Flere ting...

Det første jeg merket da vi kom frem til Ullevål var manglen på parkeringsplasser. Først fikk jeg lempet av kone og rullestol, deretter startet jakten på parkeringsplasser. På Morristown var det valet parking -- folk som tok imot bilen å kjørte den bort mens du stod igjen med din kjære og en gul lapp med et rødt tall på. Etter utført ærend leverte man lappen og betalte, og vips så var bilen der med nøkkelen i. På ARI var det en stor parkeringsplass med gratis parkering hele dagen og alltid nok plasser. Her er det hele outsourcet. Jeg merker meg at man må angi et tidspunkt og at det er svindyrt å parkere. Utpressing, tenker jeg. Dessuten har man ikke benyttet seg av teknologien til å la folk få betale når de drar -- noe som ville spare en for redselen for ikke å ha lagt på nok penger. Istedet avkreves man et avreisetidspunkt ved ankomst. Enda en ting å tenke på på toppen av alle de andre stressmomentene man har som pårørende.
Den vennlige blonde pleieren E forteller meg hvor jeg kan finne kaffe. Hun viser meg et hyggelig gammelt rom med et geriatrisk preg -- det minner nesten litt om Nordberghjemmet, bare slitnere -- kommunale stoler, et brunt sykehuspiano med en gammel CD spiller oppå, store kanner med tynn kaffe, etpar gubber med slåbrokker og kaffekopper med lunken kaffe blar uinteressert i kulørte ukeblader stappfulle med sommerens uvesentligheter, i VGs rosa sportsseksjoner, og jeg ser at det står et ytterst beskjedent avslått fjernsyn på en krakk. Tipper det ikke brukes til stort annet enn skiløp om vinteren og Dagsrevyen. Her er det ingen metervis med automater med ulike sjokolader og snacks. Her er det pumpekanner med ort kaffe og kokt vann. Teposer. En hvit vask med vann.

Idag morges våknet jeg klokken fem, urolig over alt som må gjøres. Stod opp, gikk igjennom epost, sorterte i digitale journaler fra USA, printet ut henvisningen til Sunnås som de har bedt om og gikk igjennom bildene av As hjerne.

Da jeg vekket A ved syvtiden, hun sovende med jentene i vår seng, ble det for sterkt. Plutselig forstod jeg at bestemor ikke lenger er tilringendes. Jeg har alltid ringt til henne - i perioder hver dag når jeg har hatt tid -- og plutselig, idet jeg ser på A, tenker jeg at jeg vil ringe Bestemor og i samme øyeblikk innser jeg at jeg ikke kan ringe til henne. Det har vært hun og A som er mine nærmeste, de jeg har snakket med om alt. Det blir ekstra sterkt når A er nede for telling og Bestemor er borte.

Da jeg så A i dag morges -- de ukoordinerte øynene, ansiktet som er så annerledes, kjente jeg plutselig en forferdelig sorg som kom over meg, en sorg jeg gjerne kjente mer på, en sorg jeg egentlig hadde ventet på, som jeg egentlig ønsket velkommen, litt forundret over at den ikke har kommet før. Jeg la meg helt inntil A og gråt. "Kanskje er det din arbeidskraft jeg savner mest," sa jeg og vi begynte å le. "Plutselig må jeg gjøre alle disse tingene som du vanligvis gjøre, som du liker og som jeg aldri har likt." Jeg stod opp, og gråt høyt mens jeg hentet rundestykke deigen i bakemaskinen, mens jeg rullet ut deigen med teflonkjevlen jeg fikk av A for et år siden, mens jeg kuttet opp den utkjevlede deigen i tolv deler, og mens jeg lot den heve forsøkte jeg å forstå hvorfor jeg gråt. Var det bestemor? Var det A? Hva slags mekanisme er gråt? Jeg kjente at jeg var sliten i halsen, som om jeg hadde presset stemmen. Hvor naturlig er det å gråte? Hvorfor sitter det så langt inne? Hvorfor oppfattes gråt som noe veldig privat? Hvorfor er det vanskelig å gråte sammen med andre, sammen med mennesker man ikke kjenner? Er det sunt å gråte? Alle disse tingene surret rundt i hodet mitt, så påtrengende ble disse spørsmålene at gråten ble glemt mens jeg penslet rundtstykkene med et egg og mens jeg strødde sesamfrø oppå og satte de i ovnen på 12 minutter slik jeg stort sett har gjort hver morgen de siste to årene (fraværet av rundstykkene var noe vi fablet om i USA, noe vi virkelig savnet).
Men nå sitter vi på isolatet. A har lagt seg i den smale sengen laget for tynne norske mennsker, og snakker med S som har tatt med seg dagboken sin og sin nye fyllepenn. En gul snor henger ned fra lysarmaturet, i tilfelle vi trenger å snakke med en pleier.