Lørdag kveld på hytta

Hentet A i går og dro rett ut på hytta før rushet. Deilig å være her - stille, som om ingenting hadde hendt, bare suset av vinden, engen foran huset, store frosker som hopper rundt, sensommermygg.
A var sliten i går etter tre dager på Sunnaas som hun opplevet som bortkaset. Kortversjonen: Tilsammen fire timer med testing på tre dager. Resten av tiden tilbrakt ventende på et sted som ikke akkurat innyter til å komme i god stemning eller får god appetitt.
I går etter at jeg hadde laget en god middag til oss fire pluss svigerfar, dro H og S sammen med ham tilbake til gården. Med bare A og meg tilbake kom tristheten og gråten krypende frem. Sannheten siger innpå oss i små drypp hver dag. Livet ER forandret. Kanskje blir det aldri igjen slik det var?
Egentlig er både A og jeg innstilt på at hun kommer til å bli mye bedre. Riktignok var ikke synet godt nok til at hun får igjen førerkortet, og bra var kanskje det? Men vi er enige om at ansiktet ser bedre ut og at synet har blitt bedre. Vi er også enige om at balansen ikke er noe særlig bedre. "Jeg fikk nesten tilbake lappen," sa hun. "Det er en skremmende tanke."
"Jeg tror det kan hjelpe deg å skrive," sa jeg litt senere. "Det er ikke noe i veien med din evne til å tenke, og du er jo en drivende god skribent." I det siste har hun begynt å skrive i en dagbok.
Da jeg var oppe i femtiden i dag morges, satt hun å skrev. Litt senere kom hun tilbake og sovnet, men da vi spiste hjemmebakt grovbrød til frokost var hun i bedre humør.
"Det å skrive er en god ide. Kanskje jeg kunne starte min egen blogg. Skrive mine egne kommentarer."
"Det tror jeg ville vært bra for deg," sa jeg. "Du skriver knakende godt, du har mye på hjertet, og du kan til og med skrive anonymt hvis du vil det."
"En klok veninne tekstet meg i går og sa noe klokt. Hun sa, ´tenk på dette som et nytt liv. Ikke tenk på det som en fortsettelse av det gamle. Tenk på det som en mulighet til å definere helt andre prioriteter, ferdigheter, oppgaver.´ Det er egentlig veldig sant. På en måte var slaget som om noen trykket altkontrolldelete på meg. Alt forsvant, og livet etterpå er som en slags reset. Egentlig har jeg vært heldig. En ny start, et nytt liv gir også mange muligheter."

I dag har jeg vært i byen mens A har vært alene på hytta. Jeg er tilbake nå, etter å ha brukt dagen på forberedelser til en større jobb til uken. Akkurat nå maserer A ansiktet med en liten massasjestav jeg kjøpte til henne på en flyplass. Hun har et speil som hun ser i mens hun forsøker å stimulere høyre siden av ansiktet. Jeg beundrer hennes vilje til å stå på, til ikke å gi seg.
Ellers hadde hun hengt opp et speil i gangen i dag, og da jeg kom tilbake tenkte jeg på det hun sa i går. "Det aller værste er å føle at jeg ikke bidrar."