Søndag morgen 0900 på hytta

Vi er på hytta i Son og blir glade for besøk! Ta kontakt hvis du har
lyst til å stikke innom.

I går gjorde vi fint lite. H stakk til gården før frokost allerede
ved ni-tiden for å rekke et tv-program.
Etter frokost leste jeg høyt fra min dagbok, fra tiden rundt Ss
premature fødsel. Ved 12-tiden var A en tur til Drøbak med en veninne
for å få massasje. S var med, H var hos bestemor og bestefar og jeg
fikk noen timer for meg selv. Ved firetiden kom A og S tilbake, A
utslitt.
Jeg serverte espressokaffe og vi snakket om dagboken.
"Det er rart hvor mye jeg har glemt," sa A. "Jeg husker for eksempel
ikke at jeg var så syk. Jeg husker ikke at det var så dramatisk. At
vi var så redde. Jeg glemmer liksom alt det vonde og så husker jeg
bare det hyggelige.
"Jeg tror ikke jeg kommer til å huske noe av det som skjer nå heller.
Jeg tror jeg kommer til å glemme alt dette forferdelige. Når jeg blir
frisk, og det må jeg jo bli, jeg kan jo ikke være så dårlig som jeg er
nå, da tror jeg ikke jeg kommer til å huske noe særlig av dette."
"Du var skikkelig syk. Vi trodde jo ikke du skulle overleve."
"Det er utrolig hva vi har vært igjennom. Hvor mye syk jeg har vært."
"Du har ikke vært så mye syk. Stort sett har du vært frisk. Det var
bare i forbindelse med fødselene. Og nå. På femten år er det jo ikke
så ille."
Etter kaffen sovnet vi alle tre, og klokken var halv seks før jeg
begynte å lage middag.
Plutselig ville A lage kake.
"Kan vi ikke lage middag først?" spurte jeg. "Det blir så mye søl."
Nei, hun ville lage kake.
Jeg protesterte. Ikke at jeg har lyst til å lage middag, men vi må ha
mat. Det blir så mye styr med kake. Og jeg må rydde opp.
Nei jeg rydder opp, sa hun. Jeg mente at det alltid er jeg som rydder opp.
Hun ga seg ikke. Ble sint på meg. S blandet seg, tok mitt parti.
"Mamma, kutt ut," sa hun med streng stemme. Med tilgjort myndighet
tok hun eggene fra A.
"Nå må dere gi dere," sa A. "Dere kan ikke bestemme hva jeg skal
gjøre. Hvis jeg vil lage kake så kan dere ikke bestemme over meg," sa
hun henvendt til meg. "Når du tillater slik oppførsel fra våre barn
umyndiggjør du meg. Jeg har nok begrensninger om jeg ikke skal
begrenses av dere. Jeg finner meg ikke i at du skal bestemme hva jeg
vil gjøre. Jeg vil lage kake. Basta. Da kan ikke du bestemme. Det
får være grenser for umyndiggjøring."
"Jeg beklager. Jeg gjør så godt jeg kan," sa jeg spakt. Hun hadde
rett. Jeg var antagelig for bestemmende, og kanskje kom noe av min
frustrasjon ut i min handlemåte.
"Det er mulig, men det er ikke godt nok."
Jeg tenkte at det var et sunnhetstegn at hun var så sint. Samtidig
tenkte jeg at det ikke var bra at jeg hadde et så distansert forhold
til hennes raseri. Jeg tenkte umiddelbart at det var bra at hun ikke
brast i gråt. At det var en fremgang. At hun holdt maska, at hun
stod på sitt.
Vi lagde middag i taushet, mens jeg tenkte at jeg må være mindre
kontrollerende. La henne gjøre slike ting – både fordi det får henne
til å føle at hun gjør nytte for seg og fordi det gir henne en følelse
av mestring, det gir henne trening, og fordi kake er godt.
Jeg ba henne lage salat og det lagde hun med ustøe hender uten å si noe mer.
Vi spiste i halv åtte tiden. Grillet entrecote med hassebakte poteter
og en stor salat med hjemmelagde krutonger. Stemningen steg, jeg
serverte et glass hvitvin, S drakk vann, og mens tallerknene ble
tomme, fyltes luften med lukten av mellematskake.
Etter middag kom H sammen med As foreldre samt jentenes kusine N (7)
og fetter L (2,5) bortom fra gården. Vi serverte kake og de hadde med
jordbær fra hagen. S ville på død og liv ha roquefort sammen med
bærene.
"Er det slik de gjør det på fine restauranter, pappa," ville hun vite.
"Det er veldig godt."
Etter dessert dro gjestene, og det var bare oss fire igjen. Vi spilte
Go, et kinesisk brettspill vi forsøker å lære oss, hørte på Errol
Garner og Michael Brecker (med James Taylor) før vi gjorde oss klare
til å legge oss i halv elleve tiden. S tok med A på utedassen, holdt
henne i hånden mens hun bukserte henne over tunet. Vel opp på
soverommene, tok vi situps med det nye stativet jeg har kjøpt.
Deretter trente jeg As syn ved å føre et tøystykke med striper på
vertikalt og horisontalt foran øynene slik at hun kan trene seg på å
følge bevegelse. I august skal hun til Sunnaas for å teste seg for å
se om hun kan få igjen førerkortet.
"Da blir det viktig at jeg har koll på synet," sa hun mens jeg dro
tøystykket sakte frem og tilbake. "Jeg håper jeg kan få tilbake
førerkortet da. De sier at balansen henger sammen med synet mitt.
Hvis jeg bare kan få tilbake synet."
Hun snakker om dette hele tiden, om å bli frisk. "Jeg vil så gjerne
bli frisk," sier hun. "Jeg driter i alt annet, bare jeg blir
friskere. Jeg kan jo ikke fortsette å være så dårlig som jeg er nå…
De forteller oss ikke at slag er en langdistansesykdom. Men det er
det virkelig. Det burde noen skrive om. Det tar så lang tid, det går
så sakte. Jeg vil bare bli frisk."