Fredag - Las Palmas flyplass på vei til OSL

S får et helt spesielt uttrykk når vi karrer til oss fordeler. L kjørte oss til flyplassen hvor vi allerede ved ankomst ble møtt av en laaang kø med norske solbrune reisende som ventet på at innsjekk skulle åpne. S dro raskt frem sin hvite stokk og etter en kort samtale med personalet ble vi geleidet foran hele køen -- S struttende av stolthet over sitt eget handicap. "Man må jo få noen fordeler av synshemmingen også," sa hun forklarende til meg mens vi kom oss lynraskt gjennom sikkerhetskontrollen. "Hadde ikke jeg hatt den stokken hadde vi ikke kommet oss så snart igjennom."

Nå sitter vi og venter på tapas på en restaurant inne på gateområdet. S skriver dagbok med fyllepennen jeg kjøpte til henne i USA -- hun har snart skrevet hele boken full, og H leser "Ved Daggry." De siste to dagene har hun stort sett tilbrakt skrivende på sin iPod -- en ny historie hun vil fortelle, så spennende at hun nesten ikke klarer å stoppe skrivingen for å ta seg et bad.
Jeg våknet tidlig idag av en forferdelig drøm hvor jeg kom ut av en butikk på Majorstua og så cruiceraketter på vei inn over Oslo. "De jeg ikke er sammen med nå kommer jeg kanskje aldri til å se igjen," tenkte jeg i drømmen mens jeg kjente Ss faste grep i min hånd. Da jeg våknet tenkte jeg at man aldri vet når ting slutter. Idag er det ferien som er slutt, like plutselig som den begynte, tiden som har gått er borte, den kan bare oppleves mens vi er her, og plutselig forsvinner den eller det vi elsker, uten forvarsel.
Jeg hadde også et flash i natt hvor jeg drømte at jeg gråt ukontrollert. Vet ikke hva det kom av, men våknet av det også, uvanlig, jeg pleier ikke å våkne, men jeg våknet og tenkte på A, tenkte på at hennes tilstedeværelse også plutselig forsvant. Fra ett sekund til et annet forvandlet hele vår tilværelse seg. Hennes mest dramatisk selvfølgelig, men også min, også jentenes. "Jeg satt i sofaen hos bestemor og bestefar da bestefar fortalte om mammas slag," sa H forleden da vi snakket om vår egen reaksjon på det som hadde hendt. "Jeg husker at jeg gråt og var veldig lei meg."
Til meg kommer erkjennelsen om tapet i små blaff. Egentlig har jeg forsøkt å ikke tenke på dette, jeg har forsøkt å skyve det foran meg, vente og se. Men gradvis, enten jeg vil det eller ikke, innser jeg at hele vårt liv slik vi har hatt det siden vi ble sammen for snart femten år siden er borte. Plutselig, i løpet av noen sekunder forsvant vårt samliv bare, og nå, når vi kommer hjem ikveld, starter vi på noe nytt. Nå skal vi forsøke å finne en ny rytme. Forsøke å bygge opp igjen det livet vi hadde -- eller kanskje et helt annet liv.

Og hvordan tar jeg egentlig det? Hva føler jeg hvis jeg kjenner etter? Føler jeg sorg? Sinne? Bitterhet over at verden er urettferdig? Nei, jeg føler egentlig bare en viss irritasjon over det som har skjedd, som en slags forsinkelse. Mest gleder jeg meg til alt som skal skje. Gleder meg til A skal bli bedre, gleder meg til at vi skal være sammen igjen, gleder meg til å gå å ski, til nye ferier, til alle drømmene vi fremdeles kan ha sammen (de aller fleste blir ikke noe av, men noen gjennomfører vi). Jeg føler at jeg kun en sjelden gang i blandt kan unne meg den luksusen det er å dykke ned i hva vi har mistet. For det meste forsøker jeg være tilstede i øyeblikket, forsøker å være tilstede i samtalene, i jobben, i hjemmet, i det som foregår mens det foregår fordi jeg vet at mine mest lykkelige øyeblikk har jeg når jeg er fullt og helt tilstede i det som skjer når det skjer.
H har også en drøm hun vil dele:
"Jeg drømte at jeg var i Oslo og at vi skulle på en stor forestilling med hestene til bestefar. På slutten av forestillingen løp alle hesetene ut og ble til roadkill. Jeg gråt, gikk hvileløst rundt mellom Frognerbadet og Colloseum og forvillet meg inn på en buss hvor de spilte Romeo og Julie. Så våknet jeg. Klokken var syv."
Nå er det bare en time til flyet går. Vi har spist ferdig tapasen. S har skrevet en hel side i dagboken om det hvite sukkerets forbannelse. I sekken har vi med spansk spekemat, gåselever, spanske oster og andre godsaker til hjemkomsten. Når vi kommer hjem skal det være fest! Da skal vi feire at A er hjemme. Det gleder vi oss til. I morgen venter hårklipp med F som kommer hjem til oss, og deretter løpetur i skogen. Kroppen har nok fått litt for mye god mat og litt for lite mosjon i det siste.

