Fredag - en kjapp tur i byen

Jeg er en kjapp tur i byen for å kjøre A til behandling, noen møter, vask av tøy, tur på apoteket for A. Vi har vært på hytta i snart en uke. Lite er som før.
I begynnelsen av ferien var jentene rastløse. Syntes det skjedde for lite. Klagde på fraværet av internett, fjernsyn, H satt med headset og skrev på iPadden hun fikk til konfirmasjonen, S hørte på Errol Garner som hun har forelsket seg i. Nå mot slutten av første ferieuke er vi i ferd med å finne en rytme. Jeg står opp tidlig og skriver dagbok. A og jeg går en times tur om morgenen, en runde i kupert terreng som vi tar tiden på hver dag. Jeg forsøker å løpe den samme løypa om ettermiddagen. Etter tur spiser vi frokost - hjemmelagde rundstykker, egg, bacon. Deretter slenger vi rundt huset en times tid, smører matpakker og drar deretter på stranden. Før gikk vi alltid ned, nå kjører vi bil av hensyn til A som ikke egentlig kan gå særlig langt uten en hånd å holde i. Om kvelden tar vi situps i et nytt stativ jeg kjøpte i et svakt øyeblikk. Prater til vi sovner. Jeg leser høyt fra Knausgård eller New York Times.
Nye ting hun har gjort: KJørt bil for første gang (på egen skogsvei, ikke offentlig vei), gått runden på under en time, klippet plenen, og laget mat.
Å kjøre bil er en drøm, men det ligger nok enda et stykke unna. Riktignok trenger hun ikke balanse for å kjøre bil, men hun må kunne bruke synet bedre enn det som er tilfelle nå.
Balansen er fremdeles dårlig. Hun svaier nesten like mye som hun har gjort hele tiden føles det som. Det forhindrer henne i å bli selvhjulpen.
Vi har også snakket om sorg. Om at ettårsdagen for slaget ikke har vært noen gledens dag, men heller en erkjennelse av hvor langt det er frem. At livet ikke er slik det var. At sommeren kommer til å bli en helt annen. At hun plages av å måtte være så avhengig av oss andre. At jeg føler meg litt alene fordi så mye av hennes mentale kapasitet går med til å gå, snakke, spise, gjøre enkle ting.
Før levde jeg i luksus med en A som alltid sørget for at det var ryddig og at maten stod på bordet. Hun var, som en venn sa forelden, en slags superwoman. Nå er det bare supermann som står igjen, og jeg føler meg nokså utilstrekkelig, mer som en slag pensjonert Mr. Incredible enn noe annet.
Men noe av lykken skal vi nok finne tilbake. Vi har mer tid sammen nå enn vi har hatt på ett år. Vi drikker kaffe sammen og spiser sammen og turene om morgenen er herlige.
Nå må jeg ta en vask ut av maskinen før jeg hiver meg i bilen og handler middag på veien tilbake til Son.
Har endelig fått en telefon det går ann å skrive på igjen, etter at den nye (etter tre reperasjoner) fremdeles nektet sende fra seg mail.
Ellers: Vi har begynt å lese Knausgård, og det gir noen artige perspektiver om hva jeg kunne skrive i denne bloggen.