Søndag morgen 0900 på hytta

Vi er på hytta i Son og blir glade for besøk! Ta kontakt hvis du har
lyst til å stikke innom.

I går gjorde vi fint lite. H stakk til gården før frokost allerede
ved ni-tiden for å rekke et tv-program.
Etter frokost leste jeg høyt fra min dagbok, fra tiden rundt Ss
premature fødsel. Ved 12-tiden var A en tur til Drøbak med en veninne
for å få massasje. S var med, H var hos bestemor og bestefar og jeg
fikk noen timer for meg selv. Ved firetiden kom A og S tilbake, A
utslitt.
Jeg serverte espressokaffe og vi snakket om dagboken.
"Det er rart hvor mye jeg har glemt," sa A. "Jeg husker for eksempel
ikke at jeg var så syk. Jeg husker ikke at det var så dramatisk. At
vi var så redde. Jeg glemmer liksom alt det vonde og så husker jeg
bare det hyggelige.
"Jeg tror ikke jeg kommer til å huske noe av det som skjer nå heller.
Jeg tror jeg kommer til å glemme alt dette forferdelige. Når jeg blir
frisk, og det må jeg jo bli, jeg kan jo ikke være så dårlig som jeg er
nå, da tror jeg ikke jeg kommer til å huske noe særlig av dette."
"Du var skikkelig syk. Vi trodde jo ikke du skulle overleve."
"Det er utrolig hva vi har vært igjennom. Hvor mye syk jeg har vært."
"Du har ikke vært så mye syk. Stort sett har du vært frisk. Det var
bare i forbindelse med fødselene. Og nå. På femten år er det jo ikke
så ille."
Etter kaffen sovnet vi alle tre, og klokken var halv seks før jeg
begynte å lage middag.
Plutselig ville A lage kake.
"Kan vi ikke lage middag først?" spurte jeg. "Det blir så mye søl."
Nei, hun ville lage kake.
Jeg protesterte. Ikke at jeg har lyst til å lage middag, men vi må ha
mat. Det blir så mye styr med kake. Og jeg må rydde opp.
Nei jeg rydder opp, sa hun. Jeg mente at det alltid er jeg som rydder opp.
Hun ga seg ikke. Ble sint på meg. S blandet seg, tok mitt parti.
"Mamma, kutt ut," sa hun med streng stemme. Med tilgjort myndighet
tok hun eggene fra A.
"Nå må dere gi dere," sa A. "Dere kan ikke bestemme hva jeg skal
gjøre. Hvis jeg vil lage kake så kan dere ikke bestemme over meg," sa
hun henvendt til meg. "Når du tillater slik oppførsel fra våre barn
umyndiggjør du meg. Jeg har nok begrensninger om jeg ikke skal
begrenses av dere. Jeg finner meg ikke i at du skal bestemme hva jeg
vil gjøre. Jeg vil lage kake. Basta. Da kan ikke du bestemme. Det
får være grenser for umyndiggjøring."
"Jeg beklager. Jeg gjør så godt jeg kan," sa jeg spakt. Hun hadde
rett. Jeg var antagelig for bestemmende, og kanskje kom noe av min
frustrasjon ut i min handlemåte.
"Det er mulig, men det er ikke godt nok."
Jeg tenkte at det var et sunnhetstegn at hun var så sint. Samtidig
tenkte jeg at det ikke var bra at jeg hadde et så distansert forhold
til hennes raseri. Jeg tenkte umiddelbart at det var bra at hun ikke
brast i gråt. At det var en fremgang. At hun holdt maska, at hun
stod på sitt.
Vi lagde middag i taushet, mens jeg tenkte at jeg må være mindre
kontrollerende. La henne gjøre slike ting – både fordi det får henne
til å føle at hun gjør nytte for seg og fordi det gir henne en følelse
av mestring, det gir henne trening, og fordi kake er godt.
Jeg ba henne lage salat og det lagde hun med ustøe hender uten å si noe mer.
Vi spiste i halv åtte tiden. Grillet entrecote med hassebakte poteter
og en stor salat med hjemmelagde krutonger. Stemningen steg, jeg
serverte et glass hvitvin, S drakk vann, og mens tallerknene ble
tomme, fyltes luften med lukten av mellematskake.