Torsdag ettermiddag -- havnen i Mogán, syd på Grand Canaria

Klokken er kvart over fem, og vi ligger i havnen mens båten fylles med ferskvann og diesel. Solen står allerede lavt på himmelen, og vi har saltvann i håret etter en svømmetur i noen grotter vi kjørte forbi hvor solen sendte grønne stråler på skrå igjennom det azurblå vannet. Rett før det snakket vi med A på telefonen. Kontrastene mellom vår fantastiske ferie og hennes krashlanding etter hjemkomst fra "Cato Senterets trygge favn" kunne ikke være større. Begge jentene snakket med henne, og jeg kunne høre hvordan de trøstet henne. "Så så mamma, det kommer til å bli bra," sa S. "Det er greit å gråte mamma," sa hun med den samme trøstende tonen som jeg kjente igjen fra da hun ble trøstet av sin egen mor. Det er utrolig hvordan barn tar etter sine foreldre.
Men hvordan trøster vi på telefonen fra en seilebåt? Hva kan vi si som kan gjøre As dag bedre? Jeg forsøker å minne henne på at det svinger, og det fungerer i et øyeblikk før hun igjen snakker om synet eller balansen eller alt det hun ikke kan gjøre. Minnes hun på sin egen situasjon brister stemmen, det blir stille på telefonen, og jeg venter, får nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke føler meg tristere, men tenker på vår legevenn som sa, "det siste man trenger når man er syk er at andre også gråter."
"Og jeg som er så heldig," sa hun på telefonen til meg idag. "Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så lei meg. Men, det føles deilig å gråte. Kanskje gjør det også noe med ansiktsmusklaturen."
Etterpå tenker jeg at hun sliter seg ut på å forsøke å fungere slik hun gjorde før hun ble syk. Det er ganske naturlig; før hun ble syk betalte hun regninger og svarte på mailer og tekstmeldinger med en hånd. Nå er hver tekstmelding et slit, hver lystige Facebokspost som skal besvares en oppgave som gir henne dårlig samvittighet.
I går fikk hun to blomster fra venner.
Men hva kan jeg gjøre for henne? Hva kan vi gjøre?
"Jeg er glad dere kommer hjem fredag," sa hun idag. "Jeg gleder meg til å ha dere tilbake. Egentlig orker jeg veldig lite. Vil bare trene. Vil bare bli frisk igjen. Vil bare være sammen med dere."
Hverdagene kommer til å bli travle. A har booket trening nesten hver dag. Tre dager i uken med fysioterapi. Yoga etpar dager i uken. Ergoterapi. Logoped. Turer rundt Sognsvann. Trening på elipsemaskinen vi har i kjelleren. Balansetrening på Nintendo Wii. Skiturer såsnart det blir føre til det.
Det står ikke på motivasjonen. Såsnart jeg får henne til å tenke på alt hun skal gjøre, blir hun fast i stemmen. Ting svinger.
Vi er allerede på den siste dagen av vår ferie. I morgen ettermiddag setter vi oss på flyet tilbake til skole, jobb, tidligere morgener og hverdagene som jeg savner så fort og tar for gitt så snart jeg er tilbake.
Andre ting jeg tenker på er vårt behov for trygghet. Vårt behov for å minimere all risiko. For å leve desinfiserte liv -- renset for enhver risiko. Da Jan Garbarek kom hjem fra turne med Keith Jarrett i USA skal Garbareks far etter sigende ha spurt ham, "Ja men Jan, skal du ikke få deg en fast jobb snart?" Da jeg la ut bilde fra fordekket av jentene på båten var det en eneste kommentar lagt igjen av en engstelig sjel -- "hvor er redningsvestene?". "En uke i samvær med venner som har valgt et annet liv, et liv uten sikkerhetsnett, med risiko men også med all den variasjonen et slikt liv byr på, opplevet med As slag som bakteppe, får meg til å tenke at noe av den sikkerheten vi higer etter, at den kanskje er illusorisk? At det egentlig er umulig å frigjøre seg fra den risikoen det innebærer å leve. At vi hegner våre liv inn i alt for små innhegninger av redsel for det ukjente, og at det ukjente også byr på en mulighet til å lære noe nytt, til å vokse som menneske, til å se livet fra et annet ståsted.
Men nå skal jeg lese høyt for S.

Onsdag ettermiddag.

