg har den bufferen som skal til for å kjenne på dette. I denne situasjonen merker jeg at jeg har mindre toleranse for ekstra usikkerhetsmomenter enn i vårt daglige liv hvor jeg jo alltid har hatt A å diskutere med, A å drible med, A å sparre med, utfordre, reflektere sammen med. Nå har jeg ikke det. Nå er jeg mye mer alene, og det gjør meg svakere, og dermed kanskje også mer fokusert på å forsøke å kontrollere det jeg kan kontrollere: besøk, behandling, planlegging etc.

Dette har vært min strategi i en krisesituasjon: å fokusere på de faktorene jeg kan gjøre noe med, forsøke å utvide min påvirkningsfære, forsøke å stole på andre der de kan påvirke, og ikke tenke på det jeg ikke kan gjøre noe med. Det betyr at jeg er opptatt av kontroll -- kanskje er jeg for opptatt av dette -- men jeg er avhengig av å føle at jeg kontrollerer de tingene som er viktigst -- A´s rekovalesens og diagnose, jentenes velvære og følelse av mestring, å holde det profesjonelle på plass slik at vi ikke mister evnen til å holde oss økonomisk flytende. Et relativt displinert regime er for meg en forutsetning for å ha en (kanskje illusorisk ) følelse av trygghet, en følelse av mestring. Når det kommer inn faktorer jeg ikke vet om -- som f.eks. forsikringsselskapets uvilje mot å la oss reise, eller hvis det taes beslutninger om As opplegg uten at jeg er i loopen, så opplever jeg det som veldig stressende -- selv når jeg vet at det er gjort i beste mening. Da får jeg ikke sove om natten, da ligger jeg å bekyrmrer meg, da bruker jeg energi på en måte som ikke gavner noen av oss i vår lille unit, vår lille kjernefamilie.

Jeg vet at jeg kan være litt brå, litt tøff i trynet og kanskje fremstå nesten for effektiv, litt for kjapp i visse situasjoner. Jeg har kanskje ikke vært god nok til å si noe om mine behov oppe i alt dette. Det gjelder kanskje spesielt de som står meg nærmest. Til dere vil jeg si -- akkurat nå trenger jeg den lille ekstra sensitiviteten, den ekstra romsligheten og fleksibiliteten som jeg kanskje ikke er like flink til å gi dere. Jeg mener ikke noe vondt med å ta beslutninger som dere kanskje er uenige i. Jeg mener ikke noe vondt i å kanskje være brå og kanskje til og med sint eller sur noen ganger. Det er ikke alltid så lett å være pårørende. Det er ikke så lett å måtte undertrykke sine egne behov. Det er ikke så lett å late som om dette bare handler om A´s helse. For meg handler dette også -- helt egoistisk -- om vår fremtid sammen, og derfor blir perspektivene, tanken på at noe skulle skje, så vanskelige å håndtere. Så har jeg sagt det og.

For å avslutte på en god tone: Dette blir en flott uke, ting føles som om de er i ferd med å gå litt mer på skinner, og det gir en god følelse. Nå skal jeg løpe i skogen, vel vitende om at jeg har handlet inn middager og oppvaskbørster og såper og olivenolje for flere uker fremover.

Fredag morgen

Fredag morgen, hjemme. Vi har startet en ny rutine nå, jentene og jeg. Jeg legger meg rett og slett sammen med dem ved ni-titiden, og så står jeg opp noen timer tidligere og gjør de tingene om morgenen som jeg ellers ville ha gjort om kvelden - betale regninger, gå igjennom mail, lese, rydde, gå igjennom bilder, forberede jobber, møter etc. Disse timene fra fem til syv er deilge, ingen telefoner, ingen forstyrrelser, bare stillhet og et dagslys som kommer gradvis.

Vi har hatt en uke med skole og hverdag nå. Igår hadde H med seg en veninne hjem. S hadde med seg M innom, og en mor i klassen til S kom innom med hjemmelaget pizza til oss ved fem tiden. Hun har bare bestemt seg for at hun vil hjelpe til, og helt uten at jeg egentlig har bedt om noen ting har hun plutselig tekstet meg og informert meg om at hun leverer mat til oss idag kl. 17. Jeg syntes det var litt vanskelig å ta imot, men må innrømme at det var deilig -- maten var knallgod og den tiden jeg ellers ville ha brukt på å lage mat fikk jeg nå brukt til å løpe en tur i skogen -- vel anvendt tid tror jeg.

