Mandag

Fredag streiket printeren og internett, og i går kveld etter en skitur, streiket mobilen.  I går var det fullt stress, jeg måtte til naboen for å få sjekket mail -- og i full fart måtte jeg skaffe meg en ny mobil.  Nå er jeg uten noen av mine telefonnumre, nesten uten evne til å få sendt ut meldinger og derfor - beklager til alle de hyggelige mailene A fikk til fødselsdagen sin (og alle andre hyggelige hilsener). 

Vi hadde en litt røff søndag.  Den begynte fint med frokost og skitur, men utover kvelden surnet stemningen.  Det toppet seg da H ikke ville hjelpe til å rydde -- det er ingen spøk å være 14 med slagrammet mamma -- og A ble fortvilet, "jeg er bare til bry," og etterhvert sint på alle.  "Jeg får ikke bestemme noen ting her, dere behandler meg som et barn."
"Vi forsøker å gjøre så godt vi kan alle sammen," forsøkte jeg meg.
"Nei, det gjør dere ikke."
"Vil du ha dessert?  Jeg kan hente is til deg."
"Nei, jeg henter selv.  Ligg unna."

Jeg forsøkte å trøste henne, men hun ville ikke snakke med meg.  Jeg tenkte at det ikke er lett å vite hva man skal gjøre.  Det er ikke bare første gang hun har fått slag.  Det er også første gang vi er pårørende med en slagrammet kone/mor.

Det endte med at hun la seg mens jeg ryddet ferdig, før jeg luftet bikkja.  Kveldene ender stort sett på samme måte.  Jeg har en ambisjon om å legge meg tidlig, sammen med A, men det er såpass mange ting som flyter som jeg føler jeg må ta tak i.  Dix må luftes.  Det må ryddes etter middagen.  Det grøvste av klær må ryddes opp i gangen.  Post må sorteres.  Regninger, klær vaskes, de praktiske tingene som hoper seg opp, handlelister, og selvfølgelig, barn som skal leses for, øyne som skal dryppes. 

Litt av problemet er nok at hun er så sliten om kvelden at hun sovner ved ni tiden - samtidig med jentene.  Innen jeg får gjort unna praktikalitetene er klokken elleve.  Om morgenen er jeg oppe halv syv.  Da sjekker jeg mail og lager frokost.  Dermed får vi ikke snakket noe sammen om morgenen.  Deretter jobber jeg hele dagen, og når vi igjen møtes, skal jentene ha sitt, det skal lages mat etc.  Resultatet er at det er vanskelig å få tid sammen bare oss. 

I dag var jeg på en jobb frem til seks.  Dro deretter rett på skitrening med S som var der for første gang.  Hun klarte seg ganske bra, men som svaksynt trenger hun helt klart en ledsager (som vi har søkt kommunen om) når hun skal på skitrening.  A hadde laget middag idag.  "En kjøttsaus til pasta som jeg tidligere laget på ti minutter, tok meg en time," sa hun da jeg kom hjem ved syv tiden.

På skitreningene snakket jeg med en mamma -- og veninne av A -- som også er lege.  "Vi er overrasket over at det går så bra," sa hun.  "Tommelfingerreglen er at det som ikke har skjedd i løpet av de første seks måneden, det skjer ikke.  Men slagrammede forteller ofte noe annet selv."  Akkurat her ble vi avlyst i samtalen og det var kanskje bra, for jeg vil helst ikke høre slikt merker jeg.  Jeg vil helst bare tenke at A blir helt fin igjen.  Det er det vi sier til hverandre, det er det vi tenker på hver dag når vi merker at vi fremdeles er midt i en krise som bare ikke vil gå vekk.  Du blir bra, sier vi tilhverandre. 

I morgen er det en ny dag med intens jobbing.  Jeg ikke hjemme før ved ti-tiden om kvelden.  Det betyr at A får mye av jobben med å lage middag.  Jeg tar frem mat på formiddagen, men jeg vet hun blir sliten av det.  Samtidig vet jeg at hun setter stor pris på å føle at hun er til nytte.

Summa summarum - det går fremover...sakte sakte, museskritt, men ansiktet blir stadig bedre, øynene blir bedre, balansen blir litt bedre, og selv om A fremdeles er gråtelabil så går vi mot lysere tider.