S ligger i sengen ved siden av meg, klokken er litt over halv ti, og vi forsøker å få en god start på en travel uke. A er tilbake på Cato etter en tung helg, og hun gråt da vi tok for farvel med henne i kveld. Å få slag er noe dritt. For hele familien.
Å si at vårt ekteskap trues ville være en overdrivelse, men å erkjenne at vi befinner oss i farlig farvann er ikke å ta for hardt i. Det er nå snart seks måneder siden A fikk slaget, og med unntak av fire uker hjemme, har hun vært på institusjon hele denne tiden og skal være det i en og en halv uke til frem til lille juleaften. I denne perioden har vi nesten ikke fått tid sammen alene, og resultatet er at spesielt A føler seg alene og uten funksjon i våre liv. Det er forståelig men samtidig frustrerende -- for alle. Denne helgen har det vært ekstra tøft fordi jeg har måttet jobbe både lørdag og store deler av søndag for å få unna alt som skal gjøres ferdig før jul.
Vi hentet A fredag ettermiddag. Vi dro såsnart S var ferdig med juleforestillingen på skolen. Vi var ute av byen før tre, og ankom Cato Senteret ved 16-tiden. Der hentet vi A som var glad for å se oss, men også sliten etter en treningsdag som hadde startet med vanngym kl. 0800. Vi kjørte inn til byen, stoppet å kjøpte noen presanger, hentet deretter sushi, og dro hjem til en skrubbsulten tenåring. Etter sushi, og en flaske vin som jeg drakk nesten helt alene, gikk vi ned i kjelleren for å se filmen Mathilda som vi leiet på Apple TV. Idet vi skulle gå ned, rev A med seg glass som knuste på kjøkkengulvet. "Det gjør ingenting. Stå stille," sa jeg mens jeg støvsuget og tørket opp. La merke til at hun gråt. "Jeg er helt ubrukelig. Jeg er bare til bryderi," sa hun, og jeg holdt rundt henne. "Du er syk. Det er unntakstillstand. Du ser bare på ett øye. Du har nedsatt førlighet. Det går fint. Men du er en klossmajor." Vi lo. Dro ned i kjelleren, og spiste is m varm sjokoladesaus.
Etter filmen gikk jentene -- A, S og H, opp i vår seng med te, og sovnet i vår seng mens jeg betalte regninger og fikk unna ubesvarte mailer før jeg ryddet huset, tørket te på soverommet, lagde en rundstykkedeig og tenkte at jeg befant meg i et slags helvete hvor man hver dag starter med å rydde og hver dag avslutter med å rydde -- en slags kamp mot forfallet og samtidig en kamp for å få en følelse av mestring i det som føles som et truende kaos.
Falt I seng ved ett tiden etter å ha flyttet jentene over i sine egene senger. Leste Stieg Larsson i ca. to minutter før setningene mistet sin mening og bevisstheten ble sugd ned i et sort hull.
Jentene er glade over å se A, men det er tydelig at de også er sinte på henne fordi hun ikke lenger klarer å være den supermoren hun var før. H trosser henne åpenlyst, setter demonstrativt på seg iPodpluggene og zoomer ut. Blir rasende hvis man kommenterer noe hun har gjort eller ikke gjort, går fra bordet og tilbake til sitt eget rom såsnart hun har spist en liten flik. Smeller i dører og i neste øyeblikk, åpenbart opptatt av å ta seg av A. Det er ikke lett å være tenåring, og ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre som tenåringsfar heller.
Lørdag morgen var jeg oppe litt over åtte og satte meg til å jobbe. Serverte frokost ved 11-tiden: nybakte rundstykker, omelett, latte, juice. Deretter gikk vi en tur alle fire i skogen. Gangen til A var tydelig bedre enn for en uke siden selv om hun selv klaget over at hun følte seg mindre stø nå. Å se sin egen fremgang er som å se gress gro.
Til en forandring fikk vi med oss H på tur. Da vi var halvveis ville hun gå hjem. Da A ba henne om å leie henne litt (jeg hadde leiet A inntil da), lyste hun opp, og leiet A resten av veien; det er tydelig at hun ønsker å hjelpe A men ikke alltid vet hvordan. På hjemveien snakket jeg med S om luksus, kostskoler, mont blanc penner, forskjellen på gode og dårlige aviser og viktigheten av å vite hva slags type grupperinger man snakker om og være seg bevisst rekkefølgen. Vi snakket om det hvite sukkerets giftighet. "Så hvis jeg sier ´sukker er avhengighetsskapende og negativt for livet ditt,´ så har jeg på en måte oppsummert hva det handler om," sa hun. "Ja, og da kan du nevne de to kategoriene som underbygger dette," sa jeg pedagogisk. Det gir deg dårligere livskvalitet og du øker sjansen for dødlige sykdommer." "En rangering av årsaker," sa hun. "Ja, og da har du åpnet opp for nye tanker. Hva slags type sykdommer? Hva slags type livskvalitet?" sa jeg. "Kreft. Hjerte/kar. Slag," smalt det fra S. "Og fedme, diabetes, dårlig kondis. Avhengighet."
Etter turen fortsatte jeg å jobbe, og først ved fire tiden ble jeg avbrutt av A som holdt på å lage tomatsuppe. Det er vanskelig for henne å lage mat fordi hun uten dybdesyn ikke klarer å helle ting riktig, og det sitter langt inne for meg å la henne holde på. Da jeg kom ned på kjøkkenet var hun tydelig frustrert over sin manglende evne til å lage mat. "Selv ikke tomatsuppe får jeg til," sa hun mens jeg overtok.
Ved syvtiden lagde jeg middag -- grillet salmalaks med kamsjell og grillede reker, squash, paprika, rødløk og ris. Vi var i seng ved halvtolv tiden, utslitte uten at jeg helt forstod hvorfor.
Idag var jeg oppe syv. Fikk jobbet frem til ni. Da hørte jeg at A var våken, og da jeg kom inn lå hun å hørte på radioen og gråt. "Jeg er bare en skygge av meg selv. Det går ikke fremover. Du bare jobber og jobber. Hvorfor hørte du ikke på meg da jeg sa at det var bedre om vi ikke var her? Det er ikke plass til meg. Jeg har ingen rolle her." Jeg satt på sengekanten og kjente at jeg følte meg utslitt. Jeg har ikke hatt tid til å lese en avis på en uke. Har ikke trent på flere uker. Og samtidig vet jeg hele tiden at dette handler ikke om meg. Jeg er på en måte den heldige her. Jeg er ikke den syke, men dette rammer oss alle hele tiden. Jeg så på As skjeve ansikt, på høyre øye som fremdeles var teipet igjen. Tårene som piplet nedover ansiktet hennes. Denne fantastiske kvinnen som jeg giftet meg med, en fontene av trøkk og optimisme, som nå, seks måneder etter slaget, lå i vår seng og gråt.
"Jeg synes du er like vakker nå som første gang jeg traff deg," sa jeg og kjente en fantastisk varme i kroppen. Denne kommentaren fikk henne til å gråte enda mer. "Jeg synes du er fantastisk. Og jeg synes det er vakkert å se deg være så svak også. Du har alltid vist meg den sterke siden din, men du er også vakker når du er svak. Jeg elsker deg uansett," sa jeg og holdt rundt henne mens vi gråt begge to. "Jeg forstår at du synes jeg jobber mye, men akkurat nå må jeg det fordi jeg vet ikke hvor lenge oppdragene hagler. Jeg vil ha deg frisk og jeg vil betale ned boliglånet. Jeg er opptatt av å passe på deg, på jentene og på meg selv. Akkurat nå er det en innspurt før jul, og deretter får vi ta det med ro når du kommer tilbake igjen. Det er ikke lett når vi ikke får snakket sammen. Ikke glem at vi lever fremdeles i en ekstrem unntakstillstand som de færreste får oppleve."
Etter at hun hadde tørket tårene, spurte hun, "Hvorfor måtte du ha med deg jentene da du hentet meg på fredag? Vi får jo ikke snakket sammen i det hele tatt. Jeg har ikke snakket med deg hele helgen. Du bare jobber hele tiden. I går så vi deg ikke i det hele tatt. Jeg forstår at du må jobbe, men hvorfor kunne du ikke bare vært her alene?"
"Jeg tok med S fordi jeg ikke hadde hjerte til å la henne være igjen og fordi hun gledet seg til å se deg," sa jeg. "Og jeg må jobbe denne helgen her. Dessuten er det ikke sant at jeg har vært helt fraværende." Mens jeg sa det, tenkte jeg at hun kanskje hadde rett men at det ikke spilte noen rolle. At jeg ikke kan la være å gjøre en god jobb. Jeg tenkte på julepresangene jeg ikke orker å handle inn i år. Julekortene jeg ikke orker å skrive. Alle de små tingene i huset jeg ikke engang orker å tenke på. Alle tingene som bygger seg opp, alle tingen som henger over meg mens jeg lager lister og løper rundt, leser for barna, lager mat, vasker tøy, betaler regninger, møter kunder, holder kurs, kjører, henter, vasker, støvsuger, trøster, jeg føler meg som Elastika i Pixarfilmen "The Incredibles." Før identifiserte jeg meg med Mr. Incredible, den litt overvektige tidligere superhelten. Nå føler jeg mer som en mannlig utgave og lett overvektig utgave av Elastika, moren som holder i alle og sørger for at alle har det bra.
Vi dro til gården ved 13-tiden idag. Bare det å komme seg ut av huset tok en time. A veksler mellom å være skikkelig syk og samtidig forsøke å fungere som om ingenting har skjedd. Det betyr bla. at hun sliter seg helt ut på å forsøke å rydde samtidig som vi skulle dra. Begynte å ta opp skistøvler for å se hva som passet, pakket julepresanger på kjøkkenbordet, forsøkte å bære skittentøy fra annenetasje ned i kjelleren osv. Ville legge frem sengetøy til skift i morgen.
Vi kom frem til gården i to tiden, og A og jeg rakk en gåtur alene bort til sommerhytta vår hvor vi kunne konstantere at ingen mus hadde gått i fellene våre. Vi satt i stuen og så utover den vakre snøfrie vinterdagen. "Her har vi hatt mange fine stunder," sa jeg. "Ja, og flere skal det bli," sa hun. "Jeg gleder meg til sommeren. Da skal jeg forsøkte å gå den ruten vi pleide å løpe." Hun støk Dixie over snuten. "Herregud, jeg kan jo ingenting. Jeg er helt patetisk."
