Speach therapy

Kl. 1030 på Meal Management rommet sammen med A og S. Tina, en kvinne i begynnelsen av 30 årene med terylensbukser og en rosa topp, kort hår hilser på S: "Hi S, jeg er din mors logoped." Hun har en sypertynn, høy pipestemme, nesten som en Barbiedukke, og hver gang man sier noe, sier hun "good!" rett før man er ferdig med setningen. Rund halsen har hun en sort snor med badge og en masse pins med amerikanske symboler for "support our troops".
- Vi hadde et møte idag morges, sier hun. - Vi føler at hun -- om en uke -- vil kunne være klar for å skrives ut herfra. Det betyr ikke at hun ikke trenger terapi - hun kommer til å trenge det i lang tid fremover, men det betyr at vi ikke føler at det er nødvendig for henne å være innskrevet her.
- Dette er gode nyheter, sier jeg. - Det spørsmålet jeg er opptatt av, er hvem som avgjør når hun kan tåle en transatlantisk flytur. Vi vet jo ikke enda hva som førte til blødningen, og gitt hennes tidligere medisinske historie, er det kanskje lurt at en nevrolog -- noen som kan hjerneblødninger -- er med på å ta en slik beslutning? Jeg merker at jeg blir litt opphisset av denne samtalen, føler at det ikke er riktig å ha en slik samtale med Tina, en logoped, men at en slik samtale bør foregå med den legen som er ansvarlig for behandlingen av A.
Vi sitter ved et kunststoff bord i hvitt med små røde og sorte sandkornaktige kuler støpt inn i plasten. Overflaten er matt, men blank i de avrundede kantene. Det står fire slike firkantede bord etter hverandre, hvert i ulik høyde, med en justerbar stamme under som hviler på fire ben. Det står fire identisk kunstige blomsterbuketter i små vaser med ris i bunnen. I et hjørne av det rektangulære rommet står det en sliten potteplante, på høyde med en middels høy politimann. Jeg gjør denne assosiasjonen fordi det plutselig kommer inn en politimann, et rundt ansikt, nesten ut som en vennlig padde, en tynn bart under den flate nesen, tynn i håret, nesten uten nakke, i kortermet strøken skjorte, en gigantisk salat av en badge på skulderen, og en enda større pistol på høyre side, ved siden av håndjern, en lommelykt og en radio. Han har også en stor hengemave, og han smiler unnskyldende mens han går bort til et overdimensjonert kjøleskap hvor han henter noe mat.
Tina har tapet to elektroder til As kinn. Hun har problemer med sin opptager. Jeg låner henne mitt videokamera. Hun filmer mens A sier sakte setninger. "Flush the toilet. F-l-u-s-h t-h-e t-o-i-l-e-t, trim the hedge, watch the tv, read the book, plant the seeds, drive a car, sove a button, drink some water, eat some apple, go to bed, pat de dog, chew some gum, hit the wall, please stand up, please sit down, wash your hands, wave goodbye".
- Good! sier hun
"I am going to the kitchen, I am going to the patio, in the garden, to the livingroom, to the park,"
- Good! Did you notice how you speed up? Hun spiller av video opptaket for A. - Jeg liker denne! sier hun begeistret til meg. - Jeg tror jeg må få meg en slik en. This is so cool!
S gjesper. Jeg gir henne litt papir og en blyant. Hun tegner.
- Ta en pause mellom hvert ord, sier Tina. Klar?
"I am going to the garden" sier A, ekstra sakte. "I am going to the patio. I am going to the park. I am going to the laundry. I am going to the church." En dame kommer inn. Tina pauser og ber om unnskyldning.
"I am going to the church."
- haha, sier jeg.
"I am going to the grocery store," sier A.
- Good, sier jeg. Vi ler.
"I am going to a beatystore. I am going to the movies."
- Good! sier Tina. Notice how that speeds up. Are you tired. Take a break.
"I am going to a bingo game," sier A.
- Bra! sier Tina. - Du blir bedre. Jeg synes du gjør fremskritt. Det er viktig at du overartikulerer. Det er viktig for deg å ta tid. Du har nå fått små elektriske stimulans i musklene på høyre side, for å få dem igjen. - Nå skal du få litt lotion, aloe vera, og jeg må si også at du spiser mye bedre.
"S N A K K S A K T E R E!" har S. på en lapp. Tina triller A ut. - Nice to meet you S.