Men det er stusselig uten A. Vi savner henne alle sammen, selv om S kanskje er den som er tydeligst. Hun sier det om og om igjen. "Jeg savner mamma. Jeg vil at hun skal komme hjem. Jeg vil at hun skal komme hjem nå. Jeg vil ha tilbake mamma. Jeg vil at ting skal være sånn som de var." Det er ikke noe gøy når mor plutselig er søkk vekk. Ikke for oss og spesielt ikke for A som sitter på et rom med fin utsikt og venter på trening og som plutselig er en annen utgave av seg selv.

A og jeg har jo alltid hatt mye tid sammen. Mye tid hvor vi ikke sier så mye mens svinser rundt i huset. Gjør hver våre ting. Eller drikker te. Snakker om ting som har skjedd eller ting vi har lest. Hører på radio. Går en tur med bikkja. Nå er det plutselig bare full radiostillhet. Ingen av oss er spesielt glade i å snakke på telefon. Selv når en av oss har vært på reisefot har vi snakket sammen stort sett hver dag. Men nå er det annerledes.

Men den gode nyheten: idag er det fredag. Idag drar vi rett etter skolen, kjører til Sunnaas, plukker opp A, og kjører videre til hytta. Vi får besøk av nære venner som har med sushi -- vårt fredagsrituale -- og de drar hjem til byen i kveld sent. Etter at de har dratt rydder jeg vekk all emballasjen, kaster pinnene i en pose, tømmer sojasausen ut i vasken jeg monterte for noen år siden, rydder unna sko og sokker, pusser tennene ved siden av oppmaskmaskinen på kjøkkenet, tasser ut til den slitne utedoen, tenker på luksusen på Faircourt og vår egen forfalne hytte som vi elsker å være på men som vi i år kun har hatt gleden av etpar helger, hører lyden av stillhet, sitter med åpen dør, ser lyset av solnedgangen over tretroppene, hører kanskje vinden som kjærtegner trærene, ser kanskje et enslig fly høyt oppe på himlen, og tenker at vi kommer til å bli sammen igjen, sakte kommer vi til å sette alle delene sammen igjen, sakte kommer A til å bli seg selv -- kanskje en annen utgave av seg selv, et slag er tross alt en livsdefinerende opplevelse sier alle som har opplevet det, men det får vi ta, vi tar det som kommer, vi tar A slik hun er, hun er hjemme hos oss, vi vil ha henne hjem. Det kommer jeg til å tenke på hytta. Det tenker jeg nå. Det tenker jeg på hele tiden.

Denne uken har gått fort, slik skoleuker går fort. Mandag spiste vi middag hos venner som har fulgt med hele veien og som vi ikke hadde sett på lenge. Vi var der ikke lenge -- snaue to timer -- fikk mat, voksenkontakt, og vips tilbake hjemme.

Neste uke blir intens. Jeg må få avgårde alle regninger og kvitteringer til regnskapskontoret før kvartalsregnskapet og mva skal innbetales. I tillegg skal jeg gjøre en jobb i New York i påfølgende uke som må forberedes. Dessuten diverse møter og forberedelse av en annen jobb som kommer rett etter retur fra USA. Bestemor og bestefar rykker inn til byen på torsdag, jeg drar fredag morgen, og neste helg tilbringer A og jentene på gården med meg i utlendighet. Det er deilig å konstatere at det kommer nye oppdrag og at høsten er i ferd med å ta form -- med de fleste oppdragene i Norge. Det passer bra akkurat nå.