"Du er ikke patetisk, du er syk," sa jeg.
På veien tilbake gikk vi igjennom skogen. "Nå er det bare litt over en uke igjen," sa hun.
"Så er det jul," sa jeg. "Vi får forsøke å få litt tid sammen også. Vi får forsøke å forklare at vi ikke klarer å bidra så mye til julefeiringen iår."
"Lav list," sa A.
"Nettopp." Vi gikk i stillhet. Hun holdt sin kjølige hånd i min.
"Her må vi klippe," sa A. Jeg så på gresset og de små grantrærene som hadde begynt å poppe opp på stien.
"Jeg skal sette det på listen." Jeg tråkket ned det lite tre og rev det opp med roten. "Det får komme når det kommer."
"Det er ingen hast," sa hun.
"Lav list," sa jeg.
"Nettopp.
Vi snakket om hvem som forstod hva vi holdt på med og hva vi gikk igjennom. Hvem som ikke forstod det. Vi snakket om den delen av min familie som ikke har vært på banen. Og om de som ikke forstår hva som skjer, som ikke forstå hvilken krise dette er, som tror at faren er over, som tror at det bare var "et lite slag". Pytt pytt.
Men kanskje er det greit å minne om at vi er midt i kanskje den tyngste krisen vi har har opplevet, en krise som kommer til å vare lenge og som vi i beste fall kommer til å glemme så fort den er over, men som kan komme til å fullstendig endre livene våre for alltid. Uansett -- akkurat nå lever vi i en unntakstillstand og det betyr at det finnes ting vi rett og slett ikke har overskudd til å ta oss av. Vi klarer ikke å oppfylle alle våre roller i forhold til de rundt oss. Det betyr også at for de rundt oss iblandt kan være lurt å tre ut av sin rolle i forhold til oss -- og spesielt i forhold til A. Hun klarer ikke å være mor, hun klarer ikke å være storesøster eller klok veninne, hun har mer enn nok med å bli seg selv igjen selv om hun forsøker å holde maska så godt hun kan.
Nå er kl. elleve og jeg stenger butikken, kaster meg baklengs inn i drømmeland og gleder meg egentlig til å koble av med en intens arbeidsuke. God natt.
Viser innlegg med etiketten Cato Senteret. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Cato Senteret. Vis alle innlegg
13. des. 2009
11. des. 2009
Fredag, endelig fredag
Kortversjonen: A er på Catosenteret til lille juleaften. Vi krangler med forsikringsselskapet. I ettermiddag henter vi A på Catosenteret i Son. Vi er hjemme i helgen, men jeg må jobbe for å forberede oppdrag i neste uke. A sliter fremdeles med syn, balanse, nummenhet i venstre side, lammelse og opphovning i ansiktet, klager over svekket hørsel og blir fort sliten. Hun trener hver dag hele tiden, og skal være på Cato senteret frem til lille juleaften. Da er hun inntil videre med fulltids rehabilitering. Etter julen (som skal feires hos henns foreldre på gården), starter vi nyåret med å ha henne hjemme på ubestemt tid. Det gleder vi oss til.
Vi er fremdeles ikke enige med forsikringsselskapet. Da min bestemor døde i sommer mens vi ufrivillig var i USA, ble vi fortalt at vi ikke kunne komme hjem i tide fordi de på så kort tid ikke kunne skaffe en dansk pleier til å eskortere oss på hjemveien, noe vi ble fortalt var et krav fra flyselskapet. Dette viste seg å være feil.
Etter å ha skaffet tilveie en amerikansk pleier, noe de ikke ville godta, så vi tilslutt ingen annen utvei enn å hyre en advokat. Advokaten konstanterte raskt at forsikringsselskapets "krav" var rent vås, og resultatet ble at vi selv kjøpte flybillett (som de senere refunderte) og rakk begravelsen med et skrik (bokstavelig talt).
Nå nekter selskapet å betale for de åpenbare nødvendige merkostnadene vi måtte ta på oss for å rekke min bestemors begravelse. De sitter selv med et kobbel med advokater men mener altså at vi burde kunne ha kommet oss hjem uten juridisk hjelp. Når jeg påpeker dette, blir jeg møtt med at de har gjort en "grundig gjennomgang" og ikke har mer å tilføre.Jeg oppfatter dette som ren "stonewalling."
Etter epost taushet i flere uker med vennlige purringer fra meg -- jeg ønsker å forstå deres ressonement -- har en jurist sagt seg villige til å snakke med meg om dette på mandag. Da får jeg forsøke å forstå hvordan de resonnerer og så bestemme meg for om jeg eventuelt kliner til med tyngre skyts.
Vi sitter nemlig på lite flatterende opptak av telefonsamtaler med forsikringsselskapet, og selvfølgelig de første epostene hvor de foreslo å betale oss en brøkdel av de faktiske utgiftene vi hadde i sommer (de syntes bl.a. at 100 kr. i døgnet burde holde til overnatting -- statens satser er på ca. kr. 2.000/døgn -- og mente at mat var noe vi måtte ha uansett så det fikk vi betale selv). Det var først etter flere møter med dem og eskalering i selskapet at beløpene de ville erstatte gikk opp.
Kanskje vil det være interessant for flere å vite hvordan forsikringsbransjen farer frem overfor egne kriserammede kunder når de tror seg usett. Våre samtaleopptak og epostutvekslinger taler for seg selv, og selv om alle vi møter er hyggelige og pliktoppfyllende, kan man undre seg på om dette er en bransje som systematisk tyner sine egen kunder maksimalt i en krise i håp om at de færreste orker ta til motmæle. Hvem orker å diskutere om noe så uvesentlig som penger når når hele ditt livet står i fare for å gå i dørken, når den du elsker ligger rett ut på en intensivavdeling og barna rister deg i armen og lurer på hvor mamma er? Kan man da forvente at man skal ha overskudd til å krangle med en uempatiske saksbehandlere og et kobbel med rutinerte ansiktsløse advokater?
Riktignok er alle jeg har snakket med i forsikringsselskapet er vennlige og sympatiske mennesker som gjør så godt de kan. Men det er litt som med lemmen: Selv om man sjelden kan si noe stygt om det enkelte lemmen, har gruppen fått et rykte for stupiditet. Mine observasjoner er i ferd med å få meg til å tro at det er systemet som suger, ikke de som jobber der.
Uansett -- neste gang jeg skal kjøpe reiseforsikring er det noen ting jeg skal sjekke ekstra godt før jeg velger selskap.
Så til det mer daglige:
Jentene er avsted til skole, omelettrestene er kastet i søplekassen, kjøkkenet er ryddet, og mens mørket utenfor sakte presses vekk av dagslyset, sniker en ny arbeidsdag seg innpå en.
Det blir en kort dag idag. Jeg henter jentene på skolen, og deretter drar vi sammen til Son for å hente A. Hun gleder seg til å være på perm fra Cato. "Jeg er så lei av å ha slag. Det er virkelig en forferdelig sykdom," sa hun igår kveld. Jeg merker at hun nå er mer istand til å snakke om andre ting enn sin egen sykdom, men slaget preger henne fremdeles på den måten at alt relateres til det, hvilket er naturlig.
I går diskuterte vi hvor vi skulle være i helgen.
"Jeg er nødt til å jobbe endel," sa jeg.
"Da er det bedre at vi ikke er hjemme," sa A.
"Jeg skal ikke jobbe hele dagen," sa jeg. "Men jeg vet at du gjerne vil være hjemme. Vi kan gjøre en avtale om hvor mye jeg jobber og avtale når det passer best for deg at jeg ikke jobber."
"Jeg kjenner deg. Du klarer ikke å la være. Når du først setter igang så ser vi ikke mer til deg."
"Det er annerledes nå. Du er syk. Jeg må være mer disiplinert."
"Jeg kjenner deg. Jeg hører hva du sier. Men du kommer til å jobbe hele tiden."
Vi ble tilslutt enige om at vi er hjemme i helgen. At jeg jobber fra hjemmekontoret. At vi går en tur sammen. At jeg lager mat. Handler, gjør alle de tingene som må gjøres. Og at jeg må jobbe for å gjøre ferdig tilbud til nye jobber på nyåret, og for å forberede et større arbeide i uken som kommer.
Snart går det mot lysere tider. A blir stadig bedre. Jeg gleder meg til å få henne hjem og til å legge forsikringstvisten bak oss. Gleder meg til at denne unntakstillstanden som vi fremdeles lever i skal gi seg, gleder meg til å gå på ski, gleder meg til å gå turer med Dix, bikkja vår, og gleder meg til jeg kan senke skuldrene, til at vi igjen skal bli et team, at vi skal gjøre ting sammen, at vi skal få tilbake den fantastiske likevekten, den lettheten som vi hele tiden har hatt i vårt forhold. Jeg føler at jeg lever med en mental snømåker; jeg skyver alle vonde tanker foran meg, utsetter alle bekymringer som kan utsettes. Jeg lærte mye om dette da H ble født. Da ble vi forespeilet døvhet, blindhet, lammelse, CP, hjerneskader, all faenskap man kunne tenke seg, og vi skjøv det hele foran oss til det forsvant slik en genser forsvinner når den raknes. Jeg trenger ikke lure på om A blir frisk. Mest sannsynlig gjør hun det, og hvis hun mot formodning ikke skulle bli det, ja da får vi hanskes med det når vi er der. Men først er det jul, så vinter, så vår, så sommer. Og vi kan like godt nyte hver dag som er her, for bedre enn det blir det ikke.
Vi er fremdeles ikke enige med forsikringsselskapet. Da min bestemor døde i sommer mens vi ufrivillig var i USA, ble vi fortalt at vi ikke kunne komme hjem i tide fordi de på så kort tid ikke kunne skaffe en dansk pleier til å eskortere oss på hjemveien, noe vi ble fortalt var et krav fra flyselskapet. Dette viste seg å være feil.
Etter å ha skaffet tilveie en amerikansk pleier, noe de ikke ville godta, så vi tilslutt ingen annen utvei enn å hyre en advokat. Advokaten konstanterte raskt at forsikringsselskapets "krav" var rent vås, og resultatet ble at vi selv kjøpte flybillett (som de senere refunderte) og rakk begravelsen med et skrik (bokstavelig talt).
Nå nekter selskapet å betale for de åpenbare nødvendige merkostnadene vi måtte ta på oss for å rekke min bestemors begravelse. De sitter selv med et kobbel med advokater men mener altså at vi burde kunne ha kommet oss hjem uten juridisk hjelp. Når jeg påpeker dette, blir jeg møtt med at de har gjort en "grundig gjennomgang" og ikke har mer å tilføre.Jeg oppfatter dette som ren "stonewalling."
