Mail til deg som har skrevet

KJære XX

Akkurat nå sitter vi på svaberget og ser utover Oslofjorden, steker i vårt eget fett, hører lyden av bølgene, en og annen båt passaerer, jeg kjenner sjøvannet i håret, H er travelt opptatt med å lese Eragon, S pludrer ved siden av meg, reflekterer over sin egen brunfarge, "jeg er ikke så opptatt av å bli brun i år, jeg vil bare at mamma skal bli frisk. Er det forresten noen som røyker her? Er jeg sunn, pappa. Hva er egentlig Skjørbuk. Hvorfor var ikke den siste Harry Potter filmen noe bra. Jeg føler meg nesten litt som mamma nå når jeg må rydde på kjøkkenet. Vi er liksom litt mamma alle sammen. Så du meg stupe? Var jeg flink. Til høsten vil jeg begynne å trene, pappa. Svømming kanskje? Eller løping? Egentlig har jeg lyst til å trene karate eller judo. Sammen med H. I år må vi feire mammas fødselsdag. Hun vil jo vanligvis ikke at vi skal feire henne, men i år synes jeg vi skal gjøre det. Kanskje vi skal ha som mål at hun skal ha flyttet hjem til da. Hva betyr diplomat. Kan du snakke mens du skriver pappa?"
Vi sitter i hver vår medbragte fluktstol. Vi har egg og bacon fortært med oss. Juice, te. "Sånn er livet" har vi hørt på, om det å være norsk, hva er det unike norske, dugnad, sier noen, jantelov, sier andre, og jeg tenker på det amerikanske hvor dugnadsånden på mange måter er sterkere enn her hjemme. Egentlig sluttet jeg å sammenlikne etter ca. ti år i USA. De første fem sammenliknet jeg det norske med det amerikanske -- slik vi hører det i korespondentbrevene på NRK radio hvor ferske nordmenn forteller om sitt første møte med kjøpesentra og legekontorer og erhvervelse av nytt førerkort. De neste fem årene sammenliknet jeg det norske med det amerikanske. Og etter ti år sluttet jeg med det. Aksepterte at ting var forskjellige, at det var ulike skalaer for hygge, for vennlighet, for fort og sakte, for hva som var morsomt og hva som var trist. For hva man sa når man traff hverandre, hva det var ok å snakke om, hva man ikke snakket om, hva som ble oppfattet som skryt og hva som ble sett på som beskjedenhet.

Men akkurat nå, her på svaberget, med jentene, med kjølig drikk, med potetgull, med grønne epler, sandaler, våt badebukse, soltørkede håndklær, saltet hår, tørkede brennmaneter i skjæra, måkeskrik.

"Hva er funkis, pappa," spør S. "er det det vårt hus er? Er det fra nåtiden. Hva slags båt ønsker du deg. Hvilken ungdomsskole skal jeg gå på? Kan man planlegge sin egen begravelse hvis man er veldig gammel, pappa? Planla oldemor sin egen begravelse? Var hun glad i gourmet mat? Da vet jeg jo hvor jeg har det fra. Dette året har jeg bestemt meg for at jeg skal være mere ute.Skal vi bade mer? " H spretter opp. De hiver seg uti, jeg hører plaskene, og blir med. "Kommer du pappa? Pappa?"

Du spør om hvordan du kan hjelpe. Foreløpig vet jeg alt for lite. Jeg tror hverdagene må få komme igang først. Vi har ikke de store transportbehovene, for det meste hos oss skjer i gangavstand fra huset. Jeg synes det er veldig hyggelig at du vil hjelpe til. At du gjerne vil ha noe fast, eller at du helst ikke vil ha noe fast. Jeg skal si ifra når jeg vet mer.

Du snakker om viktigheten av å gråte. Av å trene på å gråte. Av å bli venn med gråten, om at gråten er en viktig måte å ventilere på, en måte å få utjevnet trykket på, og jeg kjenner meg igjen i alt det. Jeg virker kanskje som en tøffing, men jeg tenke at for å være sterk må jeg klare å være svak iblandt, og at det å være svak på en måte er en forutsetning for å være sterk -- nesten som to komponenter i et lim som herdes. Jeg har egentlig alltid vært ganske "flink" til å gråte, selv om det har blitt vanskeligere med årene, og selv om jeg opplever det som noe privat, noe som jeg gjør alene eller i nærhet av de aller nærmeste. A og jeg har alltdi hatt en regel -- utviklet da jentene var på sykehus -- nemlig at ikke begge kan være svake samtidig. Det betyr at jeg ikke slipper alt ut når A er nede for telling, og vice versa. Nå har A vært nede, og da har jeg holdt mye for meg selv. Samtidig har jeg hatt mye tid til å bearbeide mens jeg har vært i USA og det har gjort det hele lettere. I USA -- i større grad enn her hjemme -- har jeg hatt tid for meg selv, og jeg vet av erfaring at jeg må ha tid alene for å håndtere intense situasjoner sammen med andre.

Takk for du deler dine erfaringer med slag og rehabilitering. Jeg skal snakke med A idag om hvordan vi skal administrere besøk. At det er typisk å overvurdere ens egen evne til å ha besøk forstår jeg godt. Jeg skal rådføre meg både med A og med legene. De har jo sette dette flere ganger og vet nok mer om hva A tåler enn vi selv er istand til å bedømme.

Du snakker om sorgen over barn som flytter ut. sorgen over å se at de nå klarer seg på egenhånd. Jeg forstår det så inderlig godt! Det er en sorg vi har når noe nytt tar over for det som har vært, og jeg tror evnen til å klare disse overgangene er en helt vesentlig ferdighet vi har -- og som vi kan øve på -- dette å oppleve og erkjenne at endring faktisk er en helt vesentlig del av livet. Jeg tenker på det hver gang jeg handler; uansett hvor mange flasker med shampo jeg kjøper, uansett hvor mange såpestykker, olivenolje, bokser med knust tomat jeg handler inn, før eller senere går vi tomme. Alt tæres på, alt forandrer seg, og det er på en måte en helt vesentlig del av det å leve. Det er gledens bakside, gledens forutsetning, dette at vi også har perioder med sorg, perioder hvor lykkens ekvilibrium skal etableres eller justeres for.

Jeg tror det eneste vi kan gjøre, den eneste medisin mot denne sorgen, er å klare "ha det så godt som vi kan" hele tiden. Det er en kontinuerlig utfordring dette -- å nyte hvert sekund sammen med andre, og det å nyte hvert sekund alene. Fristelsen er så stor til å tenke på det som skal komme, det man gleder seg til istedet for det som skjer mens det skjer.

Glemte forresten å takke for de fine blomsten du har sent. Vi ble kjempeglad for dem, og de står på kjøkkenbordet. Det er veldig hyggelig at dere tenker på oss.

Og akkurat nå skal vi bade igjen. Jentene har tatt kontakt med en annen jente, spurt om hun vil være med å bade, og mens jeg sitter her å skriver om å nyte øyeblikket, nyter de øyeblikket og jeg vil nyte det sammen med dem.
---------
Igjen - nybadet -- senere idag går ferden til Ullevål. Da får jeg høre hvordan As første treningsdag gikk og hvordan hun er fornøyd med oppleget. Gleder meg til å se henne.

Beste hilsen fra C