Lørdag morgen kl. 0500 på hytta

I går var jeg i byen. A og jeg kjørte inn kvart over åtte, jeg
droppet A av hos kiropraktor kl. 0900, dro deretter hjem, satte på en
vask med hvitt tøy, tasset rundt i vårt hjem, tørket vekk brødsmuler
på kjøkkenbenken, gikk igjennom posten – en telefonregning, en melding
fra Human-Etisk Forbund, medlemsskrivet fra Blindeforbundet, gamle
aviser, en melding fra likningsmyndighetene, meldinger om
innbetalinger – før jeg dro til butikken og fikk levert inn mobilen
til reperasjon. Deretter videre til møte med designer om nye
websider, så innom apoteket for å hente ut øyedråper til A, deretter
hjem, sette på mer vask, betale regninger, gå igjennom gammel epost,
og ved halv tre tiden var vaskemaskinen ferdig, jeg fikk satte meg i
bilen, akkurat litt for sent til å unngå rushet ut av byen. A hadde
kjørt ut med en veninne tidligere på dagen og var allerede på hytta.
Det tok meg en halv time å komme fra Sinsenkrysset til Ryen, og mens
jeg snakket i telefonen – først med mine gode venn C og deretter med
Y, registrerte jeg at luftkondisjoneringen ikke fungerte. Og det på
årets varmeste dag.
Vi snakket om livet og om slaget.
"Det føles litt som om vi har beveget oss opp en S-kurve," sa jeg på
headsettet mens jeg tenkte at jeg skulle ha tatt med solbriller. "Hun
har hatt en god progresjon, men nå synes jeg det føles som det går
veldig sakte. Vi snakker om mikroskopisk utvikling. Vi snakker om
millimeter. Og det føles som det er så langt frem. Og jeg må
innrømme at det jeg tenker mye på er at vi er så bortskjemte. At vi
tar det for gitt at vi kan planlegge. At vi kan legge opp livene våre
som små koreograferte stykker. Pønske ut hvert trinn, bestemme oss
for hvordan det skal være.
"Men det jeg opplever er at det ikke er slik. Det å tro at vi kan
styre våre egne liv er en illusjon. Det finnes en usynlig hånd som
holder i teppekanten. En hånd som når som helst kan nappe til så vi
deiser overende. Slik har det vært i millioner av år, og det er kun i
de siste par hundre årene at menneskene har fått denne ideen om at
livet kan planlegges, at livet kan styres. At livet er rettferdig.
Hele ideen om retterdighet er noe som kun eksisterer som en del av vår
måte å forstå verden på. Det er ingen rettferdighet i tyngdekraften,
i entropien. "
Resten av veien utover ble jeg sittende å tenke på dette – at livet
gir deg noen kort, og at du er nødt til spille disse kortene. At du
får noen begrensninger som du er nødt til å deale med.
Og at det kanskje ikke er så ille? At det å måtte forholde seg til
eksterne rammer som jeg ikke har satt selv faktisk ikke er av det
onde? At det å erkjenne at det er slik ikke er av det onde. At det
faktisk ligger muligheter i disse begrensningene.
På veien til hytta stoppet jeg på et kjøpesenter for å handle mat til
helgen. Gikk rolig gjennom de lyse lokalene mens jeg fant frem
grønnsaker (rødløk, salat, tomater, paprika), kjøtt (kyllingbryst,
svinefilet), fisk (salmalaks), meieriprodukter (melk, smør, fløte,
juice) og pålegg (ost, pølse). Kjøpte brus, ny oppvaskbørste,
kjøkkenkluter. Reflekterte over at jeg handlet inn rengjøringstingene
nå. Før ville jeg ikke ha tenkt mye på det. Betraktet noen barn som
hang rundt godterireolene. Så på handlevognen til kvinnen foran meg i
køen. Pizza, is, brus, mest ferdigprodukter. Tenkte på livets
tilfeldigheter mens jeg fylte bæreposene, betalte, lempet alt i bilen,
feriebilen full av badehåndklær, av strandstoler, av mobile
duppedingser, av tomflasker og parkeringskvitteringer. Tenkte, idet
jeg satte meg inn i den varme bilen, her står en mann med ansvar for
en familie. Her står en familiefar. Så mitt eget speilbilde i
glassdørene. Tenkte at jeg må se å komme i gang med trening. At jeg
ikke har tid til å bli syk. At det ville passet dårlig det skulle
skje med meg akkurat nå.
På vei til hytta snakket jeg med A på telefonen.
"Vi er på stranden. Jentene har badet. Det er få folk og deilig og
varmt." Klokken var halv seks.
"Jeg kommer ned," sa jeg. "Skal bare sette inn maten først."
"Ta med Dixie." Jeg kunne høre barn som snakket i bakgrunnen.
"Nei, Dixie blir. Jeg har nok å tenke på," sa jeg, og beundret henne
for hennes omtanke.
Da jeg kom til hytta, var Dixie glad for å se meg, og jeg tjoret henne
ute mens jeg lastet inn maten. Ingen grunn til å ta sjanser. Senest
i forgårs stakk hun av igjen og jeg måtte hente henne på en
speiderleier i nærheten hvor de grillet. Lukten av en eneste
grillpølse og hun glemmer hele kommandotreningen fra førerhundskolen.
En liten pølsesnabb og hele hennes dressur er bortkastet. Ikke ulikt
mitt eget forhold til sjokolade.
På kjøkkenet stod ting utover. As håndveske lå på kjøkkenbenken. En
respept, en faktura på egenandel fra Ullevål Sykehus. To tomme
tunfiskbokser og skall av løk på gulvet fortalte meg at de hadde laget
tunfisk salat. I håndklehyllen i gangen så jeg at håndklærne var
dratt ut og lå på gulvet.