Etter epost taushet i flere uker med vennlige purringer fra meg -- jeg ønsker å forstå deres ressonement -- har en jurist sagt seg villige til å snakke med meg om dette på mandag. Da får jeg forsøke å forstå hvordan de resonnerer og så bestemme meg for om jeg eventuelt kliner til med tyngre skyts.
Vi sitter nemlig på lite flatterende opptak av telefonsamtaler med forsikringsselskapet, og selvfølgelig de første epostene hvor de foreslo å betale oss en brøkdel av de faktiske utgiftene vi hadde i sommer (de syntes bl.a. at 100 kr. i døgnet burde holde til overnatting -- statens satser er på ca. kr. 2.000/døgn -- og mente at mat var noe vi måtte ha uansett så det fikk vi betale selv). Det var først etter flere møter med dem og eskalering i selskapet at beløpene de ville erstatte gikk opp.
Kanskje vil det være interessant for flere å vite hvordan forsikringsbransjen farer frem overfor egne kriserammede kunder når de tror seg usett. Våre samtaleopptak og epostutvekslinger taler for seg selv, og selv om alle vi møter er hyggelige og pliktoppfyllende, kan man undre seg på om dette er en bransje som systematisk tyner sine egen kunder maksimalt i en krise i håp om at de færreste orker ta til motmæle. Hvem orker å diskutere om noe så uvesentlig som penger når når hele ditt livet står i fare for å gå i dørken, når den du elsker ligger rett ut på en intensivavdeling og barna rister deg i armen og lurer på hvor mamma er? Kan man da forvente at man skal ha overskudd til å krangle med en uempatiske saksbehandlere og et kobbel med rutinerte ansiktsløse advokater?
Riktignok er alle jeg har snakket med i forsikringsselskapet er vennlige og sympatiske mennesker som gjør så godt de kan. Men det er litt som med lemmen: Selv om man sjelden kan si noe stygt om det enkelte lemmen, har gruppen fått et rykte for stupiditet. Mine observasjoner er i ferd med å få meg til å tro at det er systemet som suger, ikke de som jobber der.
Uansett -- neste gang jeg skal kjøpe reiseforsikring er det noen ting jeg skal sjekke ekstra godt før jeg velger selskap.
Så til det mer daglige:
Jentene er avsted til skole, omelettrestene er kastet i søplekassen, kjøkkenet er ryddet, og mens mørket utenfor sakte presses vekk av dagslyset, sniker en ny arbeidsdag seg innpå en.
Det blir en kort dag idag. Jeg henter jentene på skolen, og deretter drar vi sammen til Son for å hente A. Hun gleder seg til å være på perm fra Cato. "Jeg er så lei av å ha slag. Det er virkelig en forferdelig sykdom," sa hun igår kveld. Jeg merker at hun nå er mer istand til å snakke om andre ting enn sin egen sykdom, men slaget preger henne fremdeles på den måten at alt relateres til det, hvilket er naturlig.
I går diskuterte vi hvor vi skulle være i helgen.
"Jeg er nødt til å jobbe endel," sa jeg.
"Da er det bedre at vi ikke er hjemme," sa A.
"Jeg skal ikke jobbe hele dagen," sa jeg. "Men jeg vet at du gjerne vil være hjemme. Vi kan gjøre en avtale om hvor mye jeg jobber og avtale når det passer best for deg at jeg ikke jobber."
"Jeg kjenner deg. Du klarer ikke å la være. Når du først setter igang så ser vi ikke mer til deg."
"Det er annerledes nå. Du er syk. Jeg må være mer disiplinert."
"Jeg kjenner deg. Jeg hører hva du sier. Men du kommer til å jobbe hele tiden."
Vi ble tilslutt enige om at vi er hjemme i helgen. At jeg jobber fra hjemmekontoret. At vi går en tur sammen. At jeg lager mat. Handler, gjør alle de tingene som må gjøres. Og at jeg må jobbe for å gjøre ferdig tilbud til nye jobber på nyåret, og for å forberede et større arbeide i uken som kommer.
Snart går det mot lysere tider. A blir stadig bedre. Jeg gleder meg til å få henne hjem og til å legge forsikringstvisten bak oss. Gleder meg til at denne unntakstillstanden som vi fremdeles lever i skal gi seg, gleder meg til å gå på ski, gleder meg til å gå turer med Dix, bikkja vår, og gleder meg til jeg kan senke skuldrene, til at vi igjen skal bli et team, at vi skal gjøre ting sammen, at vi skal få tilbake den fantastiske likevekten, den lettheten som vi hele tiden har hatt i vårt forhold. Jeg føler at jeg lever med en mental snømåker; jeg skyver alle vonde tanker foran meg, utsetter alle bekymringer som kan utsettes. Jeg lærte mye om dette da H ble født. Da ble vi forespeilet døvhet, blindhet, lammelse, CP, hjerneskader, all faenskap man kunne tenke seg, og vi skjøv det hele foran oss til det forsvant slik en genser forsvinner når den raknes. Jeg trenger ikke lure på om A blir frisk. Mest sannsynlig gjør hun det, og hvis hun mot formodning ikke skulle bli det, ja da får vi hanskes med det når vi er der. Men først er det jul, så vinter, så vår, så sommer. Og vi kan like godt nyte hver dag som er her, for bedre enn det blir det ikke.
28. okt. 2009
Onsdag morgen
Jentene er sendt avgårde for sin forhåpentligvis siste dag på skolen før vi drar til Kanariøyene i morgen tidlig. A har seks dager igjen på Cato Senteret og flytter hjem tirsdag 3.11. Tiden renner i vår retning, vi flyter med tidens elv og dagene passerer, ukene, månedene. "Tiden går så fort pappa, snart er jeg en gammel dame," sa S forleden, en tiårings betraktninger om tid. "Hva er gammelt, S," spurte jeg. "Snart er jeg en gammel dame på 20," sa hun, ristet på hodet over den forferdelige tanken og minnet meg igjen at i likhet til smerte eller glede som vi kun kan relatere til oss selv, så finnes det også en rekke begreper som er relative til vår egen referanse. Jeg føler meg ikke gammel, selv om jeg er over femti!
Snakket med A i går kveld før jeg la meg. Hun er veldig sliten av å være borte, og gir i økende grad uttrykk for at hun er veldig lei seg over tapet av egne funksjoner. "Jeg ser jo ingenting, jeg bare sitter her, kan ikke gjøre noen ting, er ikke til nytte," sier hun på telefonen når vi oppsummerer dagen, når jeg forteller om hva som har skjedd her hjemme. Frustrasjonen over å ikke være en del av vår elv -- å ikke flyte i tiden sammen med oss -- tærer på henne i større grad enn det tærer på oss som lever i full aktivitet.
Det er ikke lett å se sin egen kone i en slik situasjon -- hjelpesløs og ganske fortvilet. A som alltid har hatt kontroll. Som har hatt full orden i sysakene når jeg har vinglet rundt. Plutselig er det jeg som må ha orden i sysakene. Plutselig er det hun som ikke har styringen. Som er sliten. Som må legge seg ned. Som er lei seg, og mest fokusert på sin egen sykdom.
Jeg merker at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere. Hva sier jeg når hun gråter? Hvordan trøster jeg henne? Hvordan kan jeg gi henne mest støtte? Hvordan kan jeg sørge for at hun føler seg trygg på at vi er her til hun kommer tilbake? Ofte velger jeg å ikke si så mye. Det er så lett å ty til floskler. "Du må bare holde ut," eller "Det blir jo bedre," betyr ingenting. Da en veslevoksen veninne i Ss sjette klassen lett bebreidende belærte S om at det ikke var "snilt" gjort av S å gråte når A skulle dra tilbake til Son, sa S bare, "lett for deg å si. Du har aldri hatt en mor med slag."
I går snakket jeg med fastlegen vår. Jeg innbilte meg at han forøkte å trøste meg da han sa, "dette hadde hun ikke fortjent." Etterpå tenkte jeg på om jeg kjenner noen som har fortjent å bli syk. Spørsmålet impliserte på en måte at sykdom er noe man enten fortjener eller ikke fortjener. Eller betød det at legen verdensbilde bestod av pasienter som i større eller mindre grad hadde fortjent sin sykdom?
Jeg finner liten trøst i tanken om at sykdom eller noe særlig annet er fortjent eller ufortjent. Ideen er ubrukelig fordi verden og livet utfolder seg fullstendig blottet for ideen om rettferdighet og fortjeneste.
Men, igjen, hva sier man? Hvordan trøster man? Som en annen legevenn sa, "det siste man trenger når man er i trøbbel er en lege som sitter å griner." Fastlegen har funnet frem til sine floskler som kanskje fungerer i mange tilfeller og som kanskje kan oppfattes som empati. Min lette nesten umerkelige irritasjon over hans kommentarer og min egen leten etter lindrende ord til A er to sider av samme sak; både fastlegen og jeg leter etter det samme og vi kommer kanskje begge til kort?
Nei, det er handlingen som teller. Hva vi sier KAN være viktig, men hva vi gjør teller mest! A sier det om bloggen, "skriv hva du vil. For meg er det hva du gjør som betyr noe."
Det er ikke intensjonen men resultatet som teller, og jeg tenker at den beste trøsten jeg kan gi A er å ta meg godt av jentene, og å sørge for at huset ser spikkandspan ut når hun kommer hjem om seks dager. At det er rent sengetøy, at det står mat i kjøleskapet, at skoene hennes er pusset, at hun får en følelse av luksus når hun kommer hjem, og at vi i hverdagene som venter på oss etter ferien, gjør de tingene som skal til for at hun føler seg som det kritiske navet hun har vært og kommer til å bli igjen i vår del av tidens elv.
Nå gjelder det å ikke få svineinfluensa mens vi venter på vaksinen og gleder oss til vi hiver våre solhungrige kropper ut i det blå havet ved Kanariøyene.
Snakket med A i går kveld før jeg la meg. Hun er veldig sliten av å være borte, og gir i økende grad uttrykk for at hun er veldig lei seg over tapet av egne funksjoner. "Jeg ser jo ingenting, jeg bare sitter her, kan ikke gjøre noen ting, er ikke til nytte," sier hun på telefonen når vi oppsummerer dagen, når jeg forteller om hva som har skjedd her hjemme. Frustrasjonen over å ikke være en del av vår elv -- å ikke flyte i tiden sammen med oss -- tærer på henne i større grad enn det tærer på oss som lever i full aktivitet.
