Tirsdag: blindehunder, terapi, midtsete og tannpuss

Faircourt, 2220.
Dagen blir aldri slik jeg tror de skal bli. Ikke før har jeg våknet og begynt å skrive, så ringer telefonen.
- Dere kan komme klokken ti til The Seeing Eye, sier Judy på telefonen. - Omvisningen på blindehundskolen. Vi kan få dere med selv om det egentlig var fullt.

Klokken 940 sitter vi i bilen, G, H, S og jeg, med hver vår hjemmebakte muffin som Cy har stappet i hendene våre på vei ut. G sitter i passasjersetet med utskrift fra Google Maps, jeg har fått satt på GPSen som er i ulage på morgenkvisten, og off we go.
Vi ankommer The Seeing Eye klokken 1002. Vi har nemlig fått vite at Morristown har USAs beste skole for førerhunder, og jeg har pønsket ut at det var en hyggelig overraskelse for S. Stedet ligger i landlige omgivelser -- det ser nesten ut som et av de mange herskapelige husene som ligger skult fra veien i området vi bor i, omkranset av gigantiske grønne plener og nybygde steingjerder som ser ut som om de var bygget i middelalderen, gresset kortklippet av horder av "get-a-guys", karer i capser, arbeidsantrekk og meksikansk utseende som sitter på overdimensjonerte gressklippere i solsteiken. Vi parkerer bilen på Visitor parking, følger skiltet for Tours, og jeg holder døren åpen for jentene som strener inn mellom to søyler, off-white, og følger etter inn i et konferanserom fullt av forhåpningfulle deltagere som skal få være med på en omvisning på Seeing Eye.
En frivillig -- Seeing Eye er uten offentlig støtte og baserer seg mye på hjelp fra frivillige -- får høflig to voksne damer på første benk til å flytte seg slik at S og jeg kan sitte helt fremst. Volunteeren er lett overvektig, khakibukser, poloskjorte, har en badge med bilde rundt halsen, og ønsker dagens foredragsholder, Scott velkommen. Ved Scotts venstre siden sitter en sort Labrador med fullt oppsaling og det går et sukk igjennom forsamlingen -- for det meste mødre i midten av tredveårene og barn -- når den slikker hånden til Scott.
- Hei, jeg heter Scott, velkommen hit til Seeing Eye. Jeg mistet synet først i voksen alder, for ca. ti år siden, og dette er min hund Rex, som jeg nettopp fikk for noen måneder siden etter at min forrige hund ble pensjonert etter ja, nesten ti år i tjeneste. Når Rex er på jobb skal han ikke forstyrres, og Rex er med meg overalt. Førerhunder har en lovfestet rett til å ferdes på alle offentlige steder, på tog, fly, busser og i taxier. Det er ikke lov hverken i henhold til state eller federale lover å nekte blindehunder adgang, og dette er man strenge på overalt. Rex passer på meg, han er nesten som en slags sjåfør, hvor jeg er navigatøren. Jeg regner ut hvor mange kvartaler jeg skal, hvor mange trafikklys osv, men Rex sørger for at jeg kommer sikkert frem.Når vi er på flyet skyver han rumpa si rolig under setet foran og sovner. Jeg var nylig på en kongress i Tampa Florida. Da var vi over 100 blinde personer med hunder i ett rom. Alle hundene lå ved sin eiers føtter og sov, og hadde du kommet inn, ville du ikke ha visst at det var en eneste hund der -- medmindre du kunne se da selvfølgelig, hehe.
Seeing Eye utdanner og selger ca. 260 førerhunder hvert år. Vi har holdt på siden 1929, og vi var det første stedet i USA hvor man begynte å utdanne førerhunder etter at vår grunnlegger jobbet med oppdrett av schaeferhunder i Sveits etter første verdenskrig. Der brukte man hundene til å gi blinde krigsveteraner et bedre liv. Hun skrev en artikkel om dette i USA, artikkelen ble lest av en ung mann som skrev til henne og sa, ´jeg kunne gitt hva som helst for den friheten en slik hund kunne gitt meg´. Hun inviterte ham til Sveits, og ikke lenge etterpå startet hun med trening av førerhunder her i Morristown. Nå er vi antagelig størst i landet.
