Fredag på vei til Finse

Litt over halv tre rullet toget ut fra Oslo S. Jeg satt med assosiasjoner til påsketoget til Ustaoset i min barndom: Folk i nikkers, ski med lapper limt på tuppen, grå ryggsekker, termoser, harde seter, luften fylt av togfløyter og duer inne i den store erværdige hallen som Østbanen før navnet ble skiftet til Oslo S.
A var på ski idag morges, den vanlige fire kilometer turen til Ankerveien, og gikk turen nesten 40 minutter raskere enn for en uke siden. Vel hjemme på kjøkkenet, fortalte hun gledesstrålende om hvordan hun for første gang kunne se løypa. Om hvordan hun for første gang hadde klart å stå ned bakken uten å falle mer enn en gang.
Senere idag skrøt akupunktøren av øyet som ser stadig bedre ut. Lammelsen i ansiktet trekker seg også såpass merkbart tilbake at H som går tur med A på fredag er bemerket ukens fremgang. "Alle skryter av hvor mye fremgang jeg gjør," sa hun idag. "Det er veldig deilig selv om jeg ikke alltid merker det selv."
I går hadde vi en alvorsprat med As BPA (Brukerstyrt Personlig Assisten), S. S er en god venn av oss begge, hun følte at det var vanskelig for henne å fortsette i jobben, og hadde derfor bedt om en samtale med oss begge.
"Det dere trenger er jo noen som kan komme å hjelpe dere med her hjemme. Det finnes jo mange som vil gå tur med deg A. Det er jo ikke det du mangler. Dere bør tenke på hva dere trenger. Jeg har også tenkt på at det kanskje vil være hyggelig for dere to å ta noen dager for dere selv. Kanskje låne en velutstyrt moderne hytte eller legge dere inn på et spahotell noen dager. Det ville dere antagelig ha godt av begge to."
Jeg vet hva vi trenger. Vi trenger en person som kan komme ti timer i uken og hjelpe A med å ordne opp litt hjemme. Som kan hjelpe oss med å brette sammen tøy, som kan hjelpe til med å rydde unna og gjøre de tingene i huset som jeg vet A synes er viktig. Den personen er kanskje en voksen dame, tenkter jeg. Noen som liker å ordne opp og som ikke er i full jobb. Å være her er jo en hyggelig jobb -- vedkommende vil jo være sammen med A hele tiden. Det vil være sosialt, og det vil bidra til at familien kan bruke litt mindre tid på vedlikehold.
"Det andre du bør gjøre A, er å legge bort mobilen. Du får ikke slappet av nok, og selv når du skal hvile på sofaen, ligger du å tekster. Jeg vet du er sosial, men tekstingen er såpass utfordrende for deg at du sliter deg ut," sa S.
Dette har S helt rett i. Derfor oppfordrer jeg deg til å ikke sende A tekstmeldinger. Send dem heller til meg eller send meg en epost. Bedre enn å tekste -- hvis du trenger å snakke med A -- er å ringe henne.

Det er deilig å få et par dager for seg selv denne helgen. Jentene skal besøke H, min tante. A skal til en venninne i kveld og på femtiårslag i morgen sammen med naboer som tar seg av henne. Jentene kjøres til H og hentes der av As fantastiske mor. As foreldre har vært de viktigste støttespillerene siden A fikk slaget. G kom til USA med jentene i ukene etter slaget. De tok seg av jentene hele sommeren. De stiller opp når jeg må på reise og frakter A hvis jeg er opptatt.
Men altså, denne helgen på tur til fjells. Uten jenter og uten A. Det skal egentlig bli deilig å få litt tid for seg selv. Den siste uken har vært rolig på jobben -- den første rolige uken på lenge -- og det har gitt meg litt tid til å senke skuldrene. Det har vært deilig, men jeg merker at hvis jeg slapper av for mye så begynner jeg også å tenke for mye på alt som har skjedd, på alle forandringene, og det er jeg ikke helt klar for.

Jeg nyter å sitte alene på et tog. Jeg leser en biografi, skriver, noterer i en liten bok, skriver dagbok og forsøker å komme på noe jeg har glemt. Jeg har kjøpt med etpar flasker vin, espressokaffe, frokostingredienser og toalettsaker. T som har invitert meg, har alle fjellingredienser, så ryggsekken er kjemisk fri for skiremedier. Men det blir sikkert bra alikevel.
S kom hjem fra skolen da jeg dro i dag. Hun virker ganske fornøyd om dagen. Mor er hjemme, hun blir stadig bedre, og hver morgen får hun sjansen til å snike seg til en halvtime under As dyne, i mors armkrok, sovende, lykkelig, sammen, alle vi som er der for at hennes barndom skal bli så fri for bekymringer som mulig slik at hun senere kan bruke alle sine krefter på å optimere sitt eget fantastiske talent.
Vi har nettopp passert Hønefoss, Chicke Falls, og i skumringen er de snedekkede grantrærene utenfor vinduet blålige. Det er store mengder sne her som i Oslo, og jeg tenker -- ikke uten en viss tilfredshet -- på de fire skiturene jeg har rukket denne uken. A blir bedre. Føret holder seg. Helgen ligger foran meg. Alle er varme, mette og relativt friske. Livet er faktisk ganske bra.