Først: tusen takk til J og M som har sendt A blomster. Mens vi er her på båtferie i Spania opplever A det å komme hjem som en nedtur, et antiklimaks. Etter å ha gledet seg i ukesvis sitter hun nå plutselig hjemme og blir minnet på alt hun ikke kan. Da jeg snakket med henne på telefonen for noen timer siden var hun veldig lei seg. Jeg hadde printet ut et bilde av henne fra i fjor vinter som lå på skrivebordet mitt, og hun kommenterte at det var vanskelig for henne å forstå hvordan hun var før slaget.
"Jeg kan ingenting lenger. Jeg blir kvalm av å lese på skjerm. Alle sender meldinger men jeg klarer ikke å svare på dem. Det tar en evighet å gjøre selv de enkelste ting."
Det er lett å glemme hvilket slag det har vært for A å bli fratatt alle ferdigeter. Det er lett å glemme hvor fort hun blir sliten. Hvor labil hun er, hvor fort hun blir lei seg, og hvor ute av stand hun er til å ta vare på seg selv -- hun som til de grader er vant til å ordne opp både for seg selv og andre. Det er lett å glemme at det er nå jobben begynner for oss. Nå skal vi sakte bygge opp igjen alt det vi hadde -- uten å vite hvor mye vi kan få tilbake. Nå skal vi leve sammen igjen og samtidig leve i en familie hvor hele balansen har blitt forrykket.
Jeg tenkte igjen på dette med at slaget har rammet hele familien i sted. I det jentene inn på stranden for å svømme, sa S, "Ha det fint pappa. Jeg er veldig glad i deg." Hun tenkte seg om. "Akkurat det sa jeg til mamma også før dere dro til Amerika. Man vet jo aldri hva som kan skje. Tenk om du fikk slag mens vi var inne på stranden."
Det er lett å glemme hvilket sjokk dette har vært for jentene. Men de holder kortene tett til brystet. Vil ikke legge sten til byrden, vil være tøffe, men jeg merker at de tenker på dette som har skjedd. Jeg forsøker å ikke sminke på situasjonen. "Idag gråt mamma," kan jeg si, og da nikker de. "Stakkars mamma," sier S.
Ane snakker om hvordan alle er så snille mot henne og hun skjønner ikke riktig hvorfor alle er så snille. NAV er unntaket. De har enda ikke utbetalt et øre til A -- fire og en halv måned etter at hun fikk slag. De svarer ikke på brev. A forsøkte å ringe dem idag. Da fikk hun vite at de ikke har mottatt noen sykemelding for perioden etter 17. august. Det kan nesten høres ut som det brukes som en unnskyldning for at de ikke har utbetalt noen penger i det hele tatt.
"Jeg begynte å gråte på telefonen med dem. Hva venter de seg av en slagpasient," spurte hun da jeg snakket med henne i ettermiddag. Jeg synes også dette er provoserende, har jo skrevet om det tidligere. Hva skal man gjøre? Jeg vet at vi har sendt inn sykemeldinger fra vår lege. Det kan virke som papirer rotes bort. Jeg har skrevet mail til dem, sendt dem brev, men ingenting er besvart.
Vel, nå er det kveld i Spania. Solen er i ferd med å gå ned. Vi skal til å lage middag, og jeg sitter i bar overkropp på dekk å skriver mens A er alene hjemme, sliten og lei seg over alt hun ikke kan gjøre. Jeg gleder meg til å se henne igjen når vi kommer tilbake lørdag.
Her er S, i en vakker rød kjole med blomster på. "Skal vi lese litt pappa?" spør hun.

Onsdag morgen - Anfi, Grand Canaria

"Jeg er hjemme alene. Deilig;-)" skrev A til meg igår ved 14-tiden. En milepæl for oss alle å ha henne hjemme igjen og i enda større grad en bragd for A.
Senere tirsdag snakket vi i telefonen. "Jeg har gått igjennom epost. Sett igjennom gammel post. Du aner ikke hvor ubeskrivelig deilig det er å være hjemme uten å skulle tilbake til Cato Senteret. Hvor deilig det er å bare være her."
Jeg kunne høre en annen klang i stemmen. Nå var den sterkere, mer optimistisk enn jeg hadde hørt den på lenge. "Det er rart, jeg ser i boken min, og alt liv stopper 23. juni! Etter det er det helt blankt."
"Men nå skal det trenes. Jeg har min første fysioterapitime onsdag morgen. Jeg skal sette opp time med ergoterapeut, med logoped, og jeg skal også begynne med yoga igjen. Det er langt frem. Ett til to år med hard trening. Men føler jeg meg sterk som en bjørn selv om jeg blir fort sliten. Antagelig er jeg bedre trent enn før slaget. Litt mer rundt maven, men det går bort. Det eneste jeg mangler nå er dere, min egen familie. Det er rart hvor avhengig jeg har blitt av dere. Det er det eneste jeg vil nå -- jeg vil trene og være sammen med dere. Jeg merker at jeg er utolmodig. Jeg er rastløs. Jeg vil bli frisk."
På båten er det tidlig morgen. Den lille to-åringen tasser naken rundt på dekk med en liten bamse i den ene hånden. Hi, vår vertinne, spyler en dyne, L, min venn og skipper, leser mailer på internett, og jentene sover. Jeg ser fremdeles en fullmåne høyt oppe på den lyseblåe himlen, langt ute kan jeg se et grått militært fartøy fra kystvakten, jeg hører dønningene som slår mot moloen et stykke utenfor, det er vindstille, langs strandpromenaden innenfor ser jeg folk som bader morgenbad, som kommer tassende i hvite slåbrokker, jeg ser folk som går, løper, triller i rullestoler, som nyter den svale morgenen før skyene forsvinner og solen griller menneskene i ulike solfaktorer.
Ferien nærmer seg slutten. På fredag ettermiddag setter vi oss på et fly tilbake til senhøsten. Da skal drømmer om hjemmeskole og dovne dager på seilbåt erstattes med våre disiplinerte dager -- opp halv syv, rekke trikken seks på åtte, skole og jobb om dagen, tilbake til lekser, middag, tidlig i seng, hverdager avløst av helger, i forutsigelig rytme avløst av ferier med jevne mellomrom, alt i en syklus av årstider og livsfaser som vi sjelden savner før vi trekkes inn i noe ekstraordinært slik vi har blitt det i forbindelse med slaget som har truffet vår familie.
Jentene vil gjerne bli her lengre. De synes ferien har vært altfor kort. De kunne vært her i flere uker til før de hadde begynt å savne sine hverdager. Hadde A vært her kunne jeg godt ha vært her lenge, men nå jeg gleder meg også til å komme hjem til A, gleder meg til å løpe i skogen, til å jobbe, og selvfølgelig til å ha A hjemme igjen.