Det er ikke lett å se sin egen kone i en slik situasjon -- hjelpesløs og ganske fortvilet. A som alltid har hatt kontroll. Som har hatt full orden i sysakene når jeg har vinglet rundt. Plutselig er det jeg som må ha orden i sysakene. Plutselig er det hun som ikke har styringen. Som er sliten. Som må legge seg ned. Som er lei seg, og mest fokusert på sin egen sykdom.
Jeg merker at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere. Hva sier jeg når hun gråter? Hvordan trøster jeg henne? Hvordan kan jeg gi henne mest støtte? Hvordan kan jeg sørge for at hun føler seg trygg på at vi er her til hun kommer tilbake? Ofte velger jeg å ikke si så mye. Det er så lett å ty til floskler. "Du må bare holde ut," eller "Det blir jo bedre," betyr ingenting. Da en veslevoksen veninne i Ss sjette klassen lett bebreidende belærte S om at det ikke var "snilt" gjort av S å gråte når A skulle dra tilbake til Son, sa S bare, "lett for deg å si. Du har aldri hatt en mor med slag."
I går snakket jeg med fastlegen vår. Jeg innbilte meg at han forøkte å trøste meg da han sa, "dette hadde hun ikke fortjent." Etterpå tenkte jeg på om jeg kjenner noen som har fortjent å bli syk. Spørsmålet impliserte på en måte at sykdom er noe man enten fortjener eller ikke fortjener. Eller betød det at legen verdensbilde bestod av pasienter som i større eller mindre grad hadde fortjent sin sykdom?
Jeg finner liten trøst i tanken om at sykdom eller noe særlig annet er fortjent eller ufortjent. Ideen er ubrukelig fordi verden og livet utfolder seg fullstendig blottet for ideen om rettferdighet og fortjeneste.
Men, igjen, hva sier man? Hvordan trøster man? Som en annen legevenn sa, "det siste man trenger når man er i trøbbel er en lege som sitter å griner." Fastlegen har funnet frem til sine floskler som kanskje fungerer i mange tilfeller og som kanskje kan oppfattes som empati. Min lette nesten umerkelige irritasjon over hans kommentarer og min egen leten etter lindrende ord til A er to sider av samme sak; både fastlegen og jeg leter etter det samme og vi kommer kanskje begge til kort?
Nei, det er handlingen som teller. Hva vi sier KAN være viktig, men hva vi gjør teller mest! A sier det om bloggen, "skriv hva du vil. For meg er det hva du gjør som betyr noe."
Det er ikke intensjonen men resultatet som teller, og jeg tenker at den beste trøsten jeg kan gi A er å ta meg godt av jentene, og å sørge for at huset ser spikkandspan ut når hun kommer hjem om seks dager. At det er rent sengetøy, at det står mat i kjøleskapet, at skoene hennes er pusset, at hun får en følelse av luksus når hun kommer hjem, og at vi i hverdagene som venter på oss etter ferien, gjør de tingene som skal til for at hun føler seg som det kritiske navet hun har vært og kommer til å bli igjen i vår del av tidens elv.
Nå gjelder det å ikke få svineinfluensa mens vi venter på vaksinen og gleder oss til vi hiver våre solhungrige kropper ut i det blå havet ved Kanariøyene.
27. okt. 2009
Tirsdag morgen
Jeg kan høre lyden av bildekk langt borte. Ved siden av meg i dobbeltsengen ligger S, vår tiårige datter. Hun sover hos meg annenhver natt, og da presser hun den lille varme kroppen sin mot meg, presser de små tærene sine inntil mine, og med jevne mellomrom må jeg dytte henne tilbake på hennes side av sengen.
Utenfor kan jeg se stjerner på en klar mørk himmel og hodet klarner sakte. Jeg drømte at vi var på en båt, og at gigantiske hvithaier forsøkte å bite oss, forsøkte å komme opp i den lille båten langt ute på et stort hav. Jeg følte en type sårbarhet mot naturkreftene, en påminnelse om hvor små og ubetydelige vi var. Jeg på båten sammen med jentene, men uten A. Kanskje er det den forerstående båtturen på Kanariøene som trigget drømmen?
Klokken er seks, jeg setter meg opp i sengen, skrur på mobiltastaturet, og tenker på A, det første jeg tenker på hver morgen, tenker på om hun er våken, hvordan hun føler seg, lurer på hvordan ansiktet hennes ser ut idag, hva hun skal gjøre idag, kjenner på hvordan jeg har det i forhold til alt det som skjer, og kjenner fremdeles en nummenhet.
Rakk såvidt å snakke med A i går før hun løp inn på et foredrag på Cato Senteret. Fikk vite at hun hadde trent, at hun synes det går sakte -- jeg føler at vi gjentar oss, vi sier de samme tingene, skriver de samme tingene, tenker de samme tankene, føler at jeg gjentar meg i mine gjenfortellinger, men kanskje er disse gjenfortellingene viktige for å komme videre. Kanskje er det ikke sirkler men spiraler vi beveger oss i, kanskje ser vi litt mer, forstår litt mer, kanskje øker vår innsikt for hver omdreining, for hver gjentagelse?
Om to dager drar jentene og jeg til Kanariøyene. Der skal vi bo i båten til en gammel kompis og hans kone og datter. Vi skal seile rundt i litt over en uke som en slags kompensasjon for den sommerferien vi aldri fikk sammen i år.
Det er mye som skal gjøres før vi drar. Huset skal ryddes idag før vaskehjelp kommer. To større tilbud skal sendes ut. Vi skal pakke til oss tre. Jentene har allerede reisefeber og snakker om hva de må ha med seg. Vi diskuterer hvilke lydbøker vi bør ha med. "Lydbøker er bra," sier S, "men det er enda bedre når du leser, pappa."
Jeg krysser fingrene for at ingen av oss får svineinfluensa før vi drar. Jeg forsøkte å få oss vaksinert foreleden dag, men det lot seg ikke gjøre. Jeg håper i det lengste at vi klarer å svinge unna svineriet.
Om en uke kommer A hjem. "Jeg gleder meg så jeg er helt syk," sa hun på telefonen fra Son. "Fire måneder med rehabilitering er nok. Jeg merker at jeg må hjem. Merker at det føles rart å være hjemme, og da har jeg vært borte lenge nok. Nå gleder jeg meg til å være sammen med dere, gleder meg til å trene. Fikk du forresten med deg at bydelen kommer på befaring hos oss den 9. november?"
Det skal bli fint å få A hjem. Men rart også. Vi har blitt så vante til å være uten henne nå. Hver morgen lager H omelett. S spretter opp, kler på seg selv. Koker te. Det ryddes ut av oppvaskmaskiner. Jeg synes jentene har vokst på denne opplevelsen, og jeg har kommet nærmere mine egne barn. Nå handler det bare om å få alle sammen igjen.
Men nå er det på tide å stå opp. På tide å lage frokost, smøre matpakker, lage mat, lese aviser, lage lister over ting som må gjøres, få jentene ut døren, se dagslyset som siver inn, kjenne den deilige forventningsfulle følelsen som jeg alltid har på begynnelsen av en ny, herlig ubrukt dag.
Utenfor kan jeg se stjerner på en klar mørk himmel og hodet klarner sakte. Jeg drømte at vi var på en båt, og at gigantiske hvithaier forsøkte å bite oss, forsøkte å komme opp i den lille båten langt ute på et stort hav. Jeg følte en type sårbarhet mot naturkreftene, en påminnelse om hvor små og ubetydelige vi var. Jeg på båten sammen med jentene, men uten A. Kanskje er det den forerstående båtturen på Kanariøene som trigget drømmen?
Klokken er seks, jeg setter meg opp i sengen, skrur på mobiltastaturet, og tenker på A, det første jeg tenker på hver morgen, tenker på om hun er våken, hvordan hun føler seg, lurer på hvordan ansiktet hennes ser ut idag, hva hun skal gjøre idag, kjenner på hvordan jeg har det i forhold til alt det som skjer, og kjenner fremdeles en nummenhet.
Rakk såvidt å snakke med A i går før hun løp inn på et foredrag på Cato Senteret. Fikk vite at hun hadde trent, at hun synes det går sakte -- jeg føler at vi gjentar oss, vi sier de samme tingene, skriver de samme tingene, tenker de samme tankene, føler at jeg gjentar meg i mine gjenfortellinger, men kanskje er disse gjenfortellingene viktige for å komme videre. Kanskje er det ikke sirkler men spiraler vi beveger oss i, kanskje ser vi litt mer, forstår litt mer, kanskje øker vår innsikt for hver omdreining, for hver gjentagelse?
Om to dager drar jentene og jeg til Kanariøyene. Der skal vi bo i båten til en gammel kompis og hans kone og datter. Vi skal seile rundt i litt over en uke som en slags kompensasjon for den sommerferien vi aldri fikk sammen i år.
Det er mye som skal gjøres før vi drar. Huset skal ryddes idag før vaskehjelp kommer. To større tilbud skal sendes ut. Vi skal pakke til oss tre. Jentene har allerede reisefeber og snakker om hva de må ha med seg. Vi diskuterer hvilke lydbøker vi bør ha med. "Lydbøker er bra," sier S, "men det er enda bedre når du leser, pappa."
Jeg krysser fingrene for at ingen av oss får svineinfluensa før vi drar. Jeg forsøkte å få oss vaksinert foreleden dag, men det lot seg ikke gjøre. Jeg håper i det lengste at vi klarer å svinge unna svineriet.
Om en uke kommer A hjem. "Jeg gleder meg så jeg er helt syk," sa hun på telefonen fra Son. "Fire måneder med rehabilitering er nok. Jeg merker at jeg må hjem. Merker at det føles rart å være hjemme, og da har jeg vært borte lenge nok. Nå gleder jeg meg til å være sammen med dere, gleder meg til å trene. Fikk du forresten med deg at bydelen kommer på befaring hos oss den 9. november?"
Det skal bli fint å få A hjem. Men rart også. Vi har blitt så vante til å være uten henne nå. Hver morgen lager H omelett. S spretter opp, kler på seg selv. Koker te. Det ryddes ut av oppvaskmaskiner. Jeg synes jentene har vokst på denne opplevelsen, og jeg har kommet nærmere mine egne barn. Nå handler det bare om å få alle sammen igjen.
