Fredag

Solen kommer opp, lyser opp de grønne bladene utenfor, beveger seg sidelengs i gresset, skinner i dugget i gresset, skyfritt, stille, bare lyden av kjøleskapet, min egen pust, og utenfor hørevidde, den jevne pusten til jentene som sover i sengene i annen etasje i dette gamle huset vi elsker å være i om sommeren, som vi fabler om mens det sner, som vi gleder oss til å reise til når helgene kommer.
Våknet tidlig, litt før seks, med en drøm om et hotellrom og en ung kvinne med slag. Jeg stod der, visste ikke hva jeg skulle gjøre, følte meg maktesløs, visste ikke hva som var feil, forstod ikke symtomene, og våknet og forstod at jeg bearbeidet det som har skjedd.

Jeg tenker på dette hele tiden nå. På A som trener seg opp. På hvordan månedene fremover kommer til å arte seg. Jeg ser allerede fordelene. "Det er jo veldig hyggelig for oss å få se deg mer da pappa, sa S i går. Misforstå meg rett, det er jo veldig trist med mamma. Men det betyr jo at vi får mer tid sammen med deg. Det hadde vi ikke fått hvis mamma hadde vært frisk." Jeg ser at jeg kommer til å få mer facetime med jentene. Jeg ser også at jeg må legge om hvordan vi gjør ting hjemme. Vi må rote mindre, rydde mer, jeg må bli bedre til å lage mat -- det vil si bedre mat på kortere tid -- vi må planlegge måltidene mere, og både jentene og jeg må bli flinkere til å ta i et tak hjemme. Vi må etablere bedre rutiner på å rydde, sortere og jeg tror D skal få være på gården en tid fremover så vi slipper å ha lufting av hun på programmet. Nå gjelder det egentlig å gjøre færre ting, og å gjøre de tingene vi må gjøre på en smartere måte. Det skal bli spennende. Og det er helt klart en mulighet til å gjøre ting annerledes, til å redefinere noen forhold oss i mellom, og til å kunne gjøre ting på en annen måte. Jeg ser allerede en masse muligheter til å måtte bli flinkere. "Nød lærer naken kvinne å spinne." blir til , "Nød lærer enslig mann å lage mat."

Jeg gleder meg til å være sammen med jentene idag. Til å bade, se himmelen nedenifra det grønne vannet, se på jentene som stuper, spise niste på svaberget før jeg setter meg i bilen, kjører inn til byen, til Ullevål Sykehus i ettermiddag for å se A, for å se om det er noen forskjell fra i forgårs, for å dra hjemom å rydde litt i huset, og deretter dra utover til gården, hente jentene, kjøre tilbake til hytta, og sovne i stillheten med håpet om at vi får noen fine dager her nede før sommeren går mot slutten, før høsten fader inn, før hverdagene vi har lenget etter starter opp igjen, andre hverdager med A i rehabilitering, men like fullt, dager med arbeide og rydding og lekselesning og trening og regninger og jobber og besøk hos A. Det skal bli fint. Det ER fint allerede.