Mandag kveld på en båt.

Klokken er kvart på ti, jentene har lagt seg, jeg har lest et kapittel i "Den Siste Mohikaner," innkjøpt på Gardemoen, og nå sitter jeg på akterdekket på katamaranen mens H og L rydder opp på kjøkkenet. Vi har bevilget oss en deilig flaske kald Cava, og en fortreffelig laksemiddag har funnet veien ned i våre velfødde mager. Inne fra stranden hører vi den fjerne lyden av norske, svenske og tyske turister som synger i kor og klapper til kveldsunderholdningen, og mine tanker går til A som sover sin foreløpige siste natt på Cato Senteret i Son.
Hun var lei seg i kveld, ikke fordi hun ikke er her med oss, men fordi det går så sakte fremover, og fordi hun tillater seg å være lei seg. "Jeg kan ikke utstå å syte," sa hun da vi snakket sammen for noen timer siden. "Jeg har jo vært så heldig, men det går så sakte. Nå gleder jeg meg så usigelig til å komme hjem. Til å trene. Til å gå på ski. Til å bli frisk."
" Men dere må ikke regne med meg med en gang. Jeg kommer ikke til å klare alt med en gang," sa hun mens hun vekslet mellom sin gamle tøffe stemme og den tynne pistrete gråtestemmen. "Jeg kan ikke utstå å syte. Men dette er det vanskeligste jeg har vært med på, det mest forferdelige jeg har opplevet i hele mitt liv. Jeg kan ikke gjøre noen ting når jeg kommer hjem. Jeg kan ikke kjøre bil, jeg kan ikke rydde opp, jeg kan ikke lese, ingenting kan jeg gjøre."
"Jeg synes du har all grunn til å være lei deg," sa jeg. "Du har vært igjennom noe av det mest traumatiske man kan oppleve. Det spiller ingen rolle hva andre har opplevet. Det spiller ingen rolle om andre har hatt mindre flaks enn deg. Det finnes minst like mange som har hatt mer flaks enn deg. Du har all grunn til å være trist, og vi tåler det helt fint. Vær så trist du bare vil. Vi gleder oss til å få deg hjem uansett."
Det er mye spenning rundt hjemflyttingen. Hvordan blir det å være alene der uten oss (vi kommer hjem først lørdag). Kan hun se på filmer? Blir folk lei av henne som bare er til bryderi?
Mens hun sitter i Son å tenker på alt dette, surfer vi i syden. Vi bader og svømmer og stuper og handler gode skinker og oster. Idag var min tiårige datter S, vår vert L og jeg på et skikkelig luksusmarked, og fikk smake ulike spanske spekeskinker, oster og pølser. "Dette er jo skikkelig luksus," sa S med et lurt smil mens hun holdt i sin hvite stokk med en hånd og tok imot stadig nye små skiver med godsaker med den andre.
Vi har insistert på at vi betaler all mat og drikke mens vi er på besøk, vel vitende om at det ikke er bare bare å leve i åresvis på en katamaran med kone og barn, loffende fra verdensdel til verdensdel. Idag bunkret vi delikatesser og gode viner og traff Ls kone og tårige datter på stranden etter endt handletokt. Jeg hadde også kjøpt inn solfaktor 8 etter at jeg forleden sendte et MMS bilde til A av jentene, hvorpå hun tekstet tilbake, "du våker ikke å komme tilbake med dem så bleke som de er nå. Du har hatt på dem alt for mye solkrem. Du også må være brun når du kommer hjem."
Jeg tror alle turistene og de norske avisene og ukebladene og det som virker som et litt hysterisk hang til alt som er norsk blir ekstra påtrengende når man kan henge seg på noe så alternativt som å være del av en nomadeflokk i en ukes tid slik vi er det. Med hjemmeskoler og historier om båter som kjører på hvaler og løse kontainere og folk som drar til Brasil på ubestemt tid, blir disse norske turistene som reker langs den kunstige stranden med dagens VG under armen og en bærepose med kålrabistappe, kaviar, leverpostei og margarin relativt uvirkelig. Hva er det som gjør at vi blir slik? Og hvorfor synes jeg at jeg er så mye bedre? Har ikke alle rett til å gjøre akkurat som de vil når de er på ferie?
Men det å bo på båt fører en raskt inn i en slags uvirkelig følelse av at man ikke er en del av det som skjer på land. Dagene kommer og går mens de store bølgene duver under oss, mens fiskene lever sitt liv, mens skyene svever over oss, mens bøker leves og formuer skapes og sanger skrives og mennesker lever og dør. Havet er evig, her er alt det samme uberørte som det har vært i millioner av år. Her minnes vi om vår egen ubetydelighet, vår egen sårbarhet, og vår egen eventyrlyst.
Det er en besnærende drøm å bo i båt. Tjene til livets opphold via internett slik mange av disse båtfolkene gjør. Leve på et beskjedent nivå, men ha fullstendig frihet til å være sammen med sin egen familie, til å reise dit man vil, gi sine barn nesten all sin egen oppmerksomhet, og reise fra sted til sted mens man utforsker livet, ulike språk, historier, skikker og retter.
Men vår drøm om katamaran stopper på fredag, om fem dager. Da setter vi snuten hjemover, tyner i oss overpriset vakumpakket mat i trange Norwegian seter, hutrer oss inn i den kalde garasjen på Gardemoen, oppdager snøen som har falt i vårt fravær, kjører nølende hjem mens vi tenker på en ferie som har gått alt for fort, slik alle ferier, slik alle liv oppleves som om de har gått for fort når man ser tilbake på de somrene som har vært, de livene som har vært.
Men akkurat nå, her på akterdekket på en seilebåt på sydspissen av Grand Canaria, med et glass hvitvin, med lyden av havet, fullmånen over bukten, og følelsen av ro over livet og lengsel til A som gleder seg minst like mye som oss til å flytte hjem i morgen.
Hvis noen har lyst til å sende henne en blomst så tror jeg hjemkomsten i morgen tirsdag er omtrent en så god anledning som noen til å ønske henne velkommen hjem.