Men nå er det på tide å stå opp. På tide å lage frokost, smøre matpakker, lage mat, lese aviser, lage lister over ting som må gjøres, få jentene ut døren, se dagslyset som siver inn, kjenne den deilige forventningsfulle følelsen som jeg alltid har på begynnelsen av en ny, herlig ubrukt dag.
21. okt. 2009
Onsdag - ukene flyr mens jeg tenker på hvor heldige vi er
Klokken over to, onsdag, uken nesten over føles det som, og jeg sitter i byen etter et møte. I morgen er det en uke til vi drar til Kanariøyene, vi teller ned og gleder oss veldig. Det er viktig å ha noe å glede seg til.
NÅ er jentene er på vei hjem fra skolen, A er på Cato Senteret, bedre dag for dag, stadig mer oppesen i stemmen når vi snakkes på telefonen, mindre gråtelabil, stødigere til bens, med dobbeltsynet som en slags gledesdreper, men med sin egen personlighet inntakt og en voldsom forventning til å komme hjem til seg selv for godt. Hva er viktigere enn det?
Jeg har vært i kontakt med Ullevål Sykehus, og vi har nå et opplegg klart for videre utredning og oppfølging fra Post for Hjerneslag. As pasientansvarlige lege imponerer og svarer kjapt på anonymiserte eposter med klare meldinger, navn, hva som skjer når hun skrives ut fra CS osv. Det er veldig betryggende. Samtidig er NAV et lite problem -- det er nå fire måneder siden A ble syk. Alle regler er fulgt, alle skjemaer fylt ut, signert osv, men hun har fremdeles ikke mottatt et øre i sykepenger. Dette er ikke et problem foreløpig fordi vi låner på huset. Men hva om vi ikke kunne gjøre det? Kunne vi lånt av skattepengene vi innbetaler? Det føles provoserende når kemneren ilegger 54,25 i strafferente ved en dags forsen innbetaling av skatt samtidig som NAV synes det er ok å drøye utbetalingene i tre måneder. Riktignok er det fantastisk at vi har krav på sykepenger når det kniper. Vi har faktisk aldri vært sykemeldt før (bortsette fra da jentene lå på respirator). Men nok om det. Vi klarer å vente på NAV. Men jeg tenker på de som ikke har et hus de kan belåne når det røyner på. Hvordan klarer de en slik treghet i systemet?
Hjemme er vi inne i en god groove nå. Jentene har blitt flinkere til å rydde, tar mer ansvar for lekser, og tonen hjemme er god. Hver morgen går de glade til skolen, gir de meg en klem på vei ut døren, S avslutter med et strategisk plassert "jeg er så glad i deg pappa," før hun løper avgårde. Når de kommer hjem er de også glade, selv om humøret blir enda bedre etter en matbit.
Jeg er heldig som er hjemme når de kommer fra skolen, som jobber hjemme, som kan være der, som kan ta en break når de kommer, lage litt varm ravioli, tomatsuppe, og som kan gjøre lekser med dem, hjelpe dem å finne frem gymtøy osv. Jeg har t.o.m. funnet frem et forkle som jeg kan ta på meg for å minne dem om at jeg er en omsorgsperson -- riktignok en slags nybegynner -- men en ganske stolt pappa også som føler at han har fått en ny sjanse til å bli kjent med sine egne døtre.
I helgene er vi sammen med A som overrasker hele tiden med nye ferdigheter, men som også blir sliten; det er lett å overvurdere hennes krefter, samtidig som hun snerrer mot meg hvis jeg gjør det motsatte. "Du lar meg ikke få gjøre noen ting," kan hun si. "Du må ikke undervurdere meg, ikke behandle meg som et barn."
Det er ikke alltid like lett å vite hvor balansen går.
Før var hun et petimeter, ryddig til fingerspissene. Nå, ute av stand til å se så mye, roter hun nesten mer enn jentene pleide å gjøre. Og når hun er hjemme glir også jentene tilbake til gamle synder; da slippes klær fra seg, saksen blir liggende i vasken, tekoppen på badet, strømpebuksen på sofaen, leksebøker på spisebordet, boblejakker på gulvet, plastposer med gymtøy slengt i en krok, alt sluppet i intellektuelle fravær -- uten å tenke på at jeg går bak og forsøker å holde forfallet på avstand, noe som iblandt føles som å stoppe en flodbølge.
Men, jeg klager ikke! Jeg nyter denne normaliteten, disse trivielle spørsmålene som den gradvis avtagende krisen tillater. Hva spiller det for rolle om det flyter litt? Løft blikket litt og det spiller ingen rolle. Det som er viktig er at vi er sammen. At vi kan gjøre helt dagligdagse ting. For øyeblikket gjør ingenting meg gladere enn når A sier, "det er så deilig å være hjemme. Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme." Da tenker jeg at vi er heldige som har hjemmet vårt sammen. At vi er heldige som vil være sammen også etter denne krisen. Vi er heldige som har kommet igjennom krisen uten at A har endret personlighet eller uten at hun føler at jeg har sviktet henne.
Jeg snakket om personlighetssendringer og hjernetrøbbel igår med noen psykiatervenner. Mor, S, døde av hjerneblødning da hun var 43 år gammel, noe jeg tenkte mye på i sommer da A -- også 43 år gammel -- fikk slaget. I motsetning til As hjerneblødning, skyltes Ss hjerneblødning en stor svulst som fikk utvikle seg uforstyrret over lang tid. Hvor lang tid vet vi ikke, men det som er klart nå -- når jeg ser tilbake på årene før hun døde -- er at hennes personlighet forandret seg gradvis men over tid ganske dramatisk. Resultatet var at hun antagelig støtte fra seg en rekke mennesker, kom i klammeri med mange av de nærmeste, fikk ødelagt ekteskapet sitt, og selv meg, sin eneste sønn, fikk hun et anstrengt forhold til mot slutten.
På den tiden følte jeg kanskje at det var min feil og i lang tid følte jeg skam over hele denne perioden. Da det pågikk tenkte jeg at hun var krakilsk fordi ekteskapet sprakk. At depresjonene, de voldsomme svingningne i humør skyltes at hun var blitt skilt. At de voldsomme uinnfridde forventningene til ekteskapet var det som gjorde at hun var så forandret. Jeg vet at hun gikk til psykiater på denne tiden, og at hun fikk valium. Men det ble ikke gjort noen medisinske prøver, ikke tatt blodtrykk, ingenting. Bortsett fra at hun gikk til en naturmedisiner som ikke oppdaget noe som helst.
I samtalen igår med mine venner spurte jeg dem om en hjernesvulst kan føre til personlighetsendringer.
"Det er veldig vanlig," sa E, min venn som er psykiater. "Det er ofte noe av det første som skjer."
"Kan det skje flere år før svulsten oppdages?" ville jeg vite. "Er det tenkelig at en svulst fører til personlighetsendringer så mye som fem år før den fører til en hjerneblødning?"
"Ja, det er høyst sannsynlig. Jeg hadde en pasient som kom til meg i forrige uke og som var psykotisk. Vi sendte ham på MR undersøkelse, og det viste seg at han hadde en hjernesvulst. Tidligere var det ikke uvanlig for psykiatere å ikke oppdage slike svulster. Man trodde så intenst på fortiden som den viktigste faktoren i folks psyke og derfor begynte man å grave i folks fortid fremfor å utforske mulighen for fysisk sykdom. ´Hvordan er EGENTLIG ditt forhold til din kone?´ spurte man kanskje istedet for å ta en MR. Når pasienten svarte at ekteskapet hadde vært helt stabilt i 40 år, ble de ofte ikke trodd. Men det vi ser nå er at slike tilstander ofte ikke har noe med fortid å gjøre, men istedet er et symptom på noe fundamentalt galt med det fysiske. Det er jo en myte at man kan dele sykdommer inn i psykisk og fysiske lidelser. Begge deler er jo del av et større bilde."
Det var etter at A hadde sine hallusinasjoner i sommer at jeg begynte å tenke på dette. Hva skjer hvis den du elsker forandrer personlighet? Hva skjer hvis hun innbiller seg at du har vært tilstede og ikke gitt deg tilkjenne når du i virkeligheten har vært et helt annet sted? Hva skjer når hun ikke tror deg -- når hun tror mer på sine egne hallusinasjoner enn på din versjon av virkeligheten? Kunne dette ha skjedd med min mor? Var det havarerte ekteskapet et resultat av hennes personlighetsforandring, med andre ord var det svulsten som førte til at hun skjøv alle fra seg? Bidro svulsten til at hun ikke bare fikk destruert sin egen fysikk, sitt eget hode, men også sitt eget liv, sitt forhold, sine relasjoner til venner, famile og kolleger?Var det rett og slette svulsten som gjorde at hun ble oppfattet som ganske "gal" i tiden før hun døde?
Forleden fant jeg et gammelt brev hun hadde skrevet. Det var ikke datert, men hun beskrev symtomene. "Noe er galt," skrev hun. "Jeg klarer ikke å huske ord. Jeg har problemer med å skrive. Jeg husker ikke hva folk heter, husker ikke hva ting heter, jeg er nummen i venstre side, den føles fremmed." Noen av ordene i brevet var skrevet og strøket ut flere ganger. Noen av ordene var skrevet speilvendt.
Slike ting tenker jeg på om dagen. At min mor kanskje rett og slett var syk i de siste fem årene av sitt liv. At prisen vi betaler for sykdommer som ikke oppdages kan forklare ting på en måte vi aldri ville ha tenkt. Og at det er nesten umulig å oppdage sykdommer som utvikler seg så sakte. Det blir som "the boiling frog theory:" en frosk dør hvis den slippes i kaldt vann som så sakte kokes opp. Frosken kan klare seg hvis den slippes i varmt vann fordi den da umiddelbart vil hoppe ut av vannet. Mors sykdom var som vann som umerkelig ble kokt opp til det til slutt drepte henne.
Men hva hvis vi hadde visst? Ville det spilt noen rolle? Kan man fortsette å elske noen som forandrer seg så radikalt? Kan man fortsette å elske noen som ikke lenger tror på ens egen versjon av virkeligheten? Som oppfatter ting som ingen ander oppfatter? Hva gjør egentlig dette med relasjonene til andre mennesker? Og hvordan påvirker en slik sosial isolasjon, et slikt vakum ens egen fysiske sykdom. Blir det stigma en utsettes for en påkjenning i seg selv som bidrar til en at sykdommen utvikler seg enda raskere? Som pårørende -- på hvilket tidspunkt klarer man det ikke lenger?
