Trening, teknologi og bekymring om pasientsikkerhet

I dag morges snakket vi noen minutter på Facetime med A.  Det var nesten som å ha henne til frokost.  Hun fikk se valpen, og vi snakket om dagligdagse ting.  I går fikk hun snakke med en fysioterapeut og er igang med trening.  Jeg synes fremdeles hun er tynn og skranten, men hun spiser, sover og trener.  Sakte men sikkert blir hun bedre, piggere, mer tilstede.
Jeg tar det også som et sunnhetstegn at hun kommenterer hvor hardt arbeidspress pleierne er under og hvordan hygienen og stemningen var dramatisk bedre på Rikshospitalet.  Ofte handler dette ikke om at folk ikke vil gjøre en god jobb men at dårlig ledelse gjør det umulig.  
Uansett årsakt går det åpenbart utover hygienen og pasientsikkerheten.  Tomme tallerkner, matrester og glass blir stående halve dagen på As rom, og når de hentes, blir det ikke tørket av flater, slik at sengebordet er dekket av gamle matrester og ringmerker etter glass.  A søster fant avføringsrester fra forrige beboer på veggene på badet.  Våte brukte håndklær blir liggende hele dagen, og når en pleier er er innom, går de tomhendt ut.  As seng og laken er krøllete og delvis fuktige, men hun ender opp med å forsøke å rette på lakenet selv for å gjøre sengen hyggelig å ligge i.  Antibak beholdere både på avdelingens kjøkken og på As rom er tomme (og de har vært det siden vi kom sist torsdag).  Det er heller ingen antibak ved inngangen til avdelingen, slik jeg la merke til at det var på alle sengeposter på Rikshospitalet.  I går ringte A på en pleier, og det tok 8 ½ minutt før noen kom.  Jeg tenker med skrekk på hva som ville skje hvis hun igjen begynte å blø i spiserøret, og denne lave standaren (sammenliknet med nesten alle sengeposter jeg har vært på) bekymrer meg som pårørende fordi A er utsatt for infeksjoner og for plutselig endringer i almentilstand.  Men, hverken A eller jeg typene som klager.  A klager aldri og det blir problematisk når hun ikke frisk nok til å kunne gjøre rengjøringen på rommet selv.  Hun fortalte meg også at ernæringsfysiologen (som burde ha sett henne fredag), som hun fikk beskjed om skulle komme på mandag, ikke hadde tid til å se henne mandag.

English:  This morning A called us on Facetime and she got to see the puppy and just "hang out" while we had breakfeast.  Yesterday she got started with physical therapy, and she is already working out, using her own yoga mat.  She is still thin and feeble, but she is eating, sleeping well and working out.
A, who never ever complains, is commenting on inner workings of the hospital, and I take this as a sign of recovery.  The staff is clearly overworked, and the rigorous focus on hygiene we experienced at Rikshospitalet seems to be lacking.  Here, bedside trays with leftovers from the last meal are not removed, and when they are, the table surfaces are not cleaned, instead left with old stains and crumbles.  A´s sister K noticed what looked like feces on the bathroom walls from a previous tenant, and old wet towels are left on the floor all day, only to be removed when A mentions it.  I noticed, boh in A´s room as well as in the patient cafeteria that all the anti-bacteria dispensers were emtpy, maybe because the staff uses rubber gloves instead of washing their hands when handling patients. Unlike Rikshospitalet where anti-bac were strategically positioned when entering any sectin of the hospital, such dispensers are missing at Ullevål.  Yesterday, A called for a nurse, and it took 8 ½ minutes before anyone came to her room.  

These observations worry me (possibly without reason) because I have been present twice when she strated throwing up blood, and this could happen again.  I also worry about hygiene.
Neither A nor I like complaining, preferring to fix things ourselves instead.  The problem is that A is well enough to worry but not well enough to do things herself.  But I guess that my worry is a good thing because it means that I am no longer so worried about losing her.  