Etter middag kom H sammen med As foreldre samt jentenes kusine N (7)
og fetter L (2,5) bortom fra gården. Vi serverte kake og de hadde med
jordbær fra hagen. S ville på død og liv ha roquefort sammen med
bærene.
"Er det slik de gjør det på fine restauranter, pappa," ville hun vite.
"Det er veldig godt."
Etter dessert dro gjestene, og det var bare oss fire igjen. Vi spilte
Go, et kinesisk brettspill vi forsøker å lære oss, hørte på Errol
Garner og Michael Brecker (med James Taylor) før vi gjorde oss klare
til å legge oss i halv elleve tiden. S tok med A på utedassen, holdt
henne i hånden mens hun bukserte henne over tunet. Vel opp på
soverommene, tok vi situps med det nye stativet jeg har kjøpt.
Deretter trente jeg As syn ved å føre et tøystykke med striper på
vertikalt og horisontalt foran øynene slik at hun kan trene seg på å
følge bevegelse. I august skal hun til Sunnaas for å teste seg for å
se om hun kan få igjen førerkortet.
"Da blir det viktig at jeg har koll på synet," sa hun mens jeg dro
tøystykket sakte frem og tilbake. "Jeg håper jeg kan få tilbake
førerkortet da. De sier at balansen henger sammen med synet mitt.
Hvis jeg bare kan få tilbake synet."
Hun snakker om dette hele tiden, om å bli frisk. "Jeg vil så gjerne
bli frisk," sier hun. "Jeg driter i alt annet, bare jeg blir
friskere. Jeg kan jo ikke fortsette å være så dårlig som jeg er nå…
De forteller oss ikke at slag er en langdistansesykdom. Men det er
det virkelig. Det burde noen skrive om. Det tar så lang tid, det går
så sakte. Jeg vil bare bli frisk."

Lørdag frokost

Lørdag morgen kl. 0500 på hytta

I går var jeg i byen. A og jeg kjørte inn kvart over åtte, jeg
droppet A av hos kiropraktor kl. 0900, dro deretter hjem, satte på en
vask med hvitt tøy, tasset rundt i vårt hjem, tørket vekk brødsmuler
på kjøkkenbenken, gikk igjennom posten – en telefonregning, en melding
fra Human-Etisk Forbund, medlemsskrivet fra Blindeforbundet, gamle
aviser, en melding fra likningsmyndighetene, meldinger om
innbetalinger – før jeg dro til butikken og fikk levert inn mobilen
til reperasjon. Deretter videre til møte med designer om nye
websider, så innom apoteket for å hente ut øyedråper til A, deretter
hjem, sette på mer vask, betale regninger, gå igjennom gammel epost,
og ved halv tre tiden var vaskemaskinen ferdig, jeg fikk satte meg i
bilen, akkurat litt for sent til å unngå rushet ut av byen. A hadde
kjørt ut med en veninne tidligere på dagen og var allerede på hytta.
Det tok meg en halv time å komme fra Sinsenkrysset til Ryen, og mens
jeg snakket i telefonen – først med mine gode venn C og deretter med
Y, registrerte jeg at luftkondisjoneringen ikke fungerte. Og det på
årets varmeste dag.
Vi snakket om livet og om slaget.
"Det føles litt som om vi har beveget oss opp en S-kurve," sa jeg på
headsettet mens jeg tenkte at jeg skulle ha tatt med solbriller. "Hun
har hatt en god progresjon, men nå synes jeg det føles som det går
veldig sakte. Vi snakker om mikroskopisk utvikling. Vi snakker om
millimeter. Og det føles som det er så langt frem. Og jeg må
innrømme at det jeg tenker mye på er at vi er så bortskjemte. At vi
tar det for gitt at vi kan planlegge. At vi kan legge opp livene våre
som små koreograferte stykker. Pønske ut hvert trinn, bestemme oss
for hvordan det skal være.