Jeg ristet på hodet. Trodde jentene at de bodde på Hilton? At det
bare var å røske med seg rene håndklær hver gang de skulle på
stranden? Kanskje jeg burde begynne å rasjonere håndklær?
Det slo meg at jeg var urettferdig. Når spiste jeg sist? Kanskje jeg
var sulten? Jeg har lært meg til at jeg kan bli ganske negativ hvis
jeg ikke har spist. Hvis jeg blir for sulten tyter de negative
tankene frem, og da gjelder det å få mat i kroppen. Jeg liker ikke
meg selv når jeg blir for streng. Jeg liker ikke å være for streng
med jentene.
Klokken var seks da jeg satt i bilen. Steinfeldt introduserte
Dagsnytt atten, og da jeg kom til stranden hadde de fleste dratt hjem.
Jentene og As mor satt på håndklær. S laget sandslott, H snakket med
datteren til As veninne, og fetteren (3) og kusinen (7) til jentene
gravde i sanden. A satt med solbriller.
Jeg fikk satt meg ned. Spiste opp resten av jordbærene. Pratet to
ord med A og veninnen før jeg sovnet momentant.
Sov i et kvarter mens jeg i søvnen hørte barn som ropte. Takket
søvndrukkent nei til å bli med å bade. Drømte at jeg kanskje var en
dårlig far som ikke badet med sine barn. Sov videre. Våknet av H som
ville ha håndkleet sitt.
"Flytt deg," sa hun. "Du sitter på håndkleet mitt."
Vi har kranglet en del i det siste H og jeg. Det er ikke lett å være
femten alene på en hytte med lillesøster og mamma og pappa. Spesielt
når det ikke er internett eller tv og mamma sjangler rundt uten
sympati for en femtenårings perspektiv på verden.
Vel hjemme satte jeg H og A i gang med å henge opp tøy. Min tanke var
at A kunne fortelle H hvordan hun skulle gjøre det, men det jeg kom ut
litt senere, var det A som gjorde jobben mens H hjalp til så godt hun
kunne.
Jeg laget en pastarett med salmalaks. Til dessert laget jeg is med
varm sjokoladesaus og krem fra sprayboks. KISS. Keep it Simple,
Stupid. Serverte jentene sukkerfri brus. Serverte oss en Campari med
grapejuice, og hvitvin til middagen.
Klokken var litt over ni da vi var ferdige med å spise.
"Jeg tror jeg må gå å legge meg," sa A. "Jeg er helt utslitt."
"Hva? Allerede," sa S irritert. "Det er jo like tidlig som når vi går
på skolen."
"Mamma, jeg er femten år," sa H. "Hallo, alvorlig talt, vi kan ikke
gå å legge oss enda."
"Jeg tror jeg også legger meg nå," sa jeg.
"Pappa, kan du lese for meg fra dagboken din før vi legger oss," spurte S.
"Hvis du er kjapt i seng skal jeg lese for deg," sa jeg. I det
siste har jeg lest høyt fra dagboken min, fra tiden i 1998 da S ble
født. Det er faktisk spennende lesning. Jeg hadde glemt at hun på
sitt minste bare veide drøye 400 gram. Jeg hadde glemt hvor dramatisk
det var. Litt senere satt jeg på sengekanten hennes. Da jeg hadde
lest om den første uken på Ullevål, merket jeg at jeg ble trett.
"Jeg tror vi får fortsette i morgen," sa jeg.
"Pappa, det er tross alt min fødsel vi leser om. Du kan ikke stoppe nå."
"Jo, jeg får fortette i morgen," sa jeg mens jeg ga henne en klem.
Da jeg kom inn på soveværelset vårt, sov A allerede. Hun hadde et
speil liggende ved siden av seg hvor hun hadde sjekket siste døgns
fremgang.
"Jeg vil så gjerne bli frisk," hadde hun sagt tidligere på dagen da
hun fortalte meg at hun har booket flere timer med behandling neste
uke – stikk i strid med hva vi ble enige om da vi diskuterte dette for
noen dager siden. Da fortalte hun meg at hun hadde tenkt å ta pause
fra all behandling i sommer. Da hun forklarte sin helomvending med
ønsket om å bli frisk, sa jeg bare at jeg forstod.
"Det går helt fint," sa jeg. "Jeg kjører deg selvfølgelig til byen.
Hvis du føler at det hjelper, skal du gjøre det. Jeg tror jo våre
morgenturer er det viktigste. At du får gått hver dag i ulendt
terreng." I det jeg sa det, tenkte jeg på hennes hånd på stien.
Men nå sov hun, og jeg la meg forsiktig ned ved siden av henne, og var
i ferd med å sovne da jeg ble vekket av en mygg som summet inntil
hodet mitt. Jeg spratt opp, hentet en fluesmekke, jaktet på myggen
til H fikk kverket den, og sovnet deretter momentant.
Nå er det lyst ute. En ny dag er i annmarsj, jeg hører fuglesang,
blader som beveges av vinden, As pust fra sengen, jentene som beveger
på seg i sine senger i rommet ved siden av, og hører min egen jevne
pust og lyden av fingrene på tastaturet. I dag skal vi ha enda en dag
hvor det ikke skal skje noen andre ting enn at vi skal være sammen,
enn at jeg skal nyte gleden over å skjemme bort min egen familie, og
hvor vi kanskje får den omadresserte posten fra byen. I dag er det en
uke siden ferien startet. Vi skal være sammen her til skolen starter.
Vi skal skape barndomsminner for jentene, sakte skal vi legge enda en
sommer bak oss, en sommer som skal snegle seg av sted for så å fremstå
som et blaff når vi ser den i bakspeilet. Alt går så fort når man ser
det i ettertid.