Treningen er basert på belønning og repitisjon. Hvis hunden gjør noe riktig får den ros. Gjør den noe feil, blir det repetert til det gjøres riktig. Den lærer enkle kommandoer som høyre, venstre, opp, ned, rett frem. Den lærer seg til å stoppe hvis den ser biler, ved fortauskanter, og kanskje det viktigste en god førerhund gjør er å ikke adlyde ordre hvis den ser en fare. Vi kaller det intelligent obsternasighet. Hvis du forsøker å få den til å gå ut i gaten idet en bil stille kommer mot deg, eller hvis du er på vei rett mot kanten der tbanene kommer inn, så stopper den og varsler.
Folk som kommer hit for å kjøpe en hund, må være her i 24 dager for å trenes i å bruke førerhunder. Da matcher vi opp hver enkelt person med riktig hund basert på hvor fort de går, hva slags type de er, hva slags hund de liker, -- vi trener kun schaefere, labrador retriever og golden retrievere -- om de liker en kosete hund eller ikke -- noen folk liker at hunden deres slikker dem på hendene og i ansiktet, noen liker ikke det, og vi forsøker å finne ut hva slags forventninger de har. Så læres de opp til å ta trikken, toget, gå i svingdører, rulletrapper, i traffikerte gater, svinge unna folk, svinge unna biler, unngå hindringer på fortauet, se opp for juletrær, søplebøtter, reklameskilt, syklister, folk som sitter på gaten, gatemusikere og andre hindringer og farer, og etter fire uker hvor vi bor her hele tiden, drar vi hjem til et nytt og mye friere liv.
- Kan hunden passe på at du får nok penger igjen når du kjøper noe?
- Nei, det kan den ikke, men de aller fleste mennesker er faktisk veldig hyggelige mot blinde mennesker og jeg har aldri opplevet noe slikt. Det er jo ikke så lett for oss her i USA hvor alle sedlene er like, men jeg har alltid endollarsedlene i høyre bukselomme, jeg har tyvedollarsedlene brettet til høyre i lommboken og tidollarsedlene til venstre. Bra spørsmål!
- Hva gjør dere når hunden skal på do?
- Hehe. Vanligvis får vi det spørsmålet fra et barn. God spørsmål. Vi har med oss en liten gummihanske, og hunden gir et tegn. Så bøyer vi oss lynraskt ned og vips så er det gjort.
- Er hunden også din venn?
- Ja, hunden er mer enn en venn. Vi blir jo veldig nær hverandre. Men det er forskjell på når den er på jobb og når den har fri. Når den ikke har arbeidsantrekket (en egen bøyle) på, slapper den av og er mer hund. Men når den får på seg bøyle, da er den på jobb. Da er det viktig å ikke forstyrre hunden, ikke få øyekontakt med den, ikke se, hei nusselussebiskenmin, ikke mate den, og i det hele tatt, bare holde seg langt unna.
- Hvor gammel må man være for å ha en førerehund?
- Minimum 16 år. Scott smiler. Jeg tenker hvilken seier det er for ham å stå her foran oss, hvor stolt han er av hunden sin, jeg kjenner igjen noe av det samme som S har, nesten en slags stolthet over å være annerledes, som om man er medlem av et hemmelig ekslusivt brorskap som alle har godthet til overs for. Det er værre med andre handicap, tenker jeg, handicap hvor det ikke er nok å lukke øynene å forsøke å lage et smørbrød med peanutsmør og syltetøy for å forstå hvor vanskelig det er. Ikke sikler man, ikke virker man dum, man er god til lytte, god til å formulere seg. Det å ha dårlig syn er på mange måter et ganske nobelt handicap. S sitter på fanget mitt mens jeg simultanoversetter, hun sitter helt stille, presser konsentrert på øynene, slik hun gjør når hun lytter.