Min mors svulst og hva det gjorde med hennes forhold til oss rundt henne gir meg både en ny forklaringsmodell for mors siste år og den sier også noe om hvor heldige vi har vært -- hvor fantastisk det er at A faktisk er seg selv; svak, dobbeltseende, men seg selv.
NÅ er jentene er på vei hjem fra skolen, A er på Cato Senteret, bedre dag for dag, stadig mer oppesen i stemmen når vi snakkes på telefonen, mindre gråtelabil, stødigere til bens, med dobbeltsynet som en slags gledesdreper, men med sin egen personlighet inntakt og en voldsom forventning til å komme hjem til seg selv for godt. Hva er viktigere enn det?
Jeg har vært i kontakt med Ullevål Sykehus, og vi har nå et opplegg klart for videre utredning og oppfølging fra Post for Hjerneslag. As pasientansvarlige lege imponerer og svarer kjapt på anonymiserte eposter med klare meldinger, navn, hva som skjer når hun skrives ut fra CS osv. Det er veldig betryggende. Samtidig er NAV et lite problem -- det er nå fire måneder siden A ble syk. Alle regler er fulgt, alle skjemaer fylt ut, signert osv, men hun har fremdeles ikke mottatt et øre i sykepenger. Dette er ikke et problem foreløpig fordi vi låner på huset. Men hva om vi ikke kunne gjøre det? Kunne vi lånt av skattepengene vi innbetaler? Det føles provoserende når kemneren ilegger 54,25 i strafferente ved en dags forsen innbetaling av skatt samtidig som NAV synes det er ok å drøye utbetalingene i tre måneder. Riktignok er det fantastisk at vi har krav på sykepenger når det kniper. Vi har faktisk aldri vært sykemeldt før (bortsette fra da jentene lå på respirator). Men nok om det. Vi klarer å vente på NAV. Men jeg tenker på de som ikke har et hus de kan belåne når det røyner på. Hvordan klarer de en slik treghet i systemet?
Hjemme er vi inne i en god groove nå. Jentene har blitt flinkere til å rydde, tar mer ansvar for lekser, og tonen hjemme er god. Hver morgen går de glade til skolen, gir de meg en klem på vei ut døren, S avslutter med et strategisk plassert "jeg er så glad i deg pappa," før hun løper avgårde. Når de kommer hjem er de også glade, selv om humøret blir enda bedre etter en matbit.
Jeg er heldig som er hjemme når de kommer fra skolen, som jobber hjemme, som kan være der, som kan ta en break når de kommer, lage litt varm ravioli, tomatsuppe, og som kan gjøre lekser med dem, hjelpe dem å finne frem gymtøy osv. Jeg har t.o.m. funnet frem et forkle som jeg kan ta på meg for å minne dem om at jeg er en omsorgsperson -- riktignok en slags nybegynner -- men en ganske stolt pappa også som føler at han har fått en ny sjanse til å bli kjent med sine egne døtre.
I helgene er vi sammen med A som overrasker hele tiden med nye ferdigheter, men som også blir sliten; det er lett å overvurdere hennes krefter, samtidig som hun snerrer mot meg hvis jeg gjør det motsatte. "Du lar meg ikke få gjøre noen ting," kan hun si. "Du må ikke undervurdere meg, ikke behandle meg som et barn."
Det er ikke alltid like lett å vite hvor balansen går.
Før var hun et petimeter, ryddig til fingerspissene. Nå, ute av stand til å se så mye, roter hun nesten mer enn jentene pleide å gjøre. Og når hun er hjemme glir også jentene tilbake til gamle synder; da slippes klær fra seg, saksen blir liggende i vasken, tekoppen på badet, strømpebuksen på sofaen, leksebøker på spisebordet, boblejakker på gulvet, plastposer med gymtøy slengt i en krok, alt sluppet i intellektuelle fravær -- uten å tenke på at jeg går bak og forsøker å holde forfallet på avstand, noe som iblandt føles som å stoppe en flodbølge.
Men, jeg klager ikke! Jeg nyter denne normaliteten, disse trivielle spørsmålene som den gradvis avtagende krisen tillater. Hva spiller det for rolle om det flyter litt? Løft blikket litt og det spiller ingen rolle. Det som er viktig er at vi er sammen. At vi kan gjøre helt dagligdagse ting. For øyeblikket gjør ingenting meg gladere enn når A sier, "det er så deilig å være hjemme. Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme." Da tenker jeg at vi er heldige som har hjemmet vårt sammen. At vi er heldige som vil være sammen også etter denne krisen. Vi er heldige som har kommet igjennom krisen uten at A har endret personlighet eller uten at hun føler at jeg har sviktet henne.
Jeg snakket om personlighetssendringer og hjernetrøbbel igår med noen psykiatervenner. Mor, S, døde av hjerneblødning da hun var 43 år gammel, noe jeg tenkte mye på i sommer da A -- også 43 år gammel -- fikk slaget. I motsetning til As hjerneblødning, skyltes Ss hjerneblødning en stor svulst som fikk utvikle seg uforstyrret over lang tid. Hvor lang tid vet vi ikke, men det som er klart nå -- når jeg ser tilbake på årene før hun døde -- er at hennes personlighet forandret seg gradvis men over tid ganske dramatisk. Resultatet var at hun antagelig støtte fra seg en rekke mennesker, kom i klammeri med mange av de nærmeste, fikk ødelagt ekteskapet sitt, og selv meg, sin eneste sønn, fikk hun et anstrengt forhold til mot slutten.
På den tiden følte jeg kanskje at det var min feil og i lang tid følte jeg skam over hele denne perioden. Da det pågikk tenkte jeg at hun var krakilsk fordi ekteskapet sprakk. At depresjonene, de voldsomme svingningne i humør skyltes at hun var blitt skilt. At de voldsomme uinnfridde forventningene til ekteskapet var det som gjorde at hun var så forandret. Jeg vet at hun gikk til psykiater på denne tiden, og at hun fikk valium. Men det ble ikke gjort noen medisinske prøver, ikke tatt blodtrykk, ingenting. Bortsett fra at hun gikk til en naturmedisiner som ikke oppdaget noe som helst.
I samtalen igår med mine venner spurte jeg dem om en hjernesvulst kan føre til personlighetsendringer.
"Det er veldig vanlig," sa E, min venn som er psykiater. "Det er ofte noe av det første som skjer."
"Kan det skje flere år før svulsten oppdages?" ville jeg vite. "Er det tenkelig at en svulst fører til personlighetsendringer så mye som fem år før den fører til en hjerneblødning?"
"Ja, det er høyst sannsynlig. Jeg hadde en pasient som kom til meg i forrige uke og som var psykotisk. Vi sendte ham på MR undersøkelse, og det viste seg at han hadde en hjernesvulst. Tidligere var det ikke uvanlig for psykiatere å ikke oppdage slike svulster. Man trodde så intenst på fortiden som den viktigste faktoren i folks psyke og derfor begynte man å grave i folks fortid fremfor å utforske mulighen for fysisk sykdom. ´Hvordan er EGENTLIG ditt forhold til din kone?´ spurte man kanskje istedet for å ta en MR. Når pasienten svarte at ekteskapet hadde vært helt stabilt i 40 år, ble de ofte ikke trodd. Men det vi ser nå er at slike tilstander ofte ikke har noe med fortid å gjøre, men istedet er et symptom på noe fundamentalt galt med det fysiske. Det er jo en myte at man kan dele sykdommer inn i psykisk og fysiske lidelser. Begge deler er jo del av et større bilde."
Det var etter at A hadde sine hallusinasjoner i sommer at jeg begynte å tenke på dette. Hva skjer hvis den du elsker forandrer personlighet? Hva skjer hvis hun innbiller seg at du har vært tilstede og ikke gitt deg tilkjenne når du i virkeligheten har vært et helt annet sted? Hva skjer når hun ikke tror deg -- når hun tror mer på sine egne hallusinasjoner enn på din versjon av virkeligheten? Kunne dette ha skjedd med min mor? Var det havarerte ekteskapet et resultat av hennes personlighetsforandring, med andre ord var det svulsten som førte til at hun skjøv alle fra seg? Bidro svulsten til at hun ikke bare fikk destruert sin egen fysikk, sitt eget hode, men også sitt eget liv, sitt forhold, sine relasjoner til venner, famile og kolleger?Var det rett og slette svulsten som gjorde at hun ble oppfattet som ganske "gal" i tiden før hun døde?
Forleden fant jeg et gammelt brev hun hadde skrevet. Det var ikke datert, men hun beskrev symtomene. "Noe er galt," skrev hun. "Jeg klarer ikke å huske ord. Jeg har problemer med å skrive. Jeg husker ikke hva folk heter, husker ikke hva ting heter, jeg er nummen i venstre side, den føles fremmed." Noen av ordene i brevet var skrevet og strøket ut flere ganger. Noen av ordene var skrevet speilvendt.
Slike ting tenker jeg på om dagen. At min mor kanskje rett og slett var syk i de siste fem årene av sitt liv. At prisen vi betaler for sykdommer som ikke oppdages kan forklare ting på en måte vi aldri ville ha tenkt. Og at det er nesten umulig å oppdage sykdommer som utvikler seg så sakte. Det blir som "the boiling frog theory:" en frosk dør hvis den slippes i kaldt vann som så sakte kokes opp. Frosken kan klare seg hvis den slippes i varmt vann fordi den da umiddelbart vil hoppe ut av vannet. Mors sykdom var som vann som umerkelig ble kokt opp til det til slutt drepte henne.
Men hva hvis vi hadde visst? Ville det spilt noen rolle? Kan man fortsette å elske noen som forandrer seg så radikalt? Kan man fortsette å elske noen som ikke lenger tror på ens egen versjon av virkeligheten? Som oppfatter ting som ingen ander oppfatter? Hva gjør egentlig dette med relasjonene til andre mennesker? Og hvordan påvirker en slik sosial isolasjon, et slikt vakum ens egen fysiske sykdom. Blir det stigma en utsettes for en påkjenning i seg selv som bidrar til en at sykdommen utvikler seg enda raskere? Som pårørende -- på hvilket tidspunkt klarer man det ikke lenger?
Min mors svulst og hva det gjorde med hennes forhold til oss rundt henne gir meg både en ny forklaringsmodell for mors siste år og den sier også noe om hvor heldige vi har vært -- hvor fantastisk det er at A faktisk er seg selv; svak, dobbeltseende, men seg selv.
