Lørdag kveld kl. 0015 over midnatt

Jeg har kjørt A hjem etter sushi fra Bernardsvilles eneste sushi. På veien hjem snakket jeg med min gode venn E på telefonen, som klaget over at bloggen har blitt for langdryg og med for mange uvesentlige detaljer. Vi lo litt av dette, og jeg påpekte at for de som bor her borte blir nok mange av detaljene kjedelige, men kanskje er det annerledes med våre venner på sommerferie i Norge -- med ustadig vær, brebånd rett inn i de laftede tusen sommerhjem, mye tid til overs til å sitte med laptoppen i fanget, se litt utover fjorden og lese om kaffekopper og gulvbelegg i fjerne land, vel vitende om at det ihvertfall finnes to sjeler som skulle gitt mye for å være hjemme, som skulle gitt mye for en hel sommer i kjedsommelighet på hytte og turer opp og ned til sjøen.

E var dessuten litt, ja, jeg skal ikke si misfornøyd, men han syntes det var drøyt at det nå hadde gått to dager uten at han hadde kunnet våkne til et nytt blogginnlegg fra undertegnede.

Jeg må bare innrømme det: iTunes og en ladning med kalde Bud Light, pent stablet av Cy i kjøleskapet her i gjesteleiligheten, gjorde at fristelsen ble for stor, valget for lett, nedlastningen gikk så fort at jeg bare satt der før jeg fikk tenkt en eneste fornuftig tanke, og før jeg klarte å få opp temperaturen på skrivingen, satt jeg med headsett å så på menn i sin beste alder som skjøt på hverandre, kortklipte, veltrente menn, smilende damer med fulle lepper, og dyre, ekstremt dyre biler som ble kjørt til fillebiter i slomo på akkurat sånne New Jersey veier som jeg kjører til og fra ARF opptil flere ganger om dagen.

Men tilbake til dagen som var: Det ble altså ikke noe av vår planlagte chanting in New Jersey. Cl. hadde som nevnt en mail han skulle sende til alle sine ansatte, og vi klarte ikke å motstå fristelsen til å skrive den fullstendig om. Gøy å gjøre litt nytte for seg, og A ble i typisk stil engasjert og skrev uleselige kråketegn på utskriftene i skyggen av den store markisen utenfor kjøkkenet. Innen vi var ferdige med dette var klokken allerede halv tre, og vi var alt for langt bak til å rekke partyet.

Jeg hentet A ved 11-tiden idag. Hun var her hele dagen. Spiste lunch, svømte, gikk opp og ned den store trappen. Hun snakket (lett gråtende) med mamma, pappa og jentene hjemme på gården, fikk høre om kattunger, moreller, bringebær, badetemperaturer, hvem som ble våt i håret, hva de spiste til middag, og flere spørsmål om når vi kommer hjem. Jentene vil gjerne ha et definitivt svar. - Når mamma er friskt nok til at vi kan reise uten at det medfører risiko, er mitt standardsvar. Ullent, men slik er det. Jeg printet ut og leste høyt mailene som har kommet inn det siste døgnet -- lange hyggelige mailer fra G, A, F, T og K. Dessuten omtrent like mange hyggelige tekster.

Cy har lansert ideen om at vi burde ta båten hjem, og har tipset oss om Queen Mary som går fra NY til Hamburg den 30.7. Hun blir gjerne med og ser for seg at hun og A kan gå på spa, bedrive yoga, trene i basseng og gå turer på dekk mens solen roterer rundt oss og Atlanterhavet viser seg fra sin beste side. Det er ikke en helt dum ide. Billetten koster omtrent det samme som en flybillett til Oslo, døgnprisen er vesentlig lavere enn på rehab her i NJ, og på en slik tur vil A både få hvile, god trening hver dag, pluss kunne det jo virkelig bli swung over bloggen og være en fin overgang til møtet med det norske helsevesentet.

I morgen skjer det ingenting. Jeg nyter at det ikke skal skje noe. Akkurat nå passer "ingenting" meg veldig bra. Jeg skal hente A ved 12-tiden. Da er hun uthvilt og klar for lunch. Jeg har antagelig tatt en løpetur, lest avisen og sovet en hel masse. Nå skal jeg lese Iain McEwans Chesil Beach som jeg leser samtidig med Roth og Foster-Wallace. Håpløst, jeg nyter hver side, men blir aldri ferdig.