Søndag kveld

I morgen er det skolestart, og det er to spente jenter som har lagt seg forventningsfulle og fylt med blandede følelser og tanker -- om å stå opp tidlig, om sommerferien som ikke ble slik vi trodde den skulle bli, med uvissheten om mamma -- blir hun frisk, hvor lang tid tar det, hva skal vi gjøre for å feire når hun blir frisk, hvordan blir dagene nå uten mamma, kan vi ringe henne når vi vil, hvorfor kan vi ikke ringe henne når vi vil, hvorfor får du ringe henne men ikke vi.
A ble kjørt tilbake til sykehuset i kveld. S gråt til ingen nytte. Mamma måtte dra. Det er urettferdig, sa hun, sint. Hvorfor kan ikke mamma være her! Etter at A hadde kjørt, begynte hun å kjefte på meg, skjelte meg ut, du er jo en barnemishandler, sa hun, du er jo slem mot barn. Ja, jeg er absolutt slem mot barn, sa jeg med et smil. Har jeg fortalt deg om da jeg brakk bena på en liten gutt? Da jeg klarte å slå ut fire fortenner på en liten pike. Om da jeg beit av en pekefinger. Svelget den rett ned med negl og det hele. Den var så god at jeg fikk lyst på den andre pekefingeren også. For ikke å snakke om tommelen! Mm. Barnetomler! Bedre enn sjokolade.
Vi begynte å le, latter og tårer om hverandre. Nei, nå tuller du pappa, sa S. Nei, det er helt sant. Leser du ikke aviser? Nei pappa da.