- Noen mennesker blir engstelige når de ser en blind person med førerhund som skal gå over gaten, fortsetter Scott. Ofte advarer de oss og tilbyr seg å hjelpe. Det er litt som å ta over styringen av en bil, det er ubehagelig for oss, og da må vi være vennlige og på en hyggelig måte si ifra at det er best om vi får klare oss selv.
- Hvor mye må dere betale for en førerhund?
- Vi må betale $150 for hunden. Det er ikke mye, men det er for at vi skal føle at vi faktisk ikke bare får noe, men at vi må yte noe selv, og det gjør også at vi føler at vi kan stille noe krav. Det var faktisk noe av det som gjorde at jeg valgte Seeing Eye -- jeg likte at jeg måtte betale, selv om det selvfølgelig var en skikkelig god deal for meg! Scott ler, og hans latter er et slags signal til de andre om at det er ok å le.
- Tenk på det -- alle måltider i fire uker, pluss en hund som noen har trent i flere år! Men altså, jeg likte at jeg måtte betale. De vil at alle skal betale, og at de skal skaffe pengene selv. Hvis man ikke kan betale gir de deg muligheten til å betale f.eks. fem eller ti dollar i måneden.

Etter at Scott var ferdig, en vennlig mann, tynn, som smilte mens hans snakket, med hodet litt bakover og til siden, ble det vist en film. Idet filmen skulle starte ble alle gardinene i rommet, skotskrutete med gulldusker, lukket elektrisk. - rekk opp hånden de som har slike hjemme, sa den frivillige entusiastisk. Det var en god stemning.
Filmen viste mye av det samme som Scott hadde sagt. Vi så svarthvitt bilder av ulike mennesker med førerhunder fra før krigen. Vi traff en blind historielærer og vi så hvordan han manøvrerte seg rundt med sin førerhund. Vi så hvordan hundene ble trent og vi fikk vite at til enhver tid har tre hundre hunder under opplæring. Vi fikk også vite at den største donasjonen ble gitt av en person som så en blind person med førerhund i aksjon på gaten på Manhattan. Vedkommende ble med på en omvisning og skrev en sjekk på ti millioner dollar.
Etter filmen fikk alle fylle ut et skjema for å være på en mailingliste. De fortalte så om alle programmene hvor man kan gi penger og hva man får igjen for det -- f.eks. kunne man, hvis man kvalifiserte, få ha en hvalp i 14 månder inntil den var klar for trening. Man kunne også få en pensjonert førerhund etter at de var gått av med pensjon.

Deretter ble vi vist inn i et rom hvor de hadde glassmontre med gamle førerhundseler, og diplomer signert av George W. Bush. H begynte å bli utolmodig. - Skal vi gå snart, hvisket hun.
Da vi kom til omvisningen i spisesalen og den frivillige begynte å snakke om spising, legg merke til merkingen av salt og pepperbøssene dere, listet vi oss umerkelig ut i den stekende varmen utenfor. Jeg visste mesteparten fra før av, sa S. Nå drar vi å shopper istedet.
Vi dro så rett til en stor shoppingmall med Macy, Bloomingdales, Apple, Kenzo, og alle designerbutikker man kan tenke seg, innegjemt blandt løvtrær, ekstra store parkeringsplasser, ekstra høye fortauskanter og på restauranten, ekstra store posjoner.
Etter lunch, kjøpte vi etpar sandaler, H kjøpte et spill til sin Nintendo, jeg kjøpte etpar ekstra underbukser, etpar jeans, etpar sko, vi så på dagbøker til jentene men kjøpte ingenting, S var innom en pennebutikk, Pen Paradise, en butikk fylt av overprisede fyllepenner på vinrød velur og notisbøker i dyre skinnfutteral. De hadde sågar musematter som så ut som små persiske tepper. S viste seg fra sitt mest silkemyke fikk dem til å vise seg alle Mont Blanc pennene. - Jeg snakket med engelsk aksent, sa hun etterpå. - Jeg syntes det gjorde seg når man skal se på noe så fint. Mine favorittbutikker er Pen Paradise og Tiffanys. Men $400 for en penn er litt dyrt, pappa.

