Tirsdag formiddag: lunch alene

Kl. 1310 i kafeen på Atlantic Rehab Facility.
Var lysvåken kl. seks idag, ringte Norge og fikk høre at jentene hadde sittet sammen med bestemor, at de hadde ventet en time på OSL på bestefar som ikke helt visste når flyet ankom. Deretter sovnet jeg igjen, og drømte at jeg ble trøstet av Obama som ga meg en klem og sa at alt kom til å ordne seg, og jeg våknet kl. 0830, løp 45 minutter langs de vakre øde landeveiene som kranser området rundt Faircourt, slang i meg en kjapp frokost (ferske bær, servert av Cy), laget en dobbel espresso med espressomaskinene til høyre (de har to, en til decaf) og leste overskriftene i FT ettersom brillene lå på soveværelset.
Ringte sykehuset for å få tak i journalen til A. - Medical records, please hold, fikk jeg først høre. Deretter soft musikk og reklame for Stroke Awareness Week, inntil en uvennelig dame listet opp alle grunnene til at jeg ikke kunne få tak i journalen. - Pasienten må underskrive selv. - Hva hvis hun ikke kan? - Har du power of attorney? - Nei, men jeg er hennes mann. - Spiller ingen rolle. Vi kan bare gi ut journalen til en annen lege eller til sykehuset. Før vi kan gi noe ut til dere må alt godkjennes av de legene som har skrevet i journalen, slik at det ikke står noe der som de ikke kan stå inne for.
Etter ti minutters forhandling, sa kvinnestemmen, - hold on, let me put you through to my manager, hvorpå jeg fikk en myk stemme som sa, ´Hi, I am away from desk or on another call, please leave bla bla bla´. Bestemte meg for at vår Care Manager får ta seg av dette. Deretter ringte jeg til Brigham & Woman i Boston hvor A var pasient for ti år siden. Samme rutine -- Records department, please hold. Soft music. Grrr. Enda en vanskelig person. - Det tar tredve dager. Alle mulige ting som gjorde at det var vanskelig. - Jeg trenger en kopi sendt overnight til New Jersey. - Nei, det går ikke. Du kan fylle ut et skjema som ligger på www.blablabla. - Takk for hjelpen. Jeg kom på Hematologkontoret i Morristown. Erika som hadde latt oss vente nesten tre timer sist torsdag, kanskje hun kunne hjelpe. - Her er mitt personlige nummmer, hadde hun sagt, bare ring. Jeg slo nummeret. Fikk en automatisk telefonsvarer. Dial zero for an operator. - Hematology, please hold. Soft music. Reklame for StrokeAwarenessWeek. ´If you are having nausea, difficult to speak, numbness, or fall down, you might have a stroke. If so, call 911´. En myk kvinnestemme beskrev alle symtomene til A. - How can we help you. - Kan jeg snakke med Erika. - What is your name. Soft music. ´Every moment helps when you are having a stroke. Musak.
Og endelig: Erika, hjelpsomheten selv, dette skal vi fikse, her er min private epost, jeg ringer Boston. - Fint, jeg sender deg all informasjonen du trenger, link, telefonnummer. Jeg har en person i Boston, en lege som holder til i bygningen ved siden av som kan komme innom å hente dem hvis det gjør det noe lettere.
- Supert, jeg skal hive meg på dette nå.
Kl. 1145 satt jeg i bilen på vei hit. SMS fra fastlegen: Kan dere skaffe rullestol på hjelpemiddelsentralen? Svar på rødt lys: Jepp. Melding til G: Kan du kontakte hjelpemiddelsentralen? Ved neste røde lys. G: Ok. Det fikser vi.
På ARF, rett til meal management rommet. Seks mennesker i hver sin rullestol, en med oksygenapparat, en eldre kvinne. - Jeg savner barna mine og huset mitt. En mann rett overfor, - jeg har kommet opp med et nytt motto for ARF: Progress is our most important product. En dame vis-a-vis A, med sort lapp på øyet. Suppe. - I want some real food.
Og A, spisende på turkey, nesten uten å søle, glad for å se meg, sliten etter trening fra halv ni. Etter lunch, jeg ruller A rett inn til sengen. hun sovner momentant. Nå her.