Tirsdag kveld

Snart midnatt, huset ser relativt bombet ut, A og jentene sover i vår seng, og jeg er stuptrøtt. På dagen igår kom AG med te og eplesaft og gikk til postkassen med A før hun dro igjen. Igår kveld kom en god venninne med Indisk mat som vi tre spiste uten dikkedarer og uten egentlig å si så mye. Hun er lege, og det var deilig uformelt, avslappet og deilig å slippe å lage mat (som jeg ikke er så god på som A).

Idag: oppe syv, løp rundt Sognsvann med bikkja (som måtte dusjes og vaskes med hundeshampoo da vi kom hjem), fikk opp A (jentene sov hos en veninne), hun kom seg selv til badet, fikk gjort seg klar, jeg hentet tøy til henne og hjalp henne ned på kjøkkenet hvor jeg serverte henne frokost og teen som AG har kommet med (deilig, tusen takk). Appetitten er det ikke noe å si på, ei heller smaken -- "kan jeg få litt pepper på denne tomaten vær så snill."
Ved halv ti tiden fikk jeg endelig satt meg ned for å skrive en tale til bestmor, og kl. 11 hadde jeg noe som fungerte og som jeg senere leste opp i gravølet:

Kjære Bestemor
Du skulle vært her i dag. Du som elsket familieselskaper, som hadde din 80, 90 og 95-årsdag i disse lokalene sammen med oss. Du skulle vært her og feiret avslutningen på et langt og vellykket liv, stavret deg rundt med en eldre statsmanns verdighet, ført dine myke hender over dine oldebarns ansikt, sagt oppmuntrende ord til barnebarn, zoomet inn på hver enkelt av oss, gjort hvert øyeblikk, hvert møte unikt slik bare du kunne det, med din enestående evne til å få hver enkelt av oss til å stråle. Du hadde dette Clintonianske over deg; i ditt nærvær kunne vi skru i en lyspære bare ved å holde i den – i ditt nærvær roterte jorden rund med oss som midtpunkt. Slik fikk du oss til å føle oss.

Helt til jeg var tenåring var jeg eneste barnebarn. Du var 45 da jeg ble født, min tante bodde fremdeles hjemme, du var på en måte både mor og bestemor og mine tidligste barndomsminner er å sitte i badekaret i din leilighet, sitte foran peisen i slåbrok, sovne på feltseng til lyden av din eventyrslesende stemme -- på ditt og bestefars soveværelse, der hvor spisestuen er nå.
Første gang jeg var på fjellet var i min mors mave, påsken 1957. Deretter var jeg der i juler, tok mine første skritt der, var der hver eneste påske til jeg var 17, vi snakker om et halvt år vekket hver morgen av din morgenfriske "eggene-går-i pannen-stemme" – kontant ved halv åtte tiden, våkne til baconlukt og skyfrie påskehimler, vakle søvndrukken ned til frokoster bestående av fingerbøll med wieselfraktet appelsinjuice, gammelost, skinke, dine små kjeks, deretter nådeløst ut på ski hvor du "ofret seg" og gikk med meg til seters eller over vannet for at de andre skulle gå lengre turer. Deretter hjem til middag, middagslursrituale, etterfulgt av kvelder med kortspill, benket rundt bordet i stuen, "en-to-tre-nå-kåååser-vi-oss!"

, mørbanket etter dagens skitur, solbrune, lykkelige, trappen til loftet, blyloddet som holdt lemmen på plass, rensdyrsfellene på sengene, remedier fra krigen, plakaten på do – som pappa har på veggen hjemme – tatt fra en trikk i fredsdagene 45, hyttebøkene med bestefars rare tegninger, din nesten uleselige skrift, lukten av solkrem og de vonde solbrillene kjøpt på butikken ved togstasjonen, hvor du bestemor kjente alle.

Om somrene var jeg også ofte tre fire uker med deg og bestefar på hytta. Fødselsdager med din legendariske kringle, ingen kringle smakte vel bedre enn den!

Hver 17. Mai var jeg i MT2. Da vanket det gulaktig, hjemmelaget is, samtaler på verandaen, og russetog, rituelt sett fra en medbragt trappestige fra hjørnet av Bygdøy Alle og Niels Juelsgate. Du var alltid tilstede -- på korpsturer, skoleavslutninger, alltid var du der, med nyoppsatt hår, i egen bil, med bestefar på slep, han litt distre, du, kompenserende, utadvendt, fremoverlent og smilende, representativ, i sterke farger, skreddersydde drakter og med et hår som hadde en filmstjernes evne til å være perfekt nesten uansett vær og føre.

I gymnaset spiste jeg frokost hos dere nesten hver morgen –frossent, oppskåret brød med hjemmelaget solbærsyltetøy, den skeive ostehøvelen, gulosten med rød voks, te i potte på komfyren, alle disse små tingene som til sammen var deg.
I 1980 var vi sammen på Cape Cod den dagen jeg fikk vite at moren min var død. Du holdt rundt meg, hjemme hos MS på Cape Cod hvor du hadde så mange minner, så mange venner, hvor du og bestefar var sammen på en slags bryllupsreise etter giftemål i kirken i New York alle husker navnet på.

