Juli: Et glimt av glede

Vi sitter ute i dag med kaffe og aviser. A har syklet til postkassen på trehjulssykkelen. Jeg har løpt en tur med Dixie. I går, rett før vi sovnet, etter at jentene hadde lagt seg, sa A, "nå begynner jeg å glede meg til ting igjen. Det har jeg ikke gjort siden slaget. For første gang på to år føler jeg glede. Jeg tror ikke nødvendigvis at noe blir som det var, men jeg føler at ting kommer til å bli ok. Det kommer til ta lang tid, det er langt frem, men jeg VET at jeg kommer dit."
Vi har slike samtaler nesten hver kveld før vi sovner. Det deilige er at samtalene handler stadig mindre om slaget og stadig mer om fremtiden, om ting vi gleder oss til, og ting vi reflekterer over.
"På mange måter føler jeg at slaget har vært en gave," sa A i går.
Mon det. Jeg er ikke så sikker. Jeg sliter nesten mer enn A med å akseptere vårt "nye" liv med gåstoler og støtting og en ny omsorgsrolle for meg som jeg egentlig aldri trodde jeg skulle ende opp i, men som jeg faktisk ikke misliker.
I går var vi på besøk hos venner i Halden. Det var ett år siden sist vi besøkte dem. Ett år til så har vi et årlig rituale.
"Føler du at A har blitt noe bedre?" spurte jeg vertinnen, vel vitende om at folk som ikke har sett A på lenge ser forandringene tydeligere enn jeg selv kan gjøre det.
"Ja," sa E. "Hun er mer lik seg selv. Ikke så oppslukt av sykdommen. Hun kan snakke om andre ting, og du merker at hun har fått tilbake noe av sitt gamle samfunnsengasjement. Hun virker gladere på en måte. Dessuten virker hun litt støere selv om balansen enda er dårlig."

Også jentene er i ferd med å ta tilbake moren sin. Den yngste (12) har såvidt begynt å prøvesitte mammas fang, og sinnet over mors sykdom har begynt å gi slipp. H (16) støtter moren uten å mukke. Nå til høsten begynner begge på ny skole. Det er store endringer i deres liv, men de har vist at de tåler en trøkk. Dessuten har vi nå hatt ferie i snart seks uker. Den har vi tilbrakt sammen på hytta uten særlige utflukter. Det har vært viktig å bare være sammen. Finne roen. Kjenne skuldrene som senker seg og tankene som flyr avgårde. Nå begynner vi å merke rastløsheten, forventningene til et nytt skoleår.

Norge sørger og vi er sjokkerte

I går ble hele Norge rammet av en forferdelig tragedie. Vi var på hytta uten fjernsyn eller særlig nettforbindelse, men fulgte det som skjedde via radio og Twitter. Senere så vi bildene på fjernsyn, og i dag våknet vi opp til nyheten om at over 80 mennesker ble drept på Utøya alene. Ufattelig å forstå hva dette betyr for de pårørende og de som er alvorlig skadde. Ufattelig å forstå at noen kan hate så mye at de kan gjøre noe slikt. Og ufattelig å forstå hvor mye lidelse og ikke minst sorg som ligger foran oss når vi alle skal klare i leve videre.
Senest i går morges, altså før vi visste hva dagen skulle bringe, sa vår yngste datter (12), "Pappa, jeg kunne tenke meg å melde meg inn i en politisk ungdomsorganisasjon." Nå tenker jeg det er det riktige svaret. At Stoltenberg har rett: Vi må møte terroren med enda mer åpenhet, enda mer demokrati, enda mer politisk engasjement. At vi må bli bedre til å tåle meninger vi ikke er enige i, og til å være villige til å utsette våre egne meninger for møtet med andres kritiske blikk. At vi må trene oss på å håndtere vår uenighet med språk, ikke vold, at vi må fortsette å utvikle de mekanismene som gjør at vi kan håndtere våre ulike meninger på en måte som hindrer vold, som fremmer konstruktiv handling.
Det er ikke grupper men enkeltindivider som utfører ugjerninger. Å stereotype folkegrupper fører lett til "rasisme" i en videre forstand enten det gjelder skiløpere i nordmarka, politiske eller relgiøse grupper eller folkeslag.
Det er også viktig å huske på at all smerte, all sorg -- som glede --er dypt personlig. Vår smerte, vårt tap blir ikke større eller mindre ved at andre opplever smerte og tap. Vår smerte står kun i forhold til egen smerte. Et rift i egen finger blir først ubetydelig når vi opplever en større smerte.
Vår statsminister sier vi skal møte dette med mer åpenhet. Det er en helt riktig visjon. Jeg er sikker på at Stoltenberg snakker om mer enn transparens, talefrihet og frihet til å realisere sitt eget potensiale. Å være åpen handler også om at vi møter andre med en åpen hånd, et åpent sinn og et åpent øre, slik vi selv ønsker å bli møtt når vi treffer andre.

