Torsdag: dagene raser forbi

Dagene etes bakfra av tiden nesten som i packman.  Nesten som en film på highspeed som reduseres til slow motion i det øyeblikket passerer igjennom kroppen.  Tiden eksisterer bare her og nå, tiden som har gått er borte, tiden som skal komme er uviss.  Det er her og nå som gjelder.  

A er ved godt mot.  S er på leirskole denne uken, så det er bare H, A og jeg igjen her.  I går lappet jeg sykkelen til H.  Hjalp henne med lekser.  Løp en tur i skogen.  Gjorde meg klar til en stor ladning jobber neste uke.  A vasket tøy, sliter seg opp og ned trappene, sakte med kleskurver på slep, har vært hos kiropraktor, har vært på yoga, hos fysioterapeut, synspedagog, og fikk -- tro det eller ei -- penger fra NAV, penger som skulle ha blitt betalt ut i juni.  Det virker som NAV systemet baserer seg på at det er helt greit å betale ut forsent.  Jeg spurte dem om det var renter på forsent utbetalte penger.  Den vennlige damen hørtes nesten ut som om hun trodde jeg fortalte en vits.  

"Hehe.  Nei, det er ikke renter i NAV.  Og det gjelder også hvis du får for mye penger.  Da trenger du ikke betale renter på pengene." 

Merkelig.  Fikk nemlig enda en purring fra likningsmyndigheten på et tosifret beløp som skal innbetales i skatt.  Det er ekstremt provoserende med nidkjærheten som kun praktiseres en vei, og jeg skulle likt å vite hva NAV sparer på det som kan virke som en systemisk forsinkelse av utbetalingene.  

Vel, beklager å syte om dette.  

Ellers går noe fremover og noe bakover.  As balanse har ikke blitt merkbart bedre.  Hun har begynt å skjelve veldig i venstre side.  Hun tror selv at det har med å gjøre med øvelser hun gjør, og det skal nå legges om.  Skjelvingen gjelder både venstre ben og venstre arm.  I neste uke skal hun endelig på kontroll hos nevrolog.  Det tror jeg blir bra, og da kan de kanskje si noe mer om prognoser (skjønt, det spiller ikke så stor rolle sålenge vi ikke kan påvirke utfallet).  

Synet påstår hun blir bedre, men det var akkurat for dårlig til at hun fikk tilbake sertifikatet.  Det var jeg egentlig glad for fordi jeg føler at hun enda ikke er klar for det.  Språket er bra, men hun snøvler -- et resultat av ansiktsparesen som henger i.  Det går så sakte!

Tirsdag var hun på et foredrag i Det Norske Teateret på dagtid.  Etterpå var hun utslitt.  

"Jeg klarer ikke så mange mennesker.  Bare det å gå igjennom en stor menneskemengde er et slit.  Jeg blir bare fullstendig utslitt."

Når hun blir sliten svinger humøret mer.  Da kan plutselig stemmen briste, gråten tyte frem, om enn bare i noen øyeblikk.  

Men vi har det hyggelig.  Jeg har hatt en rolig uke, og har hatttid til å prate, tid til å slenge rundt, tid til å lage mat.  I går pratet vi både en halvtime om morgenen før vi stod opp, og om kvelden før vi sovnet.  Vi drikker mye kaffe sammen, og min frie jobb gjør at jeg i blandt har tid midt på dagen til å slå av en prat hvis jeg jobber hjemme.  

Men det svinger.  Vi bearbeider hele tiden det som har skjedd.  Lurer hele tiden på om hun blir frisk igjen.  Skyver ubehagelige problemstillinger foran oss.  Gråter det ene øyeblikket.  Ler det neste.  Sier, egentlig er vi jo heldige. Heldige som har hverandre.  Heldige som har friske barn.  Heldige som bor godt.  Som har godt inntekt.  Det blir mange umotiverte omfavnelser, lange øyeblikk midt i hverdagen hvor jeg holder rundt A og ikke sier noen ting. 

Forleden så jeg forestillingen Next to Normal og selv om jeg ikke kan utstå musikaler må jeg motvillig innrømme at det var en fantastisk forestilling med utrolig gode skuespillere og musikere.  Det handlet om en bipolar mamma og hva det gjorde med familien - en far og en tenåringsjente.  Jeg kjente meg igjen.  Selv om slag ikke trenger være like ille som en psykisk lidelse - det var mange paraleller i hvordan en sykdom påvirker hele familien.  Hvordan mors sykdom tar oppmerksomhet bort fra barna, og hvordan alle lider.  

Det vi vet fra tidligere kriser er at det gjelder å ha ting å glede seg til, og det gjelder å feire så ofte man kan.  Nå gleder vi oss ellers til høstferien.  Da drar vi alle fire med Hurtigruta i seks dager.  Det tror jeg kan bli en fin ferie for oss, og det blir ikke minst fint for jentene som da får vår uforbeholdne oppmerksomet i en hel uke.  Ingen møter, ingen behandlingstimer, ikke noe stress, bare norskekysten som glir diskret forbi i høstfarger. 

Men nå er klokken syv, og frokosten må på bordet før H skal avgårde på skolen om en halvtime.  Hepp hepp.