Helgeopphold på Ullevål er ikke for nybegynnere

Kortversjonen: A ligger på enkeltrom på gastromedisinsk sengepost på Ullevål.  Hun har gått i gangen med hjelp, har dusjet og spist, og begynner å bli frisk nok til å bekymre seg for egen helse, noe det er all grunn til på et sykehus som tydeligvis sliter.  Som pårørende er det foruroligende å se hvor store forskjeller det er mellom Rikshospitalet (fem stjerner) og Ullevål (tre stjerner).   Pleiere,  leger og infrastruktur  er fantastiske begge steder (uten unntak) men alikevel er Ullevål som å komme til en helt annen (og farligere) verden.  Her småløper pleierne og det virker som alle har dårlig tid.  Som om det å være effektiv garanterer bedre effekt.  Noen ganger kutter man ikke kostnader.  Man bare skjuler dem.   

Blurb:  A is getting better. She is now in a single room on a regular gastro medical unit at Ullevål sykehus.  This hospital is substantial downgrade compared to Rikshospitalet which is strange considering that they are both supposed to be two different campuses of Oslo Univeristy Hospital.  Don´t get me wrong.  The staff is excellent in both places, as is the equipment.  Yet, Ullevål seems to have a different culture, and the staff seems like they have no slack.   As a care giver I am uncomfortable with what feels like insufficient care at this hospital (more towards the end of this somewhat disgruntled post).

A ble overfyttet fra Rikshospitalet til Ullevål i går, torsdag,  ved 14-tiden.  Ambulansepersonalet rullet henne inn på et enkeltmannsrom og forsvant.  Etter en stund forsøkte hun å ringe på en pleier  ved å dra i snoren ved sengen som fikk en liten rød logo til å lyse, men ingen pleier.  Tilslutt måtte hun, nyoperert og uten balanse, finne frem mobilen (som hun ikke var sterkt nok til å slå på 24 timer tidligere) og først ved å ringe sentralbordet på Ullevål fikk hun tilslutt tilkalt en pleier. 

Da S og jeg ankom ved 1530-tiden hadde hun ligget i vel over en time uten at noen hadde tatt i mot henne.  Pleieren vi traff hadde ikke lest journalen og visste ikke noen ting om henne.  Hva hadde skjedd hvis hun hadde fått enda en blødning mens hun ventet? 

Da jeg spurte hva som var årsaken til at ingen hadde tatt i mot henne, ble jeg forklart at hun hadde ankommet midt i et vaktskifte.  A kom ca. 1415.  Vaktskifte først skjer kl. 15, altså over 30 minutter etter at hun kom inn.   

Da vi kom inn på gastromedisinsk sengepost og jeg oppdaget at hun lå alene uten tilsyn, ble jeg for første gang på tre uker redd, og da hun fortalte meg at hun hadde ligget en time uten at noen engang var inne hos henne, merket jeg at jeg ble nesten hissig, en følelse man ikke kan bruke til stort i en krise.  Det var kun tre dager siden hun ble flyttet til en intensivavdeling med nye blødninger, og vi snakker om en nyoperert dame. 

S og jeg dro hjem ved 17-tiden etter at S hadde fått sin daglige mammadose. På veien hjem handlet vi, og vel hjemme laget jeg middag mens begeistrete naboer inspiserte valpen og jeg serverte kaffe. 

kl. 1930 var det Hs tur til å besøke A på Ullevål mens S drakk te og koste med Chaya.  Jeg svippet H ned, dro hjem for å hjelpe S med hennes collegesøknad, og hentet H på sykehuset ved 22-tiden.  Da hadde en lege snakket med A som var beroliget.  Både fysioterapi og ernæringsfysiolog var "på gang".  Gode nyheter.  Men når?  Ikke før mandag skulle det vise seg. 

I dag morges kom jeg til Ullevål ved 12 tiden og hadde med meg hjemmelaget smoothie og rene klær.  Da var A veldig klar for en dusj og ventet også ivrig på en fysioterapeut og ernæringsfysiolog.  Da ingen kom, ringte vi tilslutt på en vennlig pleier som kom i løpet av ca. 4 ½ minutt.  Det var riktignok ikke pleieren som visste noe om As sykdomsbilde, men hun hjalp A inn i dusjen og var tilbake etterpå. 

A spurte om det var mulig kunne få hjelp til å skifte de våte bandasjene?  Jo, det skulle la seg gjøre  mente pleieren og forsvant. 

