Tirsdag med spark

Vi leser avisen sammen, drikker morgenkaffen. Jentene er vel avgårde på skolen, vi har gått en tur med Dixie, A på sparken hun fikk av sine foreldre til jul, vi har klargjort for dagens vask av huset (B kommer om en time for å vaske for oss) og Dixie snorker under bordet, BBC bringer oss Bill Clinton fra Haiti, og senere idag skal A til legeundersøkelse og deretter til synsped. Dagen går unna, det er snart syv måneder siden slaget, rart å tenke på at det har gått så fort, og samtidig går det jo så sakte.
A sliter fremdeles med å blunke med høyre øye, går ustøtt, blir fort sliten, men det går sakte fremover, jo det går fremover, jeg kan -- når jeg ser skikkelig etter -- se at det skjer ørsmå endringer i ansiktet hennes.
Men, det er ikke "faren over" enda. For meg som pårørende føles det som om døgnet ikke har mange nok timer. I tillegg til at jeg skal forsøke å gjøre jobben min, skal jeg også handle, ha tid til å snakke med jentene, hjelpe dem med lekser, lage mat, kjøre A, kjøre S, kjøre H, holde huset ryddig, lufte Dixie, holde meg selv i form, få lest avisen, rekke en kaffe i ny og ne, informere de nærmeste om hvordan det går, og ikke minst sørge for at jeg får nok søvn.
Men -- vi har det bra. Hvis noen har lyst til å gå skiturer med A på dagtid i neste uke så ta kontakt.