Nå er vi på sykehuset igjen, kl. er 18. A ligger fremdeles på medisinsk intensivavdeling, er våken og har hatt en travel dag. De har gjort en 3. gastroskopi og det er lagt inn en stent. A har hatt besøk av foreldre og søster. Pulsen og blodtrykk er rolig og fint. Jeg synes hun ser litt piggere ut enn i går, men jeg er lettlurt og kanskje kommer det av at hun ikke har noen ledninger i ansiktet.
"Jeg er ganske dopa," sier hun med en vanlig stemme. Jeg ser at hun skjerper seg for å vise seg fra sin beste side. Begge jentene er glade for å være sammen med A. Den tøffe situasjonen tiltross: Vi nyter å være sammen, C,A,S og H.
A spør dem om dagen og de forteller ivrig. "Hva spiste dere idag?" "Hvordan går det med særoppgaven?" "Hvor store var valpene?"
H viser ivrig frem bilder. Det har vært en stor dag. Et første møte med et familiemedlem. Klar til å hentes om to uker. Jeg sier vi må se an litt hvordan A føler seg, ta en dag av gangen. Kanskje kan det drøye litt til.
S vil gå på kino. "Deilig å tenke på noe annet," sier hun og tekster forskjellige venner for å se om det er noen som har tid.
Jeg holder A i hånden. "Det er i hvertfall ikke mangel på spenning," sier hun og smiler til meg. "Det gjelder å nyte hvert sekund."
"Jeg begynner å savne deg hjemme," sier jeg. "Det hoper seg opp med skittentøy. Det minner meg om hvor bortskjemt du har gjort meg."
"Det fikser du fint," sier hun med et lite smil.
Vår humor. Røff, men kjærlig.
Jeg avtaler med sykepleieren om at jeg skal ringe i morgen tidlig for å avtale legesamtale. Vår legevenn K skal være med. Det er nyttig å ha med en fagperson. Selv om legene har blitt mye bedre til å oversette sin egen lingo til vanlig norsk, er det fremdeles vanskelig å forstå fordi jeg, som de fleste pårørende i en slik situasjon, har en nedsatt evne til å ta inn informasjon.
Ane er fremdeles ikke mottagelig for besøk. Leser ikke tekstmeldinger.
Her er et bilde av A som ser på valpen, en dansk/svensk gårdshund.
"Jeg er ganske dopa," sier hun med en vanlig stemme. Jeg ser at hun skjerper seg for å vise seg fra sin beste side. Begge jentene er glade for å være sammen med A. Den tøffe situasjonen tiltross: Vi nyter å være sammen, C,A,S og H.
A spør dem om dagen og de forteller ivrig. "Hva spiste dere idag?" "Hvordan går det med særoppgaven?" "Hvor store var valpene?"
H viser ivrig frem bilder. Det har vært en stor dag. Et første møte med et familiemedlem. Klar til å hentes om to uker. Jeg sier vi må se an litt hvordan A føler seg, ta en dag av gangen. Kanskje kan det drøye litt til.
S vil gå på kino. "Deilig å tenke på noe annet," sier hun og tekster forskjellige venner for å se om det er noen som har tid.
Jeg holder A i hånden. "Det er i hvertfall ikke mangel på spenning," sier hun og smiler til meg. "Det gjelder å nyte hvert sekund."
"Jeg begynner å savne deg hjemme," sier jeg. "Det hoper seg opp med skittentøy. Det minner meg om hvor bortskjemt du har gjort meg."
"Det fikser du fint," sier hun med et lite smil.
Vår humor. Røff, men kjærlig.
Jeg avtaler med sykepleieren om at jeg skal ringe i morgen tidlig for å avtale legesamtale. Vår legevenn K skal være med. Det er nyttig å ha med en fagperson. Selv om legene har blitt mye bedre til å oversette sin egen lingo til vanlig norsk, er det fremdeles vanskelig å forstå fordi jeg, som de fleste pårørende i en slik situasjon, har en nedsatt evne til å ta inn informasjon.
Ane er fremdeles ikke mottagelig for besøk. Leser ikke tekstmeldinger.
Her er et bilde av A som ser på valpen, en dansk/svensk gårdshund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.