Lørdag

Alle de rare lydene i et nytt hus: Bobling fra en vask, rør som suser, en vifte i en ovn, knepping fra en peis, lyden av noen som dusjer, vannet som treffer de delikate baderomsflisene, lyden av et menneske som harker, en bokside som blaes om, lyden av min egen pus, mine egne hjerteslag, og ekko av As stemme etter at jeg nettopp har lagt på røret eller rettere sagt trykket på av knappen på min mobile telefon.
For første gang siden slaget opplevde jeg i morges at A hadde en tilnærmet normal stemme -- en stemme som ikke var påvirket av lammelsen i ansiktet.
"Jeg var hos I, min slagrammede veninne fra jobben," sa hun. "Hvis hun kan bli så frisk som hun er så kan jeg også bli det. Det er rart å være her alene. Ikke engang Dixie er her. Jentene dro avgårde glade og fornøyde, og nå er jeg her helt alene. Vel, ikke helt alene, jeg har min kusine på frokost. Jeg leter febrilsk etter sjampo som vi har glemt å kjøpe inn. Jeg blir kjørt til butikken senere."
Jeg forteller henne hvordan jeg nesten ikke kom meg av toget i går. Jeg hadde misforstått -- trodde toget var fremme halv ni, og kvart på åtte, godt tilbakelent i stolen, seende på "Slumdog Millionaire" på min iPod, fikk jeg plutselig en dårlig følelse. Toget hadde stoppet, det var bekmørkt utenfor. En av mine medpassasjerer kunne opplyse om at vi stod på Finse stasjon. Nå må jeg ikke få panikk, tenkte jeg. Ganske rolig klarte jeg å få samlet sammen alle tingene mine. Kom meg av toget omtrent i det øyeblikket toget begynte å bevege seg mot Bergen.
Vi spiste en deilig middag hos T -- fire herrer på rundt femti. Drakk litt vin, og hørte god musikk på Finse Hotell før vi falt i seng sent på natt.
Nå venter en god frokost før vi skal ut på ski. "Jeg tror vi skal prøve oss på Jøkulen idag," sier T. "Eller kanskje vi skal kite."
Nå venter egg og bacon før ski. Det er en god følelse å vite at A koser seg hjemme, at jentene er i gode hender hos H og at dagen ligger foran oss.