31. juli 2011

Juli: Et glimt av glede

Vi sitter ute i dag med kaffe og aviser. A har syklet til postkassen på trehjulssykkelen. Jeg har løpt en tur med Dixie. I går, rett før vi sovnet, etter at jentene hadde lagt seg, sa A, "nå begynner jeg å glede meg til ting igjen. Det har jeg ikke gjort siden slaget. For første gang på to år føler jeg glede. Jeg tror ikke nødvendigvis at noe blir som det var, men jeg føler at ting kommer til å bli ok. Det kommer til ta lang tid, det er langt frem, men jeg VET at jeg kommer dit."
Vi har slike samtaler nesten hver kveld før vi sovner. Det deilige er at samtalene handler stadig mindre om slaget og stadig mer om fremtiden, om ting vi gleder oss til, og ting vi reflekterer over.
"På mange måter føler jeg at slaget har vært en gave," sa A i går.
Mon det. Jeg er ikke så sikker. Jeg sliter nesten mer enn A med å akseptere vårt "nye" liv med gåstoler og støtting og en ny omsorgsrolle for meg som jeg egentlig aldri trodde jeg skulle ende opp i, men som jeg faktisk ikke misliker.
I går var vi på besøk hos venner i Halden. Det var ett år siden sist vi besøkte dem. Ett år til så har vi et årlig rituale.
"Føler du at A har blitt noe bedre?" spurte jeg vertinnen, vel vitende om at folk som ikke har sett A på lenge ser forandringene tydeligere enn jeg selv kan gjøre det.
"Ja," sa E. "Hun er mer lik seg selv. Ikke så oppslukt av sykdommen. Hun kan snakke om andre ting, og du merker at hun har fått tilbake noe av sitt gamle samfunnsengasjement. Hun virker gladere på en måte. Dessuten virker hun litt støere selv om balansen enda er dårlig."

Også jentene er i ferd med å ta tilbake moren sin. Den yngste (12) har såvidt begynt å prøvesitte mammas fang, og sinnet over mors sykdom har begynt å gi slipp. H (16) støtter moren uten å mukke. Nå til høsten begynner begge på ny skole. Det er store endringer i deres liv, men de har vist at de tåler en trøkk. Dessuten har vi nå hatt ferie i snart seks uker. Den har vi tilbrakt sammen på hytta uten særlige utflukter. Det har vært viktig å bare være sammen. Finne roen. Kjenne skuldrene som senker seg og tankene som flyr avgårde. Nå begynner vi å merke rastløsheten, forventningene til et nytt skoleår.

1 kommentar:

  1. Det gjorde på en måte litt godt å lese bloggen din, på en rar måte. Jeg kjenner meg veldig igjen i mye. For et år siden fikk min far slag, og han er fremdeles kraftig pleietrengende. Å lese noe som var skrevet fra en pårørendes perspektiv gjorde at jeg ikke føler meg like alene. Lykke til videre med opptreningen, ønsker dere alt godt.

    SvarSlett

Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.

Bloggarkiv

Etiketter (ikke alle innlegg er tagget)

Følgere