Det var en hektisk dag idag også. Opp ved åtte tiden, vekket av A som skulle dryppes i øynene. Som skulle ha sprøyte. Same procedure as last year, James. Stavre seg til badet, men stadig mer selvhjulpen, stadig mer oppesen. "Jeg kan føle neseboret mitt. Jeg kan kjenne tennene i munnen. Nummenheten flytter seg. Det klør i ansiktet. Jeg merker at jeg blir mer selvopptatt. At jeg blir mer opptatt av meg selv. Det er uvant," sa hun mens hun gredde håret og jeg så på henne i speilet og lurte på om hun kommer til å bli seg selv, lurte på om jeg kjenner denne kvinnen som er her som ikke er den samme som den A som stod her før sommeren, før vi dro til USA, før alt skjedde som fyller hele hodet mitt, som fyller tankene mine, som får meg til å sprette opp om morgenen. Blir hun seg selv igjen? "Jeg merker at jeg er helt i min egen verden," sa hun. "Min lille verden, en mikroskopisk verden, en rynking på et nesebor, svakheten om morgenen, slitet med å komme seg opp av sengen, en skygge av meg selv." Hun bruker dette utrykket ofte for tiden. "Jeg er en skygge av meg selv." eller "ansiktet mitt er en skygge av hva det var." Hun er for det meste sterk når vi treffer folk, men når hun ser en nær venn for første gang, brister stemmen, te-koppen må settes ned, og våre døtre himler med øynene mens mamma gråter enda en gang over det som har skjedd, noen minutter varer det bare før hun fortsetter samtalen, gråten som en liten risting idet man passerer litt turbulens.
Vi spiste frokost med en nabo som kom over. Hun mistet selv sin mann for kort tid siden, og jeg har faktiskt tenkt på henne i sommer, denne plutselige overgangen fra tosomhet til ensomhet. Vi snakket om dette ved frokosten mens jeg serverte bacon, rundstykker og det vanlige. Vi leste avisen. A satt med lapp over høyre øye. Jentene ryddet av frokosten mens jeg pakket badetøyet. Kl. 11 satt vi i bilen, og en halv time senere svømte vi i et svømmebasseng hos gode venner som ikke vet hva godt de skal gjøre. A svømte 300 meter før vi skiftet og kjørte hjem. Svømming er virkelig god trening for henne, noe vi også gjorde igår, lørdag. På veien hjem, sms: middagsinvitasjon til i morgen kl. seks. Herlig!
Hjemme sovnet hun utmattet mens S og O kom på besøk. Vi spiste lunch, og kl. halv tre gikk jeg en tur med to andre venner mens S og O var igjen med A og jentene. Fem var jeg tilbake. Da var også T her med datteren H. S og O gikk. Det føltes nesten som en vanlig helg. Vi har nemlig alltid ganske mye folk som ramler innom. Espressomaskinen gikk i ett kjør. Tekannene tømtes. As søster kom innom. Hun laget satay saus. Jeg svidde svinefilet på kulegrillen. Kokte ris i olivenolje. Kokte bønner fra gården. Dekket bordet. T og H dro. Vi spiste. Jentene dekket av mens jeg gikk for å pakke for A. Kastet de våte håndlærne i kjelleren. Pakket alt hun trenger for en uke. Så på alt tøyet jeg har vasket i løpet av helgen som lå amatørmessig brettet på vår seng. Buksene som egentlig ikke skal i tørketrommel. A som tidligere på dagen hadde ledd lett hånlig av min manglende kompetanse. "Slikt blir det stryking av," sa hun mens hun lo. Pakket understøy, treningstøy, toalettskaer, medisiner, mobil, logopedøvelser, håndspeilet hun bruker når hun trener på leppe og tunge øvelser, de sorte joggeskoene jeg kjøpte i NJ, og da jeg kom ned for å hjelpe henne ut i bilen var klokken halv ni, kjøkkenet var ryddet, S gråt og A stavret seg ut i sin søsters bil mens jeg tenkte at jeg var glad jeg for en gangs skyld slapp å kjøre henne til sykehuset.
Etter at hun dro vasket jeg mer tøy, satte nye årslapper på bilen, feiet utenfor inngangsdøren, tømte søppel, ryddet i 2. etasje, tørket av bordet, feiet opp ris under bordet, fjernet tomflasker, ryddet vekk oppvask, og tenkte på alt jeg må huske i morgen, min første arbeidsdag etter en sommer som ikke ble helt som vi ventet oss.
Kl. halv ti drakk jeg te med S slik vi gjør hver kveld. "Jeg gleder meg til i morgen. Unnskyld at jeg var så sint på deg. Jeg tror vil ha et eple jeg." Stillhet. Hun så på meg. "Det ligger der borte," sa jeg. "ja, selvfølgelig. Det visste jeg jo."
Ny sms: As veninne T lurer på om hun kan komme innom med kjøttboller hun har laget til oss. Wow, tenker jeg mens jeg ønsker henne velkommen. Dette kan jeg venne meg til. Ti minutter står hun på døren med et stort antall kjøttboller. De går rett i fryseren. Middag tirsdag, tenker jeg. Da er det bare onsdag og torsdag igjen før ny sushi runde.
Etterpå pusset jeg tennene hennes, tenkte på hvor stor hun har blitt over sommeren, tenkte på at hun skal flytte ut, at hun skal ha sitt eget liv, og at vi skal være igjen her, og jeg kjente at jeg gruer meg allerede, at jeg nyter disse små jentene som blir så fort voksne, disse små hvite tennene som smiler mot oss, smilene, tilliten som ligger i den åpne munnen når jeg fører den elektriske tannbørsten inn over de små tennene. "Jeg synes tennene mine ser litt grønne ut jeg pappa," "Ja, sannelig har de blitt grønne. De er jo helt grønne. La oss slå av lyset og se om de lyser i mørket. Jøss, de er jo virkelig veldig grønne. Er det mugg? Har du spist blader? Hva har skjedd med tennene dine?" "Pappa. Kutt ut. De er ikke så grønne." "Nei, du har rett. De er vel egentlig litt gule." "Hva! Er de gule." Hun stikker ansiktet helt opp i speilet. "Nei, jeg tuller. De er fine. Hvite."
Etterpå leste vi på sengen. Slo av lyset kl. 2230. Gikk inn til H som lå å leste i min seng. Vi har blitt enige om at de ligger annenhver natt i min seng. Snakket med H til elleve. "Når legger du deg?" "Snart," sa jeg. "jeg skal bare rydde ferdig, skrive litt, og så kommer jeg." Etterpå går jeg ned og spiser opp resten av en sorbet i kjøleskapet, nytter stillheten, bare lyden av vaskemaskinen og oppvaskmaskinen, en umerkelig lyd av en lyspære, det er helt stille, og i morgen begynner skolen.

