Det var en dødstrøtt A som etter desserten sa, "C, jeg tror du må kjøre meg hjem." Da var klokken halv ti, og hun var så sliten at jeg måtte hente rullestolen i bilen og rulle henne ut. Cl og Cy lo litt av den kommentaren -- haha, det er hyggelig når konen din sier det, fleipet de.
"Jeg tror du må bli litt flinkere til å være pasient," sa jeg da vi hadde satt oss i bilen. "Du anstrenger deg litt for mye i sosiale situasjoner, vil gjerne hjelpe til å lage mat, til å rydde av bordet, du tar ansvar absolutt hele tiden. Det er vel og bra, men du må faktisk akseptere at du er pasient. Du er syk. Du har fått en trøkk. Du er ikke deg selv. Du skal hvile. Idag synes jeg for eksempel at du har hvilt for lite." "Jeg sov da en time ved bassenget." "Du har vært her siden kl. 1230. Fra halv ett til halv ti. Det er ni timer, og du har sovet en time. Slagpasienter skal være trette. Du er altfor opplagt. Du må legge av deg Super A. Du må tillate deg selv å ikke være perfekt. Ikke være den perfekte gjesten. Bare la deg være svak."
"Det er bra å være sliten når man kommer til sykehuset," sa A. "Så sovner jeg med engang når jeg kommer dit. Ingen sjanse til å kjede meg. Ingen sjanse til å måtte krangle med sure nattpleiere."
Sure nattpleiere ja. Jeg har faktisk vært litt bekymret etter at jeg klaget til Dr. Skerker og til Care Manageren, Reine på torsdag. "A har ikke lyst til å være her fordi nattpleierne og spesielt assistentene deres er uvennelige, de har en fryktelig attitude," sa jeg. "De snakker nedlatende om As romkamerat -- til A! De gir tydelig uttrykk for irritasjon hvis A skal på toalettet eller ønsker å ta seg en dusj -- og jeg vet at A ikke maser. De snakker til pasientene som små barn, noe man helt klart ikke skal gjøre med slagpasienter og noe dere nevner i brosjyren deres. De krangler seg imellom, sier hele tiden at ´det er ikke min jobb,´ -- de er rett og slett uvennelige og opptrer uten empati. De nekter A øyedråper når hun er tørr i øynene til tross for at Skerker har skrevet på resepten at A selv kan bestemme. De tar fatt i rullestolen til folk uten å spørre om lov, noe dere spesifikt oppfordrer folk til ikke å gjøre i "Learning about Stroke" brosjyren dere ga oss. Disse menneskene (A navnga dem til meg) er rett og slett uprofesjonelle. Dere har et slagord om at dere skal lead with passion. Hvorfor ikke heal with empathy? Det er ihvertfall ingen passion å spore hos disse damene, og hvis vi skal fortsette å bo her, er dere nødt til å gripe fatt i dette." Jeg kunne se at A var flau. "Hun kan ikke utstå å klage over dette. Hun klager ALDRI." la jeg til. "Men dette må dere gjøre noe med. Ellers klager vi til forsikringsselskapet. Jeg har sett fakturaene. Jeg vet hva dette koster. Dette holder ikke." Reine lovet å sørge for at de navngitte pleierne ikke skulle ha noe mer med A å gjøre.
Senere samme dag tenkte jeg at det kanskje ikke var så lurt. Man vet jo aldri hvem som er venner med hvem, og folk er jo ofte lojale mot kolleger selv når kollegene er råtne epler. Hva om Reine fortalte sjefskrabben, var det Rosie?, en karibbisk dame med et olmt blikk, om hva jeg hadde sagt? Ville hun lure seg inn å plage A? I et flash så jeg for meg disse onde, overvektige damene med gummihansker, laminerte navenlapper, blodtrykksmålere, gåstativer og rullestoler og brett med drøvtygget mat liste seg inn på rommet til A, illsinte over hennes manns klage. "Hvordan våger han å komme her å klage på oss sålenge du ligger er her som et gissel? Forstår han ikke som kan skje med deg? Tror han virkelig at vi lar oss pelle på nesen! Nei, du har å oppføre deg ordentlig, ellers blir det uspiselig mat, iskalde dusjer, endeløse ventinger på å få gå på do, dager uten besøk, slag mot fotsålene med våte håndklær, syltetøy i dusjhetta, dritt på tv, ikke noe mer smertestillende på deg jenta mi. Nei, du får ta å snakke et alvorsord med mannen din. Eller kanskje var de enda mer skruppeløse? Kanskje hadde de en liten dukke fylt med mine negler og hår, plukket med pinsett fra bilen mens jeg var på besøk, som de hevngjerrig stakk store nåler i? Jeg så slike voodoo dukker, på nasjonalmuseet i København da vi var der med jentene i påsken. Kanