På legebesøk og mer forsikringsspørsmål

A ble hentet kl. 1445 av en ambulanse for å fraktes til en undersøkelse på Morristown Memorial Hospital hos en onkologist. Antagelig vil forsikringsselskapet vite om A har en svulst, hvilket jeg tror er heller tvilsomt. Denne testen er bestilt av forsikringsselskapet, og jeg mistenker at det er for å forsikre seg om at A ikke har har hatt en tidligere sykdom som vi burde har visst om. Hvem vet.

Vi er nå inne på et travelt venterom fullt av mennesker i alle fasonger og nasjonaliteter. Kremgule vegger, brunt vegg-til-vegg-teppe med mørke asymetriske mønstre. AVisutklipp, diplomer, noen bilder av NYC skyline og fossefall på veggen i tynne Ikea rammer. Et signert portrett av en eller annen kjendis. Et fjernsyn står på ekstremt høyt, en blanding av baseball og reklame, jeg ser NY Yankees i slow motion. Vår ambulansesjåfør, Kevin tok oss først til feil bygning, og nå har vi nettopp snakket med en legesekretær i leopard aktig topp og gulaktig helt klar farget hår som tydeligvis ikke vet at vi har en time. Jeg teller seks admin folk -- alle damer -- bak en glasskille. Det står en bolle med sukkertøy ved siden av et brunt skilt hvor det står med hvite bokstaver: "Please pay co-pay at time of visit"

Hva er det feil med stillhet? Ambulansesjåføren satte umiddelbart radioen på full blast da vi satte oss inn i ambulansen, og her er det så støyende at det nesten ikke er mulig å høre hva folk sier. Lege sekretæren lukker igjen glasskillet ved resepsjonsdisken. - Er fjernsynet for høyt for deg? spør jeg. - Neida, må bare passe på privacy, sier hun vennlig.

Kl. 1550. Vi har vært her i en halv time nå. Det viser seg at ingen vet hvem som har bestilt en time for oss. Jeg blir bedt om å komme innenfor en dør for å snakke med en eller annen sjef, Erika heter hun. - Vi må vite hvem som betaler for dette. Legen her er en spesialist. Reiseforsikring betaler vanligvis ikke for dette. Skal du betale?
- Nei, vi har ikke bestilt denne timen, vi kan ikke betale for dette, sier jeg.
- Men du må betale for ambulansen, sier hun
- Nei, jeg må ikke betale for ambulansen, sier jeg. - Jeg har ikke bestilt noenting. Jeg fikk beskjed om at forsikringsselskapet har bestilt denne undersøkelsen.
- Forsikringsselskaper bestiller vanligvis ikke timer hos spesialister, sier Erika vennlig. - Jeg beklager at du må gå igjennom dette. Men vi er nødt til å be om delvis betaling av deg nå. Alle er vennlige, korrekte og beinharde. Tenker på hva de lærte oss om barneoppdragelse -- at det går helt fint å være vennlig men bestemt.
- Det kan du glemme, sier jeg vennlig. - Jeg har ikke bestilt, og derfor betaler jeg heller ingenting. Jeg aner faktisk ikke hvorfor vi er her, men dette er bestilt av forsikringsselskapet. Foreslår at du ringer vår "Care Manager". Jeg gir henne visittkortet jeg har mottatt tidligere på dagen. Jeg går ut igjen. A er sliten. Hun sitter med lukkede øyne.
- Er du sliten, spør jeg. Hun nikker bare.
- Jeg er kald, sier hun. Jeg skaffer henne etpar tepper. Legesekretæren beklager igjen. Erika kommer ut. Tar meg til side, holder en hånd på armen min.
- Doktoren tar henne inn om et øyeblikk. Dere trenger ikke tenke på penger. Vi beklager dette. Dere har vært igjennom nok.

Nå sitter vi her. Jeg får en tekstmelding fra fastlegen i Norge. "Skal ha alt klart her innen det (hjemkomst), snakket m imøtekommende sjel v avd for smittevern og hurtig MRSA absolutt til bruk for A og evt. smitte skal heller ikke stå i veien for at hun kommer raskst igang m rehab." "Topp!" tekster jeg tilbake, og sparer ikke på utropstegnet. Erika kommer tilbake.
- Vi beklager så meget. Vil bare du skal vite at legen ville ha sett din kone uansett. Vi kommer ikke til å ta betalt for dette, du skal ikke bekymre deg for dette. Ville bare at du skal vite hva slags mennesker vi er, vi er først og fremst opptatt av å gjøre en god jobb.
Jeg smiler og nikker. Telefonen ringer. Det er Rainy, den phillipinske og meget kompetente Care Manageren på ARF.
- They are screwballs, sier hun om det legekontoret vi sitter på nå. De ba om å få se A. De mistet ballen. De er amatører. Jeg har snakket med forsikringsselsskapet. De betaler for dette, de har vært veldig proffe, jeg er imponert over hvordan forsikringsselskapet håndterer denne saken. Proffe og imøtekommende. Men bare slapp av, dere trenger ikke tenke mer på dette.
- Utrolig mye overvektige folk her, sier A, lapp over øye, våken igjen. - Jeg gleder meg til å reise hjem.