VS: Hilsen fra Las Palmas

-- oppr. melding --
Søndag 1.11.2009. Las Palmas Havn.
Kjære XX
Vi har ligget her for anker siden vi kom hit på torsdag. Nå er det søndag, og idag skal vi seile til en annen strand ca. åtte timer unna. Vi bor hos min gamle kompis L og hans kone og datter på to år. De bor ombord i en 44 fots katamaran, en helt fantastisk båt med to skrog, hvorav hvert skrog inneholder to soverom, masse lagringsplass og dusj/toalett. I mellom skrogene er det et oppholdsrom med kjøkken, og en stor utestue akter med god plass. Det er også masse dekksplass, og det som er genialt er at båten ikke gynger noe særlig i det hele tatt.
I går var vi på Haloween fest hos naboene -- en engselsk trebarnsfamilie. De tre barna på 12, 16 og 17 år var alle født ombord, og hadde aldri levet noe annet sted enn på havet. De har aldri gått på skole men har i stedet fått utdanning av foreldrene. Barna virket usedvanlig oppvakte og hyggelige.
Vi var invitert ombord til dem i går ikveld, i forskjellige utkledningskostymer. Vi tre hadde kledd oss ut som djevler, med horn på hodet, og med Hs øyensverte rundt øynene. H hadde kledt seg ut som en katt med ditto sminke, Nick, verten, og faren til de tre barna, var kledd ut som et trehodet monster med to ballonger smiket og festet til skuldrene, hver grønne ballong med nese og et ordentlig slips feste rundt halsen deres i en krave.
Senere ble vi joinet av et par med barn fra Tyskland Et par uten barn fra Holland kom ombord osv til vi var ca. tyve mennesker. Etter en vegetarisk curry, litt for sterk for jentene, kom noen frem med en gitar, og det ble spilt vakkert bossa nova mens noen spilte perkusjon.
Den eldste gutten ombord fortalte at han nettopp hadde avlagt tilsvarendeksamen artium i England og hadde kommet inn på Oxford. Da jeg kom ned i den 50 for lange båten, fortalte J, moren, at de hadde fått bygget båten i Syd Afrika, men at de ikke hadde fått bygget den innvendig før de flyttet inn med alle sine ting. Derfor hadde de nå seilt i fem år uten at de hadde blitt ferdig med å bygge ferdig. "Det tar litt lengre tid når man skal bo her samtidig," sa hun mens hun pekte på alle byggematerialene som lå bundet opp oppunder dekker. Over alt var det oppslagsverk og jeg innså plutselig at jeg faktisk satt i et klasserom. Hun fortalte at undervisningen hele tiden var baseart på spørsmål fra barna. Hver gang de spurte om noe brukte de ofte hele dager på å finne svaret. Da måtte de slå opp i et av de mange oppslagsverkene, gjøre prosjekter og lære seg ting. De hadde ikke inndelt noen av dagene i spesielle fag, men hadde istedet drevet det prosjektbasert hele tiden. Hun fortalte at R, jenta på 12 år allerede hadde publisert en bok om måker i England, og at boken hadde fått gode kritikker. Dette var basert på et slikt elevprosjekt.
"Og hvor har du vokset opp," spurte jeg.
"Jeg har også vokset opp ombord i en båt," fortalte hun. "Mine foreldre seilte også rundt, så jeg har aldri levet noe annet sted enn ombord i en båt. Jeg jobber med å skrive artikler for ulike båtmagasiner og jeg maler bilder."
Dagen etter at vi kom ble vi invitert inn til en østerisk famile. Et par med ti barn i alder fem til 21 år. Foreldrene er visstnok kjendiser i hjemlandet hvor de driver flere treningsstudioer og skriver bøker om livsstil og ernærning. Overalt på den 52 fots store katamaranen vrimlet det med barn som klatret i tau, pusset båt og lekte med hverandre. "Når jeg skal kjøpe svømmeføtter, spør de alltid hvilken størrelse, og jeg svarer, ´alle´," sa han smilende til meg. Senere så vi barna i et svømmebassen i nærheten hvor vi ble invitert med, og de var også usedvanlige brune, glade og vennlige mot H og S.
Nå skal vi pusse en jolle før vi seiler avgårde. Det er nydelig vær, fremdeles er det ganske kjølig og L, som nettopp har våknet, sier, "det er helt supert vær for å seile idag." Båten begynner å våkne.