Sommerferie mandag: vi kjører med snøplog.

Tårene til A dryppet ned i grønnsakssuppen jeg har spist den siste uken for å gå ned i vekt. S er på sommerleir, H har vært hos svigers i dag, og når vi har litt tid for oss selv, blir det til at vi snakker om samlivet, om fremtiden og om vår måte å takle dette på.
As humør veksler, og det gjør mitt også. Når hun forsøker å ikke vise hva hun føler mister jeg kontakte med henne og da blir jeg irritabel. Jeg trenger å ha kontakt med henne, men når hun viser hva hun føler er det utmattende. Alikevel foretrekker jeg det siste. Jeg vil heller ha henne gråtende enn stille. Heller en tåre i suppa enn et jernansikt som i ønsket om å ikke plage oss andre blir til en fremmed.
"Hvordan skal man forholde seg til fremtiden?" spurte A. Vi satt ved lunchen. Så utover den flotte naturen utenfor. "Vi må jo tro at den blir bedre. Det kan jo ikke fortsette slik som nå. Vi kan jo ikke høre på alle realistene som forsøker å fortelle oss at det ikke blir noe bedre. Det kan vi ikke bruke til noe."
"Det er en balansegang," sa jeg. "På den ene siden kan vi ikke forvente oss at ting blir slik det var. Men vi kan ikke slå oss til ro med slik det er nå heller."
Da jeg sa det så jeg for meg en brøytebil med en snømåke som står 90 grader mot snøen. For å få snøen ut av veien, for å ikke bare skyve ting foran oss må vi vinkle plogen slik at vi skyver ting til side, legger dritten bak oss. Hvis ikke blir veien for tung.
"Jeg drømte at jeg kjøpte presang til fødselsdagen din og så hadde du kjøpt den samme gaven til deg selv. Jeg følte meg fullstendig ubrukelig," sa A i dag morges.
Jeg drømte om en arbeidsplass hvor alle sa opp jobben fordi de ikke fikk sende epost til barna sine i arbeidstiden.
"Jeg lurer på hva det er som gir oss påfyll," sa A. "Hva er det du trenger? Hva trenger jentene? Hva trenger jeg for at vi skal komme oss videre?"
Den som visste det.
Men: Akkurat nå er vi på ferie. Men ferie fra slaget får vi ikke. Og til de som er rundt oss: Vi lever fremdeles i en krise. Vi kan ikke late som om dette ikke skjer. A slag overskygger alt annet. For annet år på rad.

A sykler og vi er på sommerferie

Sist uke er det to år siden slaget. Vi passerte milepælen uten store feiringer. Vi er på hytta i Son, skal være her i hele juli og store deler av august. Her skjer det mindre, et mindre hus å holde styr på. Vi er tettere på hverandre, og det er mindre stress.
I går syklet A for første gang til stranden på den nye elektriske trehjulssyklen vi har bestilt fra Nederland. Det var riktignok litt kluss i noen oppoverbakker, men sykkelen kan komme til å forandre As radius betraktelig. Hun har gledet seg i månedsvis.
Men sykkel eller ikke sykke: Livet er forandret. Vårt forhold er forandret, men består. Vi leter fremdeles etter et nytt balansepunkt, forsøker å finne ut av hva som har skjedd, hva det betyr, hvilke muligheter som ligger i vårt nye liv. Alt må omkalfatres, endres på, ommøbleres. Nye hensyn må taes. Flere ting må gjøres alene. Før gjorde vi alt sammen.

