Vi satt stille en stund å høre på "Wait Wait, don´t tell me", et hysterisk morsomt program fra NPR på bilradioen. Tidligere hadde jeg referert en samtale jeg hadde med Cy i går kveld. Hun hadde kommet tilbake fra poolparty med naboene, jeg var tilbake etter å ha kjørt A, og hun fortalte hvordan samtalen i selskapet i stor grad hadde handlet om oss. "Jeg vet ikke hvordan de håndterer det slik de gjør," hadde Cy sagt til sine venner. Et av parene var italiensk, ett var fra California, og ett var jødisk. "Vi hadde grått hele tiden," hadde italienerne sagt. "Kanskje det er noe med det nordiske," hadde jøden foreslått.
"Jeg tror folk er så interessert i dette fordi dette er livet," sa A da vi hadde kjørt en stund. "Dette er en enkel situasjon fordi du ikke har noe særlig valg i forhold til hvordan du skal reagere. Du må bare stå løpet ut. Du trenger ikke lage noen kriser, du trenger ikke finne på noen problemer, du er bare rett oppe i det som er livet. Jeg tror både du og jeg reagerer slik vi gjør fordi vi har vært ute en vinterdag før. Vi vet ikke hvor lenge dette skal vare. Vi vet at vi må spare på kreftene. jeg merker at det er mange ting jeg ikke forholder meg til akkurat nå. Jeg leser ikke aviser, følger ikke med hva som skjer hverken profesjonelt eller på noen andre måter. Det er faktisk ganske deilig. Nå er vi bare fokusert på dette, og det er enkelt fordi vi vet hva vi må gjøre. Igår var kanskje første gang jeg gråt. Jeg vet ikke om det har noe å gjøre med musklene i ansiktet, kanskje er det fordi jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på hvordan jeg egentlig føler før nå, men det føltes veldig naturlig. Erfaringsmessig gråter jeg jo mye mer i kriser enn hva jeg har gjort denne gangen."
"Men så har jo denne krisen ikke noe med våre barn å gjøre," sa jeg. "Det er på mange måter enklere å forholde seg til ting som skjer med en selv enn det er å se på at de man er glad i ikke har det noe godt."
Vi dro rett hit, og jeg laget en god frokost til oss -- salat, bagels, egg, bacon, ost og bifftomater. Espresso med melk og fersk juice. Cl satt å så på golf på fjernsyn. Han og Cy står opp grytidlig -- også på helgene -- og han hadde sittet inn på kontoret sitt i den andre enden av bygningen å lest epost hele morgenen.
Etter det som nesten må betegnes som en brunch gikk A resolutt opp de 25 trinnene til 2. etasje. Jeg gikk bak, og hun holdt seg bare i venstre rekkverk med venstre hånd, og idag gikk hun ikke ett og ett trinn med begge bena, men satte ett bein på hvert trinn, slik at venstre ben var på oddetallstrinnene og høyre ben på partallstrinnene. Jeg har satt igang at vi skal få satt inn rekkverk i huset vårt -- på venstre side når man går opp. Etter å ha gått opp trappen, skiftet hun til badedrakt, og gikk ned igjen, nå med meg foran seg, og nå med en hånd på hvert gelender. "Impressive," sa Cl fra soaen og smilte. Med min høyre hånd i hennes høyre hånd og min venstre hånd rundt hennes liv, A i hvit morgenkåpe og en brun badredrakt, stavret vi oss gjennom kjøkkenet, ut på terrassen, over steinflisene, ned trappen til svømmebassenget. Vel ute i vannet, svømte hun bassenget på langs flere ganger -- 12.5 meter hver vei. Det var litt skummelt på dypt vann, mente hun. Jeg er her, sa jeg. Det vet jeg, sa hun. Etterpå la hun seg på kanten, sprayet med solspray, og nøt solen mens jeg sovnet i skyggen. Cy var også der med datteren T, og etter en stund gjentok hun øvelsen.
Hun svømmer bedre idag enn igår. Hun går mye bedre. Det blir stadig lettere å høre hva hun sier. Jeg synes det går fremover. Nå sover hun i skyggen ved bassenget. Jeg hører lydene av Cl som lager middag. Jeg har fortært en Budweiser og skal ta meg en lur. Vi gleder oss til å komme hjem, men i mellomtiden er det ikke så ille å være "standed in NJ."
Bassengtrening er bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.