Mandag: fra en norsk landsby på Kanariøyene.

Igår seilte vi fra Las Palmas til en liten havn som heter Anfi del Mar helt på sydkysten av Grand Canaria. Vi la til ved en liten bukt med hvit sand importert fra Caribbien av en nordmann. På stranden fant vi kafeer og butikker med norske menyer, aviser og mat. I dag morges løp H og jeg en tur i fjellene, og på veien tilbake fra løpeturen gikk vi langs stranden og så stativer med ferske norske aviser og ukeblader, med store overskrifter om svineinfluensaen og kjendisstoff. I butikkene så jeg Mills Kaviar, norsk margarin og Stabburets Leverpostei. Overalt satt det mennesker i alle mulige farger og fasonger på krakker og spiste is, drakk øl og spiste pizza.
85 hotellkomplekser står tomme på den sydlige delen av øya pga finanskrisen, I mellom enklavene av svømmebassenger, solparasoller og solstoler snirklet det seg små veier i grus, overstrødd med søppel slik man ofte ser i ingenmannslandet mellom turistfellene.
I ettermiddag har S, L og jeg dratt på en liten ekspedisjon til landsbyen i nærheten, et lite tettsted med norske butikker, norsk skole, helsesenter, og idet vi passerer en liten restaurant, hører jeg en turist si, "takk" med største selvfølgelighet i det en romensk kelner serverer henne et berg av en pizza. Seilelivet er å foretrekke.
Har hatt såvidt sms kontakt med A idag som har svømt i bassenget i Son, som har booket fysioterapitime i Oslo på onsdag -- hennes første dag som dagpasient -- og hun gleder seg enormt. Ikke noe nytt utover det.
Vi teller på fingrene om vi skal seile videre til Tenerife og fly hjem derfra eller bli her noen dager til. Tøffe valg.

Vinden løyer

S og H nyter utsikten fra fordekket.

Ute i havet i liten storm.