"Men det jeg opplever er at det ikke er slik. Det å tro at vi kan
styre våre egne liv er en illusjon. Det finnes en usynlig hånd som
holder i teppekanten. En hånd som når som helst kan nappe til så vi
deiser overende. Slik har det vært i millioner av år, og det er kun i
de siste par hundre årene at menneskene har fått denne ideen om at
livet kan planlegges, at livet kan styres. At livet er rettferdig.
Hele ideen om retterdighet er noe som kun eksisterer som en del av vår
måte å forstå verden på. Det er ingen rettferdighet i tyngdekraften,
i entropien. "
Resten av veien utover ble jeg sittende å tenke på dette – at livet
gir deg noen kort, og at du er nødt til spille disse kortene. At du
får noen begrensninger som du er nødt til å deale med.
Og at det kanskje ikke er så ille? At det å måtte forholde seg til
eksterne rammer som jeg ikke har satt selv faktisk ikke er av det
onde? At det å erkjenne at det er slik ikke er av det onde. At det
faktisk ligger muligheter i disse begrensningene.
På veien til hytta stoppet jeg på et kjøpesenter for å handle mat til
helgen. Gikk rolig gjennom de lyse lokalene mens jeg fant frem
grønnsaker (rødløk, salat, tomater, paprika), kjøtt (kyllingbryst,
svinefilet), fisk (salmalaks), meieriprodukter (melk, smør, fløte,
juice) og pålegg (ost, pølse). Kjøpte brus, ny oppvaskbørste,
kjøkkenkluter. Reflekterte over at jeg handlet inn rengjøringstingene
nå. Før ville jeg ikke ha tenkt mye på det. Betraktet noen barn som
hang rundt godterireolene. Så på handlevognen til kvinnen foran meg i
køen. Pizza, is, brus, mest ferdigprodukter. Tenkte på livets
tilfeldigheter mens jeg fylte bæreposene, betalte, lempet alt i bilen,
feriebilen full av badehåndklær, av strandstoler, av mobile
duppedingser, av tomflasker og parkeringskvitteringer. Tenkte, idet
jeg satte meg inn i den varme bilen, her står en mann med ansvar for
en familie. Her står en familiefar. Så mitt eget speilbilde i
glassdørene. Tenkte at jeg må se å komme i gang med trening. At jeg
ikke har tid til å bli syk. At det ville passet dårlig det skulle
skje med meg akkurat nå.
På vei til hytta snakket jeg med A på telefonen.
"Vi er på stranden. Jentene har badet. Det er få folk og deilig og
varmt." Klokken var halv seks.
"Jeg kommer ned," sa jeg. "Skal bare sette inn maten først."
"Ta med Dixie." Jeg kunne høre barn som snakket i bakgrunnen.
"Nei, Dixie blir. Jeg har nok å tenke på," sa jeg, og beundret henne
for hennes omtanke.
Da jeg kom til hytta, var Dixie glad for å se meg, og jeg tjoret henne
ute mens jeg lastet inn maten. Ingen grunn til å ta sjanser. Senest
i forgårs stakk hun av igjen og jeg måtte hente henne på en
speiderleier i nærheten hvor de grillet. Lukten av en eneste
grillpølse og hun glemmer hele kommandotreningen fra førerhundskolen.
En liten pølsesnabb og hele hennes dressur er bortkastet. Ikke ulikt
mitt eget forhold til sjokolade.
På kjøkkenet stod ting utover. As håndveske lå på kjøkkenbenken. En
respept, en faktura på egenandel fra Ullevål Sykehus. To tomme
tunfiskbokser og skall av løk på gulvet fortalte meg at de hadde laget
tunfisk salat. I håndklehyllen i gangen så jeg at håndklærne var
dratt ut og lå på gulvet.
Jeg ristet på hodet. Trodde jentene at de bodde på Hilton? At det
bare var å røske med seg rene håndklær hver gang de skulle på
stranden? Kanskje jeg burde begynne å rasjonere håndklær?
Det slo meg at jeg var urettferdig. Når spiste jeg sist? Kanskje jeg
var sulten? Jeg har lært meg til at jeg kan bli ganske negativ hvis
jeg ikke har spist. Hvis jeg blir for sulten tyter de negative
tankene frem, og da gjelder det å få mat i kroppen. Jeg liker ikke
meg selv når jeg blir for streng. Jeg liker ikke å være for streng
med jentene.
