Hei C,
Jeg har lest bloggen to ganger. Rett etter ditt svar i forrige uke og så en gang til nå.
Jeg kjenner at jeg vegrer meg for å sette ord på min innlevelse i det du og dere opplever som familie. Jeg var jo så heldig å ha søkt gruppeterapi før de fant min svulst. Det fortsatte jeg med det etter operasjonen og mens jeg lå på Sunnaas. I den gruppa oppdaget selv etterhvert at tilstedeværelse og aksept kan være nok og at råd og hjelp ofte ikke er svaret. Men igjen, det er på mange måter mindre frustrerende kanskje å være syk selv enn å være pårørende.
Det er ikke det samme som å gi etter og ikke følge opp nødvendig trening og andre rutiner. Jeg holdt på å bli blind på det høyre øyet pga ansiktslammelse og gråt min modige gledestårer over det første mikroskopiske tegnet til liv på den lamme sida etter måneder med trening.
Bloggen din minner meg også om at dette har gått utover mine. Jeg har kortere lunte. Da klikker "fattern" som guttene sier. Det er sjeldnere nå.
Hva skal jeg si? Jeg skriver ikke dette fra min historie for å få trøst eller oppmerksomheten bort fra det du og dere opplever. Det er vanskelig å leve med og i spenningen mellom håp og realistisk forventning, skuffelser og ydmyk glede over små overraskelser.
Beste hilsener
X
Jeg har lest bloggen to ganger. Rett etter ditt svar i forrige uke og så en gang til nå.
Jeg kjenner at jeg vegrer meg for å sette ord på min innlevelse i det du og dere opplever som familie. Jeg var jo så heldig å ha søkt gruppeterapi før de fant min svulst. Det fortsatte jeg med det etter operasjonen og mens jeg lå på Sunnaas. I den gruppa oppdaget selv etterhvert at tilstedeværelse og aksept kan være nok og at råd og hjelp ofte ikke er svaret. Men igjen, det er på mange måter mindre frustrerende kanskje å være syk selv enn å være pårørende.
Det er ikke det samme som å gi etter og ikke følge opp nødvendig trening og andre rutiner. Jeg holdt på å bli blind på det høyre øyet pga ansiktslammelse og gråt min modige gledestårer over det første mikroskopiske tegnet til liv på den lamme sida etter måneder med trening.
Bloggen din minner meg også om at dette har gått utover mine. Jeg har kortere lunte. Da klikker "fattern" som guttene sier. Det er sjeldnere nå.
Hva skal jeg si? Jeg skriver ikke dette fra min historie for å få trøst eller oppmerksomheten bort fra det du og dere opplever. Det er vanskelig å leve med og i spenningen mellom håp og realistisk forventning, skuffelser og ydmyk glede over små overraskelser.
Beste hilsener
X
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.