Du blomstret opp etter bestefars bortgang. Jeg spurte deg en gang om du ikke ville skaffe deg en ny mann. Nei, kom det kontant, neimen om jeg skal måtte passe på pleietrengende gamle gubber. Det fikk være måte på. Da vi var på Hurtigruta sammen for noen år siden, forsøkte du å sjarmere vår bordkamerat slik at vi kunne se nyttårskonserten i hans suite, men du insisterte på at jeg skulle være med som anstand – til tross for at den gamle pensjonisten ved vårt bord sikkert var nærmere 20 år yngre. "Man vet jo ikke hva disse mannfolkene kan finne på," sa du tørt til meg.
På nyttårsaften var vi med Hurtigruten i Bergen. Båten rakk såvidt å legge til kai på før du stod klar i moteriktig boblejakke, med stokk i den ene hånden og mobil telefon i den andre for å ta en taxi til akvariet. Der måtte jeg lese høyt for deg fra samtlige utstillingsmontre.
Du har vært som en mor for meg, og jeg har valgt en kone som likner på deg. Du var tøff, vakker, forfengelig, og omsorgsfull. Du hadde dette usentimentale som pappa nevnte, dette snipp-snapp-så-var-eventyret-ute-aktige over deg, men under effektiviteten, under det Clintonianske, bak det Thatcherske, følte jeg ofte, og tydeligere mot slutten, en sårbarhet -- en ytterst privat og uutalt sorg over livets storhet og forgjengelighet, uforutsigbarhet og over tapet av din egen far mistet alt for tidlig og savnet hele livet. Hvilken gave du ga ham ved å leve det livet han aldri fikk.

Slutten må være slik: Jeg på vei ned trappen, ut døren. Ditt hode som stikker ut av vinduet i 3. etasje i din leilighet på Frogner. Din hånd som vinker farvel, du som står der til jeg, også vinkende, runder hjørnet av Niels Juelsgate, og vi begge vender tilbake til våre liv, vinduet som lukkes, de blå og hvite kaffe koppene som ryddes bort, osten som settes i kjøleskapet, den lille melkekartongen, dine hender som rydder, din penn som skriver, og ditt liv som nå er over men som samtidig lever videre i meg. Du vil alltid forbli en del av meg. Alltid, så lenge jeg lever, tenker jeg på deg.

Skål for bestemors minne og for en fest hun ville ha gledet seg over å være med på.

Det var en flott begravelse. Vi ankom tidlig til kapellet. Det småregnet. Klynger av nær og perifer slekt samlet seg. A gråt hver gang noen kom frem for å gi henne en klem. "Hvordan går det," spurte en eldre slektning som ikke var oppdatert. "Det går så det griner," kom det med spak men klar stemme fra A. Den lo vi godt av.

Sermonien var deilig, godt å gråte, godt å vite at hun fikk det slik hun ønsket det med en verdig død. Vi utsatte innleggelse på Ullevål til i morgen for å være med på bisettelsen. De flyttet en stol slik at A kunne sitte i rullestol og overvære det hele. Jentene la roser på båren. Alle gråt. En kvinnelig professor fra UiO holdt minneord, nøkternt, usentimentalt, fortalte om hennes virke under krigen, om hvor moderne hun var, og hvordan hun samtidig var konservativ.

Etterpå var vi på gravøl i erverdige lokaler -- kun de 80 nærmeste, og det var fine taler som talte varmt om en mor som hadde gitt alt for familien og for mange andre. A ble kjørt hjem av sin mor G, som tok med seg bikkja til gården. Jentene og jeg var der til 17-tiden. Jeg var så trøtt at jeg nesten kjørte inn i gjerdet til naboen da vi endelig kom hjem. A sov i sengen sin. Jentene la seg øyeblikkelig med henne. Jeg sendte en melding til K som skulle komme på besøk med handleliste. La meg rett ned for å sove. Fikk sove i ca. fem minutter før hun kom. Lå å slappet av litt mens hun hjalp A ned trappen. Deretter, laget middag til jentene, fikk naboen på besøk (veldig hyggelig) og da middagen var ferdig tvang jeg jentene til å rydde opp. "Det blir andre kostern nå. Nå må dere lære dere til å rydde opp." Det kommer til å bli sundt for dem.
Deretter så vi en film, Eragon, og deretter falt jentene i seng mens jeg satte en rundtstykke deig til i morgen, ryddet litt i huset, og nå, midnatt, en kjapp blogg til dere som lurer på hva vi egentlig driver med. I morgen kl. 10 legges A inn på Ullevål og skal ha en hurtig MRSA test. Da tenker jeg å ta med jentene på hytta og la A være litt for seg selv noen dager.

Jeg ser at dette kommer til å bli en tøff høst. Nå har jobbene begynt å komme, men hver deal skal signes, og det blir vesentlig mer å gjøre uten A. Jentene skal ha skikkelig oppfølging, mat skal lages, klær brettes, lekser hjelpes med, og samtidig skal også A ha endel omsorg. Vi kommer nok til å sette pris på noe hjelp, og jeg leker nå med tanken på å sende en undersøkelse til alle de som har sagt de vil hjelpe av typen, sjekk av hva du kan hjelpe til med -- handle, kjøre, sortere kvitteringer, vaske badet, lage middag hos oss, lage middag hos deg, lære meg å lage den retten du er mest glad i, brette tøy, klippe plen, og når passer det minst dårlig? Dessuten en seksjon om ubrukt treningsutstyr -- har du romaskin, trimsykkel du ikke bruker? Enkle håndvekter, osv. Det kan bli interessant. Kan du svare på ubehagelige brev fra forsikringsselskapet?

Men nå -- sove (selv om jeg ikke har orket å se ned i bæreposen med uåpnede konvolutter, ei heller pakket helt ut etter at vi kom hjem). Deilig å være her og å klemme på de vi er glad i. Tusen takk til dere som stilte opp i bisettelsen idag, tusen takk for blomstene (dere skjemmer oss bort) og takk for alle mailer. Det satte vi enorm pris på.