Klokken var seks da jeg satt i bilen. Steinfeldt introduserte
Dagsnytt atten, og da jeg kom til stranden hadde de fleste dratt hjem.
Jentene og As mor satt på håndklær. S laget sandslott, H snakket med
datteren til As veninne, og fetteren (3) og kusinen (7) til jentene
gravde i sanden. A satt med solbriller.
Jeg fikk satt meg ned. Spiste opp resten av jordbærene. Pratet to
ord med A og veninnen før jeg sovnet momentant.
Sov i et kvarter mens jeg i søvnen hørte barn som ropte. Takket
søvndrukkent nei til å bli med å bade. Drømte at jeg kanskje var en
dårlig far som ikke badet med sine barn. Sov videre. Våknet av H som
ville ha håndkleet sitt.
"Flytt deg," sa hun. "Du sitter på håndkleet mitt."
Vi har kranglet en del i det siste H og jeg. Det er ikke lett å være
femten alene på en hytte med lillesøster og mamma og pappa. Spesielt
når det ikke er internett eller tv og mamma sjangler rundt uten
sympati for en femtenårings perspektiv på verden.
Vel hjemme satte jeg H og A i gang med å henge opp tøy. Min tanke var
at A kunne fortelle H hvordan hun skulle gjøre det, men det jeg kom ut
litt senere, var det A som gjorde jobben mens H hjalp til så godt hun
kunne.
Jeg laget en pastarett med salmalaks. Til dessert laget jeg is med
varm sjokoladesaus og krem fra sprayboks. KISS. Keep it Simple,
Stupid. Serverte jentene sukkerfri brus. Serverte oss en Campari med
grapejuice, og hvitvin til middagen.
Klokken var litt over ni da vi var ferdige med å spise.
"Jeg tror jeg må gå å legge meg," sa A. "Jeg er helt utslitt."
"Hva? Allerede," sa S irritert. "Det er jo like tidlig som når vi går
på skolen."
"Mamma, jeg er femten år," sa H. "Hallo, alvorlig talt, vi kan ikke
gå å legge oss enda."
"Jeg tror jeg også legger meg nå," sa jeg.
"Pappa, kan du lese for meg fra dagboken din før vi legger oss," spurte S.
"Hvis du er kjapt i seng skal jeg lese for deg," sa jeg. I det
siste har jeg lest høyt fra dagboken min, fra tiden i 1998 da S ble
født. Det er faktisk spennende lesning. Jeg hadde glemt at hun på
sitt minste bare veide drøye 400 gram. Jeg hadde glemt hvor dramatisk
det var. Litt senere satt jeg på sengekanten hennes. Da jeg hadde
lest om den første uken på Ullevål, merket jeg at jeg ble trett.
"Jeg tror vi får fortsette i morgen," sa jeg.
"Pappa, det er tross alt min fødsel vi leser om. Du kan ikke stoppe nå."
"Jo, jeg får fortette i morgen," sa jeg mens jeg ga henne en klem.
Da jeg kom inn på soveværelset vårt, sov A allerede. Hun hadde et
speil liggende ved siden av seg hvor hun hadde sjekket siste døgns
fremgang.
"Jeg vil så gjerne bli frisk," hadde hun sagt tidligere på dagen da
hun fortalte meg at hun har booket flere timer med behandling neste
uke – stikk i strid med hva vi ble enige om da vi diskuterte dette for
noen dager siden. Da fortalte hun meg at hun hadde tenkt å ta pause
fra all behandling i sommer. Da hun forklarte sin helomvending med
ønsket om å bli frisk, sa jeg bare at jeg forstod.
"Det går helt fint," sa jeg. "Jeg kjører deg selvfølgelig til byen.
Hvis du føler at det hjelper, skal du gjøre det. Jeg tror jo våre
morgenturer er det viktigste. At du får gått hver dag i ulendt
terreng." I det jeg sa det, tenkte jeg på hennes hånd på stien.
Men nå sov hun, og jeg la meg forsiktig ned ved siden av henne, og var
i ferd med å sovne da jeg ble vekket av en mygg som summet inntil
hodet mitt. Jeg spratt opp, hentet en fluesmekke, jaktet på myggen
til H fikk kverket den, og sovnet deretter momentant.