45 minutter senere var A kald, og jeg banket vennlig men bestemt på døren til sengepostens admin. leder.  Vi hadde en kjapp samtale der jeg forklarte henne at det er ubehagelig å være pårørende når man har en kone som har vært døende i tre uker og som plutselig behandles som om hun har hatt en liten influensa.  Hva kunne vi forvente over helgen, og hvor fort vi kunne få skiftet bandasjene? 

I løpet av få minutter kom den hyggelige adminpersonen inn og brukte 15 minutter på å snakke med oss.  Hun tok seg god tid, og bekreftet at det vi hadde opplevet "ikke skulle skje". 

Enden på visen var at hun selv skiftet As bandasje og bekreftet vår frykt om at sjansen for å få fysio eller ernæringsveiledning i helgen var ganske liten.  Hun forsøkte også å forklare at mange som kommer fra intensive avdelinger opplever stor usikkerhet når de kommer til en "vanlig" sengepost.  Det eneste hun kunne love var at A, som var motivert til å komme i gang med trening, ville få hjelp til å gå ned korridoren to ganger om dagen. 

Som pårørende er det betryggende å se hvor dedikerte de ansatte på sykehuset er.  Men det hjelper lite når de er så travle at de ikke har tid til noe utover det planlagte og den manglen på fleksibilitet dette medfører er dypt urovekkende.  "Dette er en forsmak på det å bli gammel," sa A da vi snakket om det. 

Problemet på et sykehus er at effekten så lett kan ødelegges. Svikter det ett sted kan plutselig hele oppholdet være forgjeves. 

English:  When A arrived at Ullevål sykehus yesterday around 2:15 yesterday from Rikshospitalet, the ambulance crew dropped her off in a single room at the gastrosurgical unit and took off.  Nobody was there to greet her, and nobody responded when she rang the alarm over the bed after what felt like a long wait.  She finally pulled out her cell-phone which she, only 24 hours earlier, was too weak to operate.  She dialled the central number to the hospital switchboard and finally got hold of someone who promised to send a nurse.  When S and I  arrived around 3:30, someone had popped in to say hello, but the nurse we met upon arrival, told her that she had not yet had the time to read A transfer documents, and therefore did not know what A required or if A could eat regular food.  

Only after we left around 5p, disturbed by the lack of care, did A get to talk to a doctor, which was understandable.  The total lack of care upon arrival was not. The doctor told her she would receive physiotherapy and nutritional advice.  But he did not say that she had to wait until Monday.  

After grocery-shopping and making dinner, I drove H to the hospital closer to 8p, drove back to help S with her college application, and picked H up again at 10.  We then worked on the application until midnight.  

This morning I was back at the hospital around noon.  By then she was very alert, stable and eager to start physiotherapy and plan her meals.  She also really wanted to shower.  At 2p we finally called for a nurse and A got help to take her shower (the nurse was not the one in charge of A but helpful nonetheless).  Upon returning to her bed, A asked if someone could replace her bandages who were all wet.  After waiting for this to happen for 45 minutes, I went to the admin. head of the unit, a very friendly lady, and asked if we could have a word whoever knew what would happen and not during the weekend.  She came to our room within minutes, and listened to our grievances.  I tried to be friendly and reasonable, as was A.  Her main concern was, when can I have clean dry bandages, when can I start physio, and when will I know what I can eat?  Will it happen over the weekend?  

The admin told us that Friday afternoon is a bad time to request services and that she should not expect much before Monday.  "So I might as well be home," A said.  "Well, in a sense, yes, she replied", clearly as frustrated by the meager resources available to service a large number of patients.  She then left, and minutes later came back and changed As bandages herself.  

I am concerned with this hospital which seems understaffed resulting in long waiting times and a lot of discomfort both for patients and caregivers like myself.   I admire the health workers who work here. They dedication to the patiens is impressive, but most of them seem very pressed for time.  

How is it possible for two campuses of the same university hospital to be so different?  Why does  Rikshospitalet seem so much better, cleaner and more together?  I don´t get it.  But it is scary to be a caregiver.  For the first time in three weeks, I am happy with As condition.  Now I worry about her care.