Vi var hjemme ved 1430 tiden, pakket alt de skulle ha med seg, og kl. 16 var vi på vei til A. På veien stoppet vi å fylte bensin. En mann kom frem til vinduet, og jeg ba om full tank.
- Er han frivillig pappa, ville S vite.
- Nei, han får nok betalt, sa jeg.
- Han har vel ingen utdanning han da, sa S. - Jeg tror jeg skal få meg en skikkelig utdanning pappa. Mannen utenfor vinduet snakket i en mobiltelefon mens det tok en evighet før den store bilen hadde fått slukket tørsten. Jeg la kvitteringen i lommeboken. Jeg regner med at forsikringen tar alle disse ekstra kostandene.
Da vi kom frem til ARF, sovnet jeg i bilen mens jentene gikk opp til A. Jeg sov i 15 minutter, og dro opp til henne akkurat tidsnok til å få S som gråt som et pisket skinn idet G og H gikk i foriveien til bilen.
- Jeg vil ikke dra. Jeg vil være her hos deg, gjentok hun gråtekvalt.
- Det går så fint, sa A. - Vi kommer jo allerede til helgen.
- Ja, men du skal jo rett på rehabilitering, sa S.
- Neida, jeg skal sikkert hjemmom først, sa A optimistisk.
- Jeg vil ikke dra, sa S.
- Nå drar de andre, sa jeg og følte meg slem. Jeg kunne høre naboen til A snorke. Fjernsynet viste en seilbåt i Karibbien, baseball, sakte film, en fyr som løper etter en ball, et spill jeg aldri helt har forstått, jeg innbiller meg at jeg ser på baseball slik fotballfolk hører på jazz.
- Du er slem, sa S. Du er skikkelig slem pappa. Ondskapsfull er du. Du burde skamme deg. Ondsinnet. Ekkel. Jeg kunne høre at hun var i ferd med å melke situasjone, men samtidig var hun lei seg.
- Ja, jeg er skikkelig ond, sa jeg da vi var nede på parkeringsplassen. - Du vet ikke hva ond er du, S, la jeg til.
- Har noen vært onde mot deg noen gang, spurte S.
- Ja, jeg har opplevet det etpar ganger, og det er bare trist, det er til å bli kvalm av, det tapper deg for energi. Det får vi håpe du blir stor før du opplever, S, sa jeg. Hun holdt meg ihånden da vi kom frem til bilden hvor G og H ventet utolmodig. Flyplassen neste.

Fem minutter senere satt jeg som en zombie å fulgte ordrene til damestemmen i GPSen. - Bear to the right in ... one mile. Stay on the current road. Make right and then... make right. S sparket i ryggen på setet mitt da G fortalte at legen til A gjerne vil ha henne på rehab som dag pasient i tre uker til.
- Det er bare tull, sa jeg. - Det er ikke rehab legen som bestemmer slikt. Det må jo en nevrolog forholde seg til. Dessuten tror jeg A kjeder vettet av seg på ARF.
Etter å ha trålet oss igjennom en spaghetti av motorveier inn til Newark, det gikk lettere denne gangen, det føltes som om de to siste ukene bare er borte, det føles som jeg hentet dem for et sekund siden, parkerte vi ved terminal C. I innsjekkingsområdet var det et hav av mennesker. S hadde bedt om unnskyldning på vei ned i rulletrappen. - Unnskyld pappa, det var ikke meningen.
- Det går helt greit S, sa jeg. - Du var bare lei deg. Det er ikke så lett å skulle dra fra mammaen sin. Husk bare at vi er alltid på samme parti. Det må du aldri tvile på. Men nå vil jeg at du skal gjøre meg en liten tjeneste. Vanligvis ber jeg deg om å ikke presse på øynene dine. Nå vil jeg at du skal se så blind ut du bare kan.
Et flir bredte seg over ansiktet til S. - Tror du vi kan bli oppgradert, pappa, spurte hun.
- Ikke så blind at det ikke er godt for noe, sa jeg og strøk henne over håret. Hun nikket. Jeg gikk bort til innsjekkingen for elite passasjerer mens alle i køen så misunnelig etter meg.
- Hei vi har en ung dame her som ikke ser noe særlig, er det mulig å få henne litt raskt igjennom innsjekkingen, sa jeg. - Moren har hatt et slag, sa jeg for å få litt fortgang i sakene. Den rødkledte damen fra flyselskapet så bort på S som satt med hodet bakover og til høyre, pressende på begge øynene. - Å, I am soooo sorry. Selvfølgelig, jeg skal ta meg av dere med en gang, sa hun, og vips så var alle sjekket inn, med et skår i gleden, at de ikke fikk sitte sammen.
- Dere får prøve i gaten, sa den snille damen. - Jeg skal gi beskjed. Hun ga meg et pass for å bli med ut til gaten.
- Hva ville du ha sagt hvis hun hadde spurt etter den hvite stokken, sa S da vi stod i sikkerhetskontrollen. - Vi burde jo ha kjøpt en mens jeg var her.
- Jeg ville sagt, tja, at du hadde mistet den?
- Ja, det er jo faktisk litt sant da pappa. Vi glemte den jo i Oslo. Hun smilte lurt mens vi så på bestemor som ble frisket av en kvinnelig sikkerhetsvakt fordi hun hadde glemt en tyggegummi sølvpapir i bukselomma.