Jeg ser det blonde håret til M, båtens datter på 2 år, vinden river i håret, det blåser med 40 knops fart, kuling med andre ord, og langt i det fjerne ser jeg fjellene på øya vi er i ferd å runde. En katamaran gir en helt annen seileopplevelse en en enskrogsbåt. Den ligger stort sett helt flatt, og beveger seg såvidt selv nå når bølgene er flere meter høye. "Nå er det noe stort som svømmer under båten," sier L. "Det er antagelig en hval, den er ca. 3 meter lang, nå forsvant den."
Jentene har ligget og sovet, men har nå kommet opp på dekk etter at jeg har kommandert dem. "Dette er den flotteste delen av turen. Kom opp. Det er ingen vits i å ligge her nede å se på H2O på iPod. Nå skjer alt på dekk."
Jeg har liten erfaring i å seile, men dette gir mersmak. H har fått det for seg at vi skal starte hjemmeskole, hun har plutselig oppdaget muligheten -- at man kan få en utdanning uten å måtte gå på skolen, og nå er hun på meg for å få lov til å gjøre det samme som barna vi traff i går.
Det er en besnærende drøm -- å bo med familien i en stor båt. Reise rundt fra havn til havn. Lære seg språk der de snakkes. Oppleve historien der den skjedde. Treffe nye mennesker, få nye venner, for så å loffe videre. Jeg spurte Andreas, østerrikeren med ti barn ombord i den 55 store katamaranen hvor lenge de tenkte å være i Brasil. Da smilte han og trakk på skuldrene. Hans vakre tibarnsmor, en veltrent dame i midten av 40 årene smilte også, to barn holdt rundt livet hennes, og hun sa bare, "vi aner ikke. Vi får se. Vi skal leie en bil og kjøre litt rundt."
Nå blåser det snart 45 knop. Båten gjør over 11 knops fart, og L utbryter entusiastisk, "dette er en perfekt seilas!" Datteren M sitter i en babystol på dekk, en helt vanlig dag for toåringen.
Vi snakket med A tidligere. Hun har begynt å merke at synet har blitt bedre, låt veldig optimistisk på telefonen idag -- på vei inn i svømmebassenget i Son. "Jeg klarer nesten ikke å tenke på noe annet enn å komme hjem. Gå tur med bikkja, lage kaffe, få tilbake meg selv. Og til å få dere tilbake. Men akkurat nå høres det ut som dere har den perfekte ferien."
"Jeg savner mamma," sa S etter at vi hadde lagt på. Det gjør vi alle.
"Nå blåser det liten storm i kastene," roper L med glede i stemmen. M spiser havregrøt som om ingenting hadde skjedd, og den store båten krenger nesten ikke i det hele tatt.

Lørdag morgen

Båten gynger lett og jeg hører lyden av en wire som slår mot masten, vannet, det azurblå vannet som slår mot skutesiden, knirkelyder, måker, en stor båt som tuter langt borte et sted, og jeg sitter i sengen og kjenner på søvnen som langsomt og motvillig forlater åstedet.

Jentene sover enda, etter å ha vært sent oppe igår; vi var ikke tilbake fra middag på en strandrestaurant før ved elleve tiden, og etter det ble jentene liggende å lese og jeg måtte inn to ganger før de var villige til å slutte lesningen.

Jeg har nå snakket med A to dager på rad uten antydning til gråt. Hun har hatt to gode dager på Cato Senteret og er overbevist om at hun kommer til å få orden på synet sitt. "Sålenge jeg får synet mitt og dere tilbake, skal jeg være fornøyd," sa hun. Det var deilig å høre optimismen i stemmen hennes.

Klokken er to på ettermiddagen, og vi har akkurat satt oss ned ved en liten fortauskafe i den gamle bydelen i Las Palmas etter å ha sett på katedralen hvor S og jeg dro helt opp i tårnet og så utover byen. Vi har kjøpt masker til kveldens Halloween party som skal skje i en av nabobåtene hvor vi blir 20 voksne og barn. Akkurat nå er fokuset på mat. Stedet tilbyr masse småretter, og vi bestiller chorizo, ost, skinker, limonade, lett øl med sitron. Jentene begynner å bli hissige, småkrangler, vel vitende om at maten kommer til å legge seg på humøret som olje på vannet.

Etterpå skal vi igjen ringe A for å høre hvordan hun har det idag, hva hun har gjort, hvor langt hun har gått, hvordan hun føler seg.

Fredag i Las Palmas

Jeg sitter i skyggen på båten til L og H, en 43 fots katamaran hvor de bor fast sammen med sin 2 årige datter..  Utenfor vinduet ser jeg et hav av master og bak mastene en strand og husene i Las Palmas.  Under dekk ligger jentene i sin egen kahytt (med egen dusj!) og sover -- tiltross for at klokken er over ti norsk tid. 

Vi har fått vårt eget skrog, og hvert vårt rom.  I går hentet L oss på flyet etter en 5.5 timers tur fra Oslo.  Da vi ankom båten etter en kort kjøretur, hev vi oss rett i vannet som holdt 26 grader. 

En 12 årig jente, R, fra en av nabobåtene kom bort, og badet med oss.  "Hun er født på båten og seiler med sine to eldre brødre og foreldre," kunne L fortelle.  "Hun har -- i likhet med sine søsken -- aldri gått på skole.  Det er et helt samfunn av folk som lever på seilbåter og reiser fra havn til havn mens de selv gir barna undervisning.  Hun har allerede skrevet en bok som er publisert i England.  Hennes to brødre har begge nå passert opptaksprøver for å komme inn på universitet i England." 

