Lørdag morgen

Jeg sittter i sengen mens A og S sover arm i arm ved siden av meg.
Lyden av søvn - tunge, jevne åndedrag. Det er kjølig i rommet; vinduet
er oppe, luften er kald og frisk, og utenfor hører jeg fuglekvitter og
stillhet.
Jeg kom hjem fra jobb ved halvsyvtiden i går. A sov på sofaen da jeg
kom hjem sammen med S. H satt på rommet og skrev. Jeg hadde handlet
og satte igang med å lage mat - salmalaks sashimi med
avokado,sushiris, agurk og -- lompe av alle ting. Det var faktisk
ganske godt.
Nå våkner A. "Skal vi gå ned og lage frokost?" spør hun S.
"Kan vi ligge litt til mamman. Det er så deilig å ligge her sammen
med deg." Det er liten tvil om at spesielt S har savnet moren sin.
Middagen var ikke klar før i halv ni tiden. Jeg småryddet mens jeg
lagde mat, og A og S gikk en kort tur med Dixi. Da de kom tilbake var
A helt utkjørt. Hun satte seg ned i gangen og jeg måtte servere
hennne noe å spise. "Jeg tåler jo ingenting lenger," sa hun mens hun
ristet på hodet.
Planen var å se en film med jentene, men etter middag var vi så trøtte
at vi la oss.
A og jeg ble liggende å prate.
"Jeg merker at det skjer ting med øyet mitt," sa hun. "Nå ser jeg for
eksempel bare en lampe i taket."
"Men er du sikker på at det bare er en lampe," spurte jeg. "Det kan
jo være flere lamper der."
"Nei, jeg ser en lampe." Hun ignorerte mitt forsøk på humor. "Jeg
merker at det skjer ting. At øynene kommer til å bli bedre igjen.
Men det tar bare så lang tid."
Tidligere på kvelden hadde hun sagt noe om at hun beskyttet seg selv i
hva hun sa til andre. "Også til meg," ville jeg vite.
"Ja, også til deg," hadde hun sagt.
Nå, mens vi lå i sengen, spurte jeg henne hva hun mente. Da begynte
hun å gråte.
"Det er så vanskelig å ta innover seg hva som har skjedd. Jeg orker
liksom ikke å virkelig tenke på det," sa hun. "Jeg føler meg så
liten. Det er liksom ingenting igjen av meg. Og jeg trener og jeg
trener men jeg føler ikke at jeg gjør noen fremgang. Det er liksom
ingenting igjen. Alle sier, ´du er så flink,´ og ´du er så tapper,´
men jeg føler meg bare liten og ynkelig."
"Du må ikke glemme at du har hatt enorm fremgang. Da vi var i New
Jersey måtte jeg kjøre deg i rullestol fra bilen og inn til Cl og Cy.
Igår gikk du over en time på ski. Riktignok går du langsomt, men jeg
så deg. Du brukte armene. Du var mye ledigere enn du var bare for
noen uker siden. Husk første gang du gikk på ski. Da gikk du kanskje
noen hundre meter før du var utslitt. I går gikk du helt til B-sjø.
Det er kanskje fem kilometer. I begynnelsen her hjemme syntes du det
var en seier å gå til postkassen. I går tok du og H bussen fra
Majorstua. Du gikk fra bussholdeplassen og hjem. Ja, du blir sliten,
du blir helt utslitt av å gjøre det, men poenget er at for hver dag så
utvider du ditt repertoir. For hver dag som går blir du litt
sterkere, litt flinkere og litt tryggere."
"Det er så viktig at du forteller meg det," sa hun. "Det er så
vanskelig for meg å se at jeg gjør fremgang."
"Uansett så elsker jeg deg," sa jeg. "Uansett om du gjør lite eller
mye fremgang så spiller det ingen rolle. Jeg er verdens heldigste som
har deg. Ta den tiden du trenger. Bli så frisk som du kan bli. Jeg
er her. Jeg vet hva du ville ha gjort hvis det hadde vært meg som ble
syk. Jeg vet hvilket potensiale du har."
Omtrent her sovnet vi og jeg sov i nesten ni timer.
Nå ståes det opp. Frokosten skal lages, kjøkkenet skal ryddes, hele
huset trengs rydding, det er en evig kamp mot rotet, mot alle tingene
vi har, alle vottene, luene, skoene, sekkene, tallerknene, avisene,
regningene, søppel, mat, kjøleskapet som skal ryddes, vaskemaskinen,
klær som skal henges opp til tørk eller brettes. Og ikke minst, mat
som skal lages. "Skal jeg være helt ærlig, var du elendig til å lage
mat før jeg fikk slag. Nå har du blitt kjempegod," sa A før hun
sovnet i går. Det er bra.
A har fått en god infrastruktur rundt seg. S, hennes personlige
brukerstyrte assisten, er sammen med A to timer hver dag, og det er
fantastisk. I tillegg kommer det besøk av venninner som tilbyr seg å
gå tur med henne. Hun liker ikke å ta taxi om morgenen, så jeg kjører
henne til tidlige avtaler med synspedagog, leger etc. I går var hun
på akupunktur og i neste uke venter nye avtaler med øyelege, og
nevrolog. Vi leter også etter en voksen fysioterapeut med erfaring fra
slagpasienter. Vi trodde vi fant en, men A syntes hun var for snill.
Hun ønsker seg en slavedriver påstår hun.
Nå begynner familien å våkne. På tide å sette igang. Vi har ingen
planer i dag annet enn å slenge rundt og gå en skitur. Jeg står klar
med vaffelrøre og kaffe og vi håper på at vi får noen som stikker
innom og sier hei.