Hvilke muligheter ligger i denne nye kursen som er staket ut for oss? Det snakker vi mye om, og jeg beundrer As vilje til å hele tiden tenke fremover.
Vi har fått nok av "realister." Vi trenger ikke noen som forteller oss at A ikke blir bedre. Det kan vi ikke bruke til noe. Det er en tanke som skaper passivitet og tapper oss for energi. Tanken på at hun kan bli bedre derimot gir energi. Den kan vi bruke til noe, den representerer håp, og faktum er at selv om hun sliter med balanse, med syn, selv om hun fremdeles må ha et blylodd på høyre øyet for å kunne blunke, så blir hun stadig bedre selv om det går sakte. Hun kan snakke (om enn noe snøvlete), hun kan i økende grad være mamma for jentene igjen, og ikke minst, hun kan skrive. Det er en stor inspirasjon for oss alle.
Foreløpig føler jeg at jeg har vokst på denne oppgaven. Jeg føler meg sterkere enn noen gang, jeg har fått øynene opp for hvilke muligheter som ligger i det å være en omsorgsperson på en måte jeg ikke trodde var mulig. Jeg har blitt mer effektiv og er mer komfortabel med å være sjefen i huset.
Jeg har også fått et mye nærmere forhold til jentene. Ikke fordi jeg selv har følt at jeg ikke var en god far tidligere, men fordi jeg har måttet steppe inn i det vakum som oppstod da A gikk ned for telling. Nå tenker jeg at dette er en gavepakke. Jeg tror ikke jeg ville ha realisert mitt eget potensiale som pappa hvis A ikke hadde blitt syk. Og det leder jo til et interessant spørsmål: ligger det et urealisert pappapotensiale i "vanlige" familier (i den grad noe slikt finnnes)? Jeg spurte A om dette forleden.
"Tenk deg at du ikke hadde blitt syk men at vi visste det vi vet i dag. Hva kunne du og jeg ha gjort annerledes, for å få meg til å realisere mer av min rolle som far? Hvordan kunne du ha sluppet meg til mer? Hva er det som stopper fedre fra å være mer tilstede? Og hvilken effekt har det på våre barn?
Det er vanskelig å si noe om dette, og det er lite å hente på å tenke på hva man BURDE ha gjort. Men det er helt klart at slaget har fått frem nye sider hos oss begge, sider vi ikke visste eksisterte.
Men nå er det sommer. Vi staverer rundt i våre liv, nyter lyden av vinden i bladene, de vakre grønnfargene, samværet på stranden, og forsøker å se fremover, forsøker å nyte det vi har og snakker mye om hvor heldige vi er.

Vårt siste barneskole 17. mai tog

Det var rart å tenke på at årets 17. mai tog på Korsvoll var vårt siste som barneskoleforeldre. Til høsten starter H på videregående og S på ungdomsskolen.
S og jeg var der alene i år. A har fremdeles ikke balanse og store folkemengder er slitsomt. Selv stod jeg der med en klump i halsen mens lyste barnestemmer sang "Norge i Rødt Hvitt og Blått" med usynkroniserte usikre stemmer og jeg tenkte på bestemor som feiret sin siste 17. mai i 2009 bare uker før A fikk sitt skjebnesvangre slag.
Vi er hjemme i dag. Jeg skal holde et foredrag i København via Skype, deretter skal vi til en sen lunch før vi drar til svigers for middag.
Det er så mange sjanser til å tenke på alle de tingene vi ikke lenger kan gjøre sammen, og da jeg så S som viftet med det norske flagget tenkte jeg på A som ikke lenger er med hele tiden, og hvordan barndommen som de fleste gode ting kommer og forsvinner før vi virkelig forstår hvor heldige vi er.