18. okt. 2009
Søndag morgen
Igår var A og jeg i stort selskap - 100 personer hadde møtt frem for å hedre 70-års jubilanten, min "fillefar," JE, og A hadde kledd seg i en rød lang kjøle, hun hadde en ola-jakke på seg, lapp for høyre øye og sølvfargede joggesko; høyhælte sko blir det nok en stund til hun kan klare å balansere på. Vi ankom det stilige lokalet ved 19 tiden og ble møtt av jubilanten og hans kone.
Det tok litt tid å komme seg avgårde til festen. Hun skulle ha med seg lepsyl og øyedråper og lappen for øyet som vi ikke fant, og lommetørkle og jeg måtte skrive ferdig en tale, noe jeg alltid blir sittende med til siste sekund. "Deadline er deadline," sa A kontant til meg da jeg forsøkte å skrive om en siste setning og klokken var 1840. "Nå MÅ vi gå."
I bilen på vei til festen instruerte hun meg om hvordan jeg skulle være ledsager. "Ikke gå fra meg. Jeg gruer meg til small-talket i begynnelsen. Det er slitsomt med så mange mennesker. Det er vanskelig for meg å se hvem folk er. Derfor viktig at du sier hvem de er. Jeg merker at jeg er litt sliten allerede, og jeg kommer sikkert til å begynne å grine når jeg ser folk vi kjenner." Hun begynte å gråte. "Jeg bare sipper litt og så går det over." Jeg lot meg ikke merke med gråtingen, den kommer og går, men i mindre grad enn tidligere. Noen har kommentert at at det virker som vi går igjennom en tøff fase, kanskje fordi jeg har skrevet om A sin gråt. Men det er ikke noen opplagt sammenheng mellom hennes gråt og hvordan vi har det; gråtelabilitet er en helt vanlig del av etterdønningene etter slag.
Det er mye å tenke på. Før vi dro hadde jeg glemt å tenkte på at hun burde hvile seg. Jeg hadde vært for opptatt av å skrive tale, og A hadde laget mat til jentene og bakt en kake basert på Marys kakeoppskrift (den ble rågod!). "Jeg er sliten," sa A i bilen på vei til festen.
DET burde jeg ha tenkt på. Tidligere på lørdagen hadde hun gått rundt Sognsvann (raskere enn uken før) med en venninne H, deretter hadde hun laget vafler sammen med S. Sittet ved kjøkkenbordet med en tekopp og pratet med naboen R som var innom, og hun hadde bare tatt seg tid til en liten dupp på sofaen på ettermiddagen. "Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme," sa hun da hun lå på sofaen i stuen med et pledd.
Vel fremme på festen var hun som en dronning. Høy og flott, sminket, og det var ikke bare hun som fikk tårer i øynene da vi traff flere gode venner som hadde fulgt med på bloggen og som så A for første gang etter at hun fikk slaget. E og J var der, og E tok A i armen, ga henne en klem. "Du ser bedre ut enn jeg hadde trodd," sa hun, og jeg tenkte at det er det igrunnen mange som har sagt. Har jeg vært for svartmalende? tenkte jeg. Har jeg overdrevet? Men samtidig, da jeg så på A tenkte jeg at dette er ingen spøk, det kommer til å gå bra, men det kommer til å ta tid. Masse tid.
Vi ble stående sammen med søsteren til en god venn av meg, I, som jeg ikke hadde sett på mange år. Hun er selv en myndig og flott dame, rundt 50, og med en rekke helseproblemer. Hun hadde fulgt bloggen, var godt informert og også hun syntes A så godt ut. Men, man kan aldri helt stole på hva folk sier, tenkte jeg. "Jeg synes du ser uforskammet godt ut. Det er jo tross alt bare fire måneder siden slaget," sa I. "Jeg føler at jeg kjenner deg så mye bedre enn du kjenner meg," sa hun med referanse til bloggen. "Ja, men det er veldig deilig for meg," sa A. "Vår venn R som nettopp har hatt kreft, fortalte at hun hadde vært i et 50-årslag i går. Der hadde alle spurt henne ´hvordan går det med deg.´ R var helt indignert. ´Nå er det over seks måneder siden jeg ble ferdig med kreften. Nå er de bare nysgjerrige,´ sa hun. Det er faktisk veldig deilig å vite at folk vet. Det gjør at vi slipper å snakke om alt som har skjedd. Folk slapper mer av. Det er faktisk veldig deilig."
Da vi forlot selskapet kjørte vi I og hennes mann O hjem. Da vi slapp dem av, sa I, en dame med en herlig selvironisk humor, "skriv om oss i bloggen da," og det lo vi godt av før vi tok farvel med dem.
Gårsdagen og fredag kveld minnet meg om hvordan det er å være fulltallig igjen. A hadde tatt med Dix, hunden vår fra gården, og det første den gjorde var å løpe ut å rulle seg i våt sand som den så dro utover huset. Nå er det meg som løper rundt og er hysterisk og som må vaske bikkja. Dette skjedde fredag kveld og det skjedde igjen etter turen rundt Sogsnvann. Da jeg kom hjem etter en samtidig løpetur lå dyret i stuen full av sand og stinket. Jeg ble sint. "S, du har nå fortalt meg hvordan du skal ta ansvar bare du får Dix hjem. Vel, nå er hun hjemme og du har ikke tatt ansvar." Var jeg for streng? "Unnskyld, pappa," sa hun. "Det var min feil," sa A. "Jeg kommanderte henne til å lage kaffe til H og meg." Jeg hentet støvsugeren, og mens jeg var i kjelleren tenkte jeg at jeg var for streng. At jeg hadde lenget etter denne normaliteten i hele sommer. Nå så jeg snurten av den og så var jeg sint på S. Det var ikke fair. Da jeg kom opp igjen ba jeg henne om unnskyldning.
Men, nå er det vakker morgen. Jeg hadde sovet fem timer da jeg ble vekket av Dix som ville ut. Jentene har overnattet hos en veninne, og nå er huset stille, A fremdeles sovende, slik jeg også skal om få minutter.
Idag har vi ingen planer. A blir hentet av G i kveldingen. Hun skal være på rehab i to uker til. Når vi kommer tilbake fra Spania er hun hjemme.
"Jeg merker at ting går fremover," sa hun til meg igår. Det er nye toner. "Jeg går bedre, sikrere, har mer utholdenhet og merker at jeg er mindre redd for å falle." Vi gleder oss til å få henne hjem.
tur rund Sognsvann
vafler
mat til jentene
Det tok litt tid å komme seg avgårde til festen. Hun skulle ha med seg lepsyl og øyedråper og lappen for øyet som vi ikke fant, og lommetørkle og jeg måtte skrive ferdig en tale, noe jeg alltid blir sittende med til siste sekund. "Deadline er deadline," sa A kontant til meg da jeg forsøkte å skrive om en siste setning og klokken var 1840. "Nå MÅ vi gå."
I bilen på vei til festen instruerte hun meg om hvordan jeg skulle være ledsager. "Ikke gå fra meg. Jeg gruer meg til small-talket i begynnelsen. Det er slitsomt med så mange mennesker. Det er vanskelig for meg å se hvem folk er. Derfor viktig at du sier hvem de er. Jeg merker at jeg er litt sliten allerede, og jeg kommer sikkert til å begynne å grine når jeg ser folk vi kjenner." Hun begynte å gråte. "Jeg bare sipper litt og så går det over." Jeg lot meg ikke merke med gråtingen, den kommer og går, men i mindre grad enn tidligere. Noen har kommentert at at det virker som vi går igjennom en tøff fase, kanskje fordi jeg har skrevet om A sin gråt. Men det er ikke noen opplagt sammenheng mellom hennes gråt og hvordan vi har det; gråtelabilitet er en helt vanlig del av etterdønningene etter slag.
Det er mye å tenke på. Før vi dro hadde jeg glemt å tenkte på at hun burde hvile seg. Jeg hadde vært for opptatt av å skrive tale, og A hadde laget mat til jentene og bakt en kake basert på Marys kakeoppskrift (den ble rågod!). "Jeg er sliten," sa A i bilen på vei til festen.
DET burde jeg ha tenkt på. Tidligere på lørdagen hadde hun gått rundt Sognsvann (raskere enn uken før) med en venninne H, deretter hadde hun laget vafler sammen med S. Sittet ved kjøkkenbordet med en tekopp og pratet med naboen R som var innom, og hun hadde bare tatt seg tid til en liten dupp på sofaen på ettermiddagen. "Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme," sa hun da hun lå på sofaen i stuen med et pledd.
Vel fremme på festen var hun som en dronning. Høy og flott, sminket, og det var ikke bare hun som fikk tårer i øynene da vi traff flere gode venner som hadde fulgt med på bloggen og som så A for første gang etter at hun fikk slaget. E og J var der, og E tok A i armen, ga henne en klem. "Du ser bedre ut enn jeg hadde trodd," sa hun, og jeg tenkte at det er det igrunnen mange som har sagt. Har jeg vært for svartmalende? tenkte jeg. Har jeg overdrevet? Men samtidig, da jeg så på A tenkte jeg at dette er ingen spøk, det kommer til å gå bra, men det kommer til å ta tid. Masse tid.
Vi ble stående sammen med søsteren til en god venn av meg, I, som jeg ikke hadde sett på mange år. Hun er selv en myndig og flott dame, rundt 50, og med en rekke helseproblemer. Hun hadde fulgt bloggen, var godt informert og også hun syntes A så godt ut. Men, man kan aldri helt stole på hva folk sier, tenkte jeg. "Jeg synes du ser uforskammet godt ut. Det er jo tross alt bare fire måneder siden slaget," sa I. "Jeg føler at jeg kjenner deg så mye bedre enn du kjenner meg," sa hun med referanse til bloggen. "Ja, men det er veldig deilig for meg," sa A. "Vår venn R som nettopp har hatt kreft, fortalte at hun hadde vært i et 50-årslag i går. Der hadde alle spurt henne ´hvordan går det med deg.´ R var helt indignert. ´Nå er det over seks måneder siden jeg ble ferdig med kreften. Nå er de bare nysgjerrige,´ sa hun. Det er faktisk veldig deilig å vite at folk vet. Det gjør at vi slipper å snakke om alt som har skjedd. Folk slapper mer av. Det er faktisk veldig deilig."
Da vi forlot selskapet kjørte vi I og hennes mann O hjem. Da vi slapp dem av, sa I, en dame med en herlig selvironisk humor, "skriv om oss i bloggen da," og det lo vi godt av før vi tok farvel med dem.
