Klokken ti på ti står vi utenfor Seksjon for Hjerneslag i påvente av innsjekk. Vi ble møtt av en hyggelig oversykepleier. "Deilige med sånne voksne norske damer," sier A mens hun får på seg en maske. Etter noen minutter kommer en hyggelig blond pleier, E, ikledd maske, gummihanske, sterilt gult tøy. Vi ser bare øynene hennes, pent sminket. Hun går ved siden av oss mens A ruller seg selv inn på enerommet som står klart for henne. Det første jeg ser er fraværet av tv. Deretter -- sengen er ikke elektrisk, men en god gammel seng med forkrommet stål, mekaniske pedaler. Sengen er smalere enn de amerikanske, rommet er mindre, det er mindre skaplass, og det er ikke eget toalett og dusj slik det er på alle de rommene vi har vært på i NJ. Jeg spør E om hun har egen assistent, og hun rister på hodet mens hun ler. "Det hadde vært noe. Nei, her er det vi som gjør det meste. Vi har noen pleieassistenter og hjelpepleiere, men for det meste er det vi som gjør det."
Vi smalltalker mens E henter utstyret for MRSA og tester A i halsen, mellom fingrene og etpar andre steder.
Det er en annen vennlighet her, vi er bedre justert til vennlighetsnivået her, vet hva som betyr hva, vi slipper å oversette, slipper å kode, og det er deilig. Det er ingen bakgrunnsmusikk her, ingen reklamer som summer i bakgrunnen, ingen Kentucky Fried Chicken sanger som akkompanierer jakten på mikrobene.
Jeg har med 100 sider med tester og dokumentasjoner, både i papirutgave og digitalt i pdf format. Nå skal jeg gjennomgå materialet så vi kan finne ut hvilke tester de kan bruke fra USA og hvilke de ønsker å ta omigjen.
Mer senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.