Nå er det lyst ute. En ny dag er i annmarsj, jeg hører fuglesang,
blader som beveges av vinden, As pust fra sengen, jentene som beveger
på seg i sine senger i rommet ved siden av, og hører min egen jevne
pust og lyden av fingrene på tastaturet. I dag skal vi ha enda en dag
hvor det ikke skal skje noen andre ting enn at vi skal være sammen,
enn at jeg skal nyte gleden over å skjemme bort min egen familie, og
hvor vi kanskje får den omadresserte posten fra byen. I dag er det en
uke siden ferien startet. Vi skal være sammen her til skolen starter.
Vi skal skape barndomsminner for jentene, sakte skal vi legge enda en
sommer bak oss, en sommer som skal snegle seg av sted for så å fremstå
som et blaff når vi ser den i bakspeilet. Alt går så fort når man ser
det i ettertid.

Fredag - tøy tørkes

Fredag - en kjapp tur i byen

Jeg er en kjapp tur i byen for å kjøre A til behandling, noen møter, vask av tøy, tur på apoteket for A. Vi har vært på hytta i snart en uke. Lite er som før.
I begynnelsen av ferien var jentene rastløse. Syntes det skjedde for lite. Klagde på fraværet av internett, fjernsyn, H satt med headset og skrev på iPadden hun fikk til konfirmasjonen, S hørte på Errol Garner som hun har forelsket seg i. Nå mot slutten av første ferieuke er vi i ferd med å finne en rytme. Jeg står opp tidlig og skriver dagbok. A og jeg går en times tur om morgenen, en runde i kupert terreng som vi tar tiden på hver dag. Jeg forsøker å løpe den samme løypa om ettermiddagen. Etter tur spiser vi frokost - hjemmelagde rundstykker, egg, bacon. Deretter slenger vi rundt huset en times tid, smører matpakker og drar deretter på stranden. Før gikk vi alltid ned, nå kjører vi bil av hensyn til A som ikke egentlig kan gå særlig langt uten en hånd å holde i. Om kvelden tar vi situps i et nytt stativ jeg kjøpte i et svakt øyeblikk. Prater til vi sovner. Jeg leser høyt fra Knausgård eller New York Times.
Nye ting hun har gjort: KJørt bil for første gang (på egen skogsvei, ikke offentlig vei), gått runden på under en time, klippet plenen, og laget mat.
Å kjøre bil er en drøm, men det ligger nok enda et stykke unna. Riktignok trenger hun ikke balanse for å kjøre bil, men hun må kunne bruke synet bedre enn det som er tilfelle nå.
Balansen er fremdeles dårlig. Hun svaier nesten like mye som hun har gjort hele tiden føles det som. Det forhindrer henne i å bli selvhjulpen.
Vi har også snakket om sorg. Om at ettårsdagen for slaget ikke har vært noen gledens dag, men heller en erkjennelse av hvor langt det er frem. At livet ikke er slik det var. At sommeren kommer til å bli en helt annen. At hun plages av å måtte være så avhengig av oss andre. At jeg føler meg litt alene fordi så mye av hennes mentale kapasitet går med til å gå, snakke, spise, gjøre enkle ting.
Før levde jeg i luksus med en A som alltid sørget for at det var ryddig og at maten stod på bordet. Hun var, som en venn sa forelden, en slags superwoman. Nå er det bare supermann som står igjen, og jeg føler meg nokså utilstrekkelig, mer som en slag pensjonert Mr. Incredible enn noe annet.
Men noe av lykken skal vi nok finne tilbake. Vi har mer tid sammen nå enn vi har hatt på ett år. Vi drikker kaffe sammen og spiser sammen og turene om morgenen er herlige.
Nå må jeg ta en vask ut av maskinen før jeg hiver meg i bilen og handler middag på veien tilbake til Son.
Har endelig fått en telefon det går ann å skrive på igjen, etter at den nye (etter tre reperasjoner) fremdeles nektet sende fra seg mail.
Ellers: Vi har begynt å lese Knausgård, og det gir noen artige perspektiver om hva jeg kunne skrive i denne bloggen.