Gårsdagen og fredag kveld minnet meg om hvordan det er å være fulltallig igjen. A hadde tatt med Dix, hunden vår fra gården, og det første den gjorde var å løpe ut å rulle seg i våt sand som den så dro utover huset. Nå er det meg som løper rundt og er hysterisk og som må vaske bikkja. Dette skjedde fredag kveld og det skjedde igjen etter turen rundt Sogsnvann. Da jeg kom hjem etter en samtidig løpetur lå dyret i stuen full av sand og stinket. Jeg ble sint. "S, du har nå fortalt meg hvordan du skal ta ansvar bare du får Dix hjem. Vel, nå er hun hjemme og du har ikke tatt ansvar." Var jeg for streng? "Unnskyld, pappa," sa hun. "Det var min feil," sa A. "Jeg kommanderte henne til å lage kaffe til H og meg." Jeg hentet støvsugeren, og mens jeg var i kjelleren tenkte jeg at jeg var for streng. At jeg hadde lenget etter denne normaliteten i hele sommer. Nå så jeg snurten av den og så var jeg sint på S. Det var ikke fair. Da jeg kom opp igjen ba jeg henne om unnskyldning.
Men, nå er det vakker morgen. Jeg hadde sovet fem timer da jeg ble vekket av Dix som ville ut. Jentene har overnattet hos en veninne, og nå er huset stille, A fremdeles sovende, slik jeg også skal om få minutter.
Idag har vi ingen planer. A blir hentet av G i kveldingen. Hun skal være på rehab i to uker til. Når vi kommer tilbake fra Spania er hun hjemme.
"Jeg merker at ting går fremover," sa hun til meg igår. Det er nye toner. "Jeg går bedre, sikrere, har mer utholdenhet og merker at jeg er mindre redd for å falle." Vi gleder oss til å få henne hjem.
tur rund Sognsvann
vafler
mat til jentene
16. okt. 2009
Endelig fredag
Igår gikk A i trapper uten å holde seg fast. Små seire tikker inn på daglig basis, levert via mobil og sms. Jeg sender små meldinger om dagligdagse ting. Om barn som tasser fornøyde til skolen. Om lekser som er gjort. Om solen som treffer kjøkkenbordet og følelsen av lykke som kan dukke opp på de merkligste tidspunkt. Om kveldene snakker vi på telefonen, forteller hverandre hva som har skjedd i løpet av dagen. Om pene ting noen har sagt om barna våre, om mennesker vi har møtt, tanker og samtaler vi har hatt. Om hvor mye vi gleder oss til å få A hjem, om sydenturen, om Ss fødselsdag, om de vakre høstdagene, og om hvor fint vi har hatt det sammen i de 14 årene vi har vært sammen.
I dag regner det, og jeg sitter i sengen mens jeg hører den tunge pusten til S ved siden av meg. Utenfor ligger bekmørket om grenda vår som et ullteppe, mørkere for hver dag som går. Her inne sover og sover vi. Kanskje er det en måte å reagere på? Igår la vi oss kl. ni, og jeg sov som en sten helt frem til seks. Ni timer. Det er tre timer mer enn normalt.
Det telles ned til sydenturen. Nå er det bare tretten dager igjen pappa. Hva skal vi ha med oss? Kommer vi til å bo i like stor luksus som da vi var i Karibibien? Er det gullbadekar der pappa? Nei, vi skal bo i en båt. Det blir neppe den slags luksus. Det blir rolige dager. Dovne bad. Seiling. Handling i lokale butikker. Solkrem. Lukten av hav. Gled dere. Kanskje sjøsyke. Lesing av bøker i skyggen.
Nå kommer H inn til oss også. Det blir trangt i sengen. Hun har begynt å våkne kl. seks for å lese før hun går på skolen. Leser Twilight 4 på engelsk. Skal lese den på norsk etterpå. Hun glefser i seg tunge bøker med en rovdyrsk appetitt.
Det skjer en utvikling med oss denne høsten. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er. Vi lever uten A, hun kommer hjem i helgene og ettersom vi har vennet oss til situasjonen, ettersom vi har tilpasset oss, så går livet videre uten henne, men med vissheten om at hun kommer hjem snart. Om kveldene ser jeg på bilder av henne -- ser på bilder av henne før slaget, sitter å ser på det vakre ansiktet hennes, ser på smilet hennes, suger inn den livsgleden hun alltid har hatt, kjenner på den sorgen som jeg føler i hennes fravær, tar den forsiktig inn i ørsmå doser, i stjålne øyeblikk før jeg returnerer til hverdagen, før jeg trekkes tilbake til her og nå av alle de små forstyrrelsene, avbrytelsene, av alle gjøremålene som venter, ørsmå filleting som tilsammen blir til lappetepper av hendelser som utgjør våre dager.
Det er umulig for meg å forstå hva hun føler om sin egen tilstand. Jeg kan tenke på hvordan jeg ville ha reagert hvis det var jeg som fikk slag, men jeg tror det er umulig å forstå før man er der selv. Det er ikke vi som har fått slag, det er ikke jeg som har mistet førligheten, som har blitt fratt det livet jeg elsket, men jeg vet at jeg ville ha blitt fullstendig pulvirisert av en slik opplevelse. Jeg beundrer A hennes pågangsmot og vilje til å trene seg opp igjen. Det er snart fire måneder med rehabilitering siden hun fikk slaget. Fremdeles er det en lang vei å gå for henne. I motsetning til A har jentene og jeg har kun opplevet et midlertidig tap som riktignok iblandt oppleves som permanent.
Er det en del av vår overlevelsesevne, en del av vår tilpasningsevne -- dette at vi intuitivt har en tendens til å se på enhver tillstand som permanent? At vi hele tiden innstiller oss på at den situasjonen vi er i vil vedvare? Eller er det slik at vi holder ut nettopp fordi vi vet at tillstanden er midlertidig?
Idag blir A kjørt til byen av sin mor. Akupunktur ved to-tiden. Deretter henter jeg henne, og kjører henne hjem. Deretter middag og samvær, og ikveld skal jeg på en konsert. I morgen -- en blank dag. A og jeg skal bort om kvelden, har ikke helt funnet ut hvor jentene skal være enda, men det finner vi ut av. Søndag -- ingen planer.
Jeg sender varme tanker til hjelpen vår som var her igår og vasket alle skuffer og skap. Det lukter rent, og renheten føles som en fantastsisk luksus som jeg neppe ville ha prioritert, men som nå i ettertid føles helt uunværlig.
Nei, klokken er ti på syv. På tide å sette igang jentene og meg selv.
I dag regner det, og jeg sitter i sengen mens jeg hører den tunge pusten til S ved siden av meg. Utenfor ligger bekmørket om grenda vår som et ullteppe, mørkere for hver dag som går. Her inne sover og sover vi. Kanskje er det en måte å reagere på? Igår la vi oss kl. ni, og jeg sov som en sten helt frem til seks. Ni timer. Det er tre timer mer enn normalt.
Det telles ned til sydenturen. Nå er det bare tretten dager igjen pappa. Hva skal vi ha med oss? Kommer vi til å bo i like stor luksus som da vi var i Karibibien? Er det gullbadekar der pappa? Nei, vi skal bo i en båt. Det blir neppe den slags luksus. Det blir rolige dager. Dovne bad. Seiling. Handling i lokale butikker. Solkrem. Lukten av hav. Gled dere. Kanskje sjøsyke. Lesing av bøker i skyggen.
Nå kommer H inn til oss også. Det blir trangt i sengen. Hun har begynt å våkne kl. seks for å lese før hun går på skolen. Leser Twilight 4 på engelsk. Skal lese den på norsk etterpå. Hun glefser i seg tunge bøker med en rovdyrsk appetitt.
Det skjer en utvikling med oss denne høsten. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er. Vi lever uten A, hun kommer hjem i helgene og ettersom vi har vennet oss til situasjonen, ettersom vi har tilpasset oss, så går livet videre uten henne, men med vissheten om at hun kommer hjem snart. Om kveldene ser jeg på bilder av henne -- ser på bilder av henne før slaget, sitter å ser på det vakre ansiktet hennes, ser på smilet hennes, suger inn den livsgleden hun alltid har hatt, kjenner på den sorgen som jeg føler i hennes fravær, tar den forsiktig inn i ørsmå doser, i stjålne øyeblikk før jeg returnerer til hverdagen, før jeg trekkes tilbake til her og nå av alle de små forstyrrelsene, avbrytelsene, av alle gjøremålene som venter, ørsmå filleting som tilsammen blir til lappetepper av hendelser som utgjør våre dager.
Det er umulig for meg å forstå hva hun føler om sin egen tilstand. Jeg kan tenke på hvordan jeg ville ha reagert hvis det var jeg som fikk slag, men jeg tror det er umulig å forstå før man er der selv. Det er ikke vi som har fått slag, det er ikke jeg som har mistet førligheten, som har blitt fratt det livet jeg elsket, men jeg vet at jeg ville ha blitt fullstendig pulvirisert av en slik opplevelse. Jeg beundrer A hennes pågangsmot og vilje til å trene seg opp igjen. Det er snart fire måneder med rehabilitering siden hun fikk slaget. Fremdeles er det en lang vei å gå for henne. I motsetning til A har jentene og jeg har kun opplevet et midlertidig tap som riktignok iblandt oppleves som permanent.
Er det en del av vår overlevelsesevne, en del av vår tilpasningsevne -- dette at vi intuitivt har en tendens til å se på enhver tillstand som permanent? At vi hele tiden innstiller oss på at den situasjonen vi er i vil vedvare? Eller er det slik at vi holder ut nettopp fordi vi vet at tillstanden er midlertidig?
Idag blir A kjørt til byen av sin mor. Akupunktur ved to-tiden. Deretter henter jeg henne, og kjører henne hjem. Deretter middag og samvær, og ikveld skal jeg på en konsert. I morgen -- en blank dag. A og jeg skal bort om kvelden, har ikke helt funnet ut hvor jentene skal være enda, men det finner vi ut av. Søndag -- ingen planer.
Jeg sender varme tanker til hjelpen vår som var her igår og vasket alle skuffer og skap. Det lukter rent, og renheten føles som en fantastsisk luksus som jeg neppe ville ha prioritert, men som nå i ettertid føles helt uunværlig.
Nei, klokken er ti på syv. På tide å sette igang jentene og meg selv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)