I løpet av helgen har A sovnet på sofaen midt i setninger, midt i måltider og midt i det meste. Jeg tror hun har kost seg, og hun ser mye bedre ut nå enn hun gjorde forrige helg, selv om det er langt igjen. Dette kommer til å ta tid, og det er de lange ørkesløse viddene vi nå skal over, hverdagene, høstmørke, lekselesingen, klesevaskene, jobbene som skal gjøres, kundene som skal pleies, barna som skal følges opp, A som skal komme tilbake, bli seg selv, det er mye som kommer mot oss, og da skal jeg trene, sove, spise, jobbe, skrive, og nyte fremgangen og livet som bare er der og sørger for at ingenting blir kjedelig.

Venteværelset, Morristown Memorial

A har lagt seg på en sofa, og sover som en sten. Vi sitter nesten alene i en giga ventesal med plass til minst 60 mennesker. En stor flatskjerm dekker den ene veggen, og viser en advokat, direkte fra en rettsak som legger frem bevis for at en mann har forgiftet konen. Vi har nettopp gått igjennom den vanlige rutinen med å forsøke å forklare hvordan dopplerundersøkelsen vi nå venter på skal bli betalt, og det erfaringsmessig 20-30 minutter. Undersøkelsen vi venter på er for dr. Levitz, han vil se på en gammel blodpropp for å se om den er der enda, og for å forsøke å forstå alle symtomene.
A og jeg har vært på diner og spist alt for fet mat, omgitt av altfor fete mennesker. Tenk deg, alle disse menneskene er her i sine helt vanlige liv, lunch med kollegaer, med barnebarn, med barn, sier A mens hun spiser helt uten å søle helt til hun skal helle i litt mer milkshake og bommer på glasset.
Tidligere idag fikk jeg en telefon fra vår flittige pådriver, Reine, care manager på Atlantic Rehab. Jeg er skikkelig irritert på kontoret til dr. Baskin, sa hun. En av partnerne der tilhører den samme menigheten som jeg. Jeg skal filleriste ham litt. Fortelle ham at de ikke kan være så opptatt av penger. Alt handler da ikke om penger! I mitt stille sinn tenker jeg at jeg må få sendt noe fersk god norsk laks til henne når dette er over. Etter at hun har ringt, ringer jeg jentene. Snakker med H som vil vite når vi kommer hjem, og som jeg tror forstår at det er viktigere å få A hjem uten risiko enn at hun kommer fort hjem. H var glad for å høre at A kunne bevege høyre øye.
Ikke mere å fortelle herfra. Detaljene fra amerikanse venteværelser, de grønne vegg til vegg teppene, de hahogneybrune møblene, fjernsynet, det hele blir litt kjedelig etterhvert. Nå vil vi bare hjem, selv om vi ser at det kan ta litt mer tid.

Idag kl. 19 ble A flyttet med ambulanse fra Morristown Memorial Hospital til Atlantic Rehabilitation Institute. Der ble hun rullet inn på dobbeltrommet hvor det lå en dame fra før av, E. Hun var kjempehyggelig og smilte til oss mens ambulansefolka vippet A over i høytekk sengen med knapper og lamper.

Noe av det første amerikanere spør om (etter at de har spurt hvordan man har det og man har svart at man har det bra), er å snakke om hva de jobber som. E viste det seg snart, var episkopalprest i den lokale menigheten (hvordan få en slik kompetanse) og -- i likhet med A -- veldig glad for å slippe fjernsyn.
- Vi er ikke så veldig kristne, skynte jeg meg å si.
- Nei, det får´n si, lespet A fra sengekanten med sitt skjeve flir
- Ikke jeg heller, ikke så kristen som noen av folka i menigheten ihvertfall, smilte E.

Etter en liten stund kom sjefssykepleieren, en myndig dame som jeg ikke husker hva het i farten. Hun hadde en proff tone, vennlig, men uten nøling, tydelig at dette hadde hun gjort mange ganger.
- Velkommen til rehab. Tre timer trening hver dag. Ikke noe moteklær. Besøkstid fra 8-20 hver dag. Fint om mannen din kan være med så han lærer å trene deg etter at du har dratt hjem. Vi skal få deg hjem så fort det er forsvarlig å frakte deg.
- Men ikke før det er forsvarlig, la jeg til.
- Nei, absolutt ikke før det er helt sikkert.

Kl. er nå 22, jeg er hjemme, og skal dette i seng. Jeg skal nemlig også være med på all treningen - tre timer om dagen! Her gjelder det å få folk friske.

Siste: A flyttes idag og jentene kommer i morgen

Kl. 1715. Jeg er ´hjemme´, har slengt i meg litt mikrovarmet mat, og har nettopp fått låne en bil av Cl og Cy. Det er klassisk, optimistisk musikk på høytalerne i det gigantiske kjøkkenet, solen speiler seg i svømmebassenget deres utenfor, og jeg hiver nå i bilen for å følge med A over til rehabiliteringsstedet. Livet er faktisk veldig bra! Det hjelper alltid med litt mat. Gleder meg til å se A. I morgen kl. 15 henter jeg jentene på flyplassen. Det blir ekstra stas.

Søndag kveld: Tusen takk for all støtten!

Vi er enda ikke helt i form til å snakke i telefonen, men det er utrolig for hyggelig for A å få lest opp alle de hyggelige, varme, personlige mailene som nesten uten unntak har en ting til felles -- de forteller om hvor varmt og fint det er i Norge:-) og at bloggen leses flittig. Fortsett å skriv!
Rett før jeg dro idag, snakket A med K, A, G, og H. Det går fremover. Hun irriterer seg over pleierne nå. Det tar jeg som et godt tegn.
- Det hjelper ikke å forsøke å settet meg på plass. Det er liksom ikke slik det funker, sier hun. - De tror de kan få meg til å oppføre meg ved å være strenge. Det funker ikke på meg. Jeg er ikke så lett å målbinde.
- Nei, særlig ikke når man ikke forstår hva du sier tilbake, fleiper jeg. Jeg kysser henne. - Det blir nok en stund til det blir noe skikkelig klining på meg også, sier jeg. Her må det nok intensiv trening til. Vi ler godt av det. - I morgen kommer jeg tidlig, sier jeg. Jeg vil ha en skikkelig prat med din lege. Jeg vil se noen planer for fremdrift, vil vite mer om hva de tenker. Jeg skal få ut alle bildene av hodet ditt slik at vi kan få noen andre til å se på dem også.
- Ja, det blir råtrening, referer til overflyttingen til attføringssenteret som skal skje i morgen. Hun lurrer litt på d og tr og ing.
K har sendt oss Ibsens Ripsbusker-diktet og vi sier det sammen. Det er ikke så lett for meg heller.
Ellers har jeg kjøpt en lydbok til iPod (Phillip Roth, the Ghostwriter) som hun har ligget å hørt på idag med hodetelefoner. Det er en forbedriing. Det er også bra fordi naboen på over 80, en liten krok av en dame, har på fjernsynet hele tiden -- og setter opp lyden hver gang det handler om Michael Jackson.
I det heletatt er det et helt sykt forhold til tv her. Selv på akuttmottaket var det fjernsynsapparater inne på hvert avlukke slik at pasientene ihvertfall kan få med seg "min siste reklame" før de fikk tredd en oksygenmaske ned over ansiktet eller gikk rett i koma. På flyplasser, på venterom, på intensivavdelingen -- alle steder tyter det ut med kommersielle meldinger og raske kutt av damer i bikini, soldater i Irak (m solbriller), biler som krasher, folk som surfer, fribrytere, presidenter, demonstranter, pudler, vaskemidler, flash av Michael Jackson, golfende pensjonister, stemmer som med liten skrift minner om bivirkninger ved inntak av reklamerte medisiner, seilbåter, dollarsedler, fotballer i saktefart, voksen menn som legger seg opppå hverandre i store hauger med hjelmer, eller stanger hodene mot hverandre som okser i slomo, alt skjer hele tiden på skjermen mens vi er midt i livet, midt i en film uten reklame, en film som kan bli for spennende men som aldri er kjedelig.
En praktisk ting: Unngå tekster til min mobtlf. -- det er så svindyrt. Da er det bedre å sende til vårt nye amerikanske mobilnr - +16178003354.