Da var igjennom sikkerhetssjekken, spurte S om vi ikke kunne få en av de elektriske bilene til å kjøre oss til gaten.
- Nei, vi har ikke vondt av å gå litt, sa jeg, og følte meg et øyeblikk som en god norsk pappa.
I gaten spurte betjenten meg, en ung vennlig dame, om jeg hadde et dataspørmål.
- Nei, jeg tror ikke det, sa jeg og forklarte situasjonen. - Vi har to små jenter som reiser med bestemor. Moren deres har fått slag, hun ligger på sykehuset her i New Jersey, de har hatt en ganske røff uke, den yngste er legally blind, og det har ikke vært mulig å få dem til å sitte sammen. Nå sitter de i tre ulike midtseter.
- Det er et dataspørsmål, svarte damen svarte damen. - Jeg skal se hva jeg kan gjøre, men jeg kan ikke love noen ting.
- Hvis det noengang var en god grunn til å la små barn få reise sammen, så var det kanskje nå, sa jeg, med tiltagende irritasjon, vel vitende om at irritasjon ikke funker på folk som jobber i innsjekkingpå amerikanske flyplasser.
- Jeg skal se hva jeg kan gjøre, sa damen uforpliktende, og jeg takket pent, og tenkte at jeg ihvertfall kunne spre litt dårlig karma via internett hvis det skulle vise seg at hun ikke engang klarte å sette disse barna sammen.
Etterpå spiste vi en dårlig middag på en diner inne på området, omgitt av enslige forretningsreisende som koste med mobilene sine og grupper på fire og fire menn med røde norske pass hengene opp av brystlommene på skjortene.

Etter å ha avsluttet med en giga sjokolademilkshake, hivlken bedre måte å ta avskjed med USA på enn et skikkelig sukkersjokk, ga jeg dem en stor klem, tørket en tåre på veien ut, svelget klumpen i halsen, og tenkte at nå gjelder det å få A hjem. Nok er nok.

På ARF satt A å ventet på meg. Jeg synes hun var bedre enn i går, men blir nesten litt sjokket hver gang jeg ser henne igjen fordi jeg glemmer hvilken runde hun har vært igjennom. Den gode nyheten idag er at hun blir stadig mer utolmodig, og jeg begynner å kjenne igjen stemmen hennes, begynner å kjenne igjen den litt syrlige, irritable A, og jeg begynner å se at tellekantene på klærene hennes i sykehusskapet blir stadig skarpere.
Men, hun er sliten, og voldsomt motivert til å komme seg hjem. Jeg leste dagens mailer høyt for henne, hun smilte, tydelig glad over hilsner hjemmefra, og litt over 21 dro jeg hjem etter å ha pusset tennene hennes, noe som er vanskelig når du ikke har følelse i den ene delen av munnen. Jeg har en travel dag i morgen, med adminstrative ting, leger som skal kontaktes, sykejournaler som skal kopieres opp mv. Nå skal jeg sove, og jeg gleder meg til torsdag, for da kan A sove her igjen og bare trene på dagene. God natt -- eller for dere i Norge -- god morgen!

Siste: Jentene fikk sitte sammen - takk til Continental som faktisk har vist seg som et strålende alternativ hvis man skal fly til New York.