R snakket et perfekt britisk engelsk, omtrent som Lyra i Det Gylne Kompass.  Etter et perfekt stup klatret hun opp en line som en apekatt med tær som tok gripetak med største selvfølgelighet i linen.  S, som nettopp har sett Darwinutstillingen på Zoologisk museum i Oslo, bemerket, "det kunne ikke jeg ha gjort.  Det er vel lokal tilpasning; hun trenger å kunne klatre i leidere."  H forsøkte å gjøre det samme, men det var vanskeligere enn det så ut å få et godt fotfeste ved å gripe leideren med tærene; hvis man ikke er vant til det. 

Vi svømte bort til en nabobåt, en enda større katamaran, og ble invitert ombord av Mathias, en tysker på 50 med hvitt hår, en ganske stor solbrun mave, ikledd en short, som fortalte han hadde seilt seks ganger over Atlanterhavet de siste tre årene.  Han ble med oss å bade, og vi fikk hoppe/stupe fra hans 4 metere høye tak over uteområdet bak på båten. 

Etterpå dro L og jeg inn for å handle.  På brygga traff vi en annen kompis av L, en hollender, brun, muskuløs, faste øyne, som holdt på å pusse på sin katamaran.  Jeg ble introdusert, tok ham i hånden, og han fortalte at de hadde ti barn ombord.  "De er fra fem til nitten," fortalte han.  "To av dem er født ombord, og vi driver en egen skole -- home schooling slik de fleste foreldre gjør ombord på båtene sine." 

L fortalte at han hadde treningsstudioer i Florida, Sidney og New York, og at når de skulle handle f.eks. svømmeføtter og ekspeditøren spurte, "hvilken størrelse," ville han svare, "alle."  "Tenk deg det, en kjapp lunch -- 12 pizza, 12 cola, 12 iskrem." 

Snakket også med A på telefonen igår.  Hun fortalte at hun med svømmebriller i vann hadde klart å se helt klart.  "Nå vet jeg at det er mulig å bli helt fin igjen, sa hun med en glad stemme igår.  "Jeg er så glad for at dere hygger dere.  Jeg har fått vite at jeg kan komme tilbake til Cato Senteret i desember, og det føles riktig.  Da får jeg tre-fire uker hjemme, og så kan jeg komme tilbake hit å trene mer.  Jeg går mye stødigere nå, og merker at jeg er optimistisk.  Jeg traff en gammel veninne idag som jeg ikke har sett på kanskje tyve år, men hun hadde lest bloggen, så hun var fullt oppdatert.  Jeg tror det har vært ok å være så åpne som vi har vært.  Kanskje litt rart for folk å lese at jeg gråter lett, men ved å sette ord på disse tingene så blir det kanskje ikke så vanskelig for andre å snakke om disse tingene heller?  Nå har jeg jo ikke lest hva du har skrevet, men som jeg sier til mine venner, dette er jo ikke min blogg, det er jo Cs blogg.  Det som står der får han stå for, og jeg får leve med det.  Det er kanskje ikke alt jeg ville ha skrevet, men vi er to forskjellige personer, og virkeligheten ser alltid annerledes ut av hengig av hvor man er og hva man ser."

Samtalen mellom oss foregikk mens jeg småløp etter L igjennom en smal gate med biler og folk overalt.  Da jeg la på tenkte jeg igjen på at det er As evne til å fullt ut akseptere meg og mine reaksjoner som det de er -- mine, ikke hennes -- som gjør at vi fungerer så godt sammen.  Det gjør også at jeg, når hun vil eller gjør noe jeg ikke er helt enig i, tenker at det er hennes valg og det er hennes rett å kunne ta sine egne valg.  Hun gir meg den friheten, hun stoler på meg nok til å kunne gi meg denne friheten, og jeg forsøker så godt jeg kan å gjøre det sammen. 

Planen for uken er å loffe rundt.  Vi skal seile litt rundt øya, bade, spise, treffe folk, og om kvelden, spille gitar, lese høyt for jentene og la humla suse. 

På vei til Spania

Det står tett i tett med folk i kø ved gaten til Las Palmas. Jentene og jeg sitter rolig å venter. "Slapp av," sier jeg. "Flyet kan ikke ta av uten oss sålenge vi har sjekket bagasje."
Det var tilløp til reisefeber til langt på natt og vi har nå klart å pakke oss ned i tre små bagger med hjul. Planen er å ikke sjekke bagasje på vei tilbake.
"Hvis vi bare hadde hatt med A hadde dette vært perfekt," sa jeg på vei opp til flyplassen. "Ja, hvis hun hadde vært frisk så," sa S. "Det er ikke like greit å ha henne med når hun er syk."
Vi snakket om hvor frisk vi tror hun blir. "Jeg tror hun blir helt frisk," sa jeg, "men det kommer til å ta tid."
"Det tror jeg også," sa S. "Helst før sommeren."
Nå gleder vi oss til å ta igjen litt av den sommerferien vi ikke fikk i år. En uke på seilbåt blir deilig.
Deilig også å vite at huset blir vasket og skoene pusset idag før A kommer hjem neste tirsdag. Da skal vi også få noen til å sette frem friske blomster til henne. Nå må vi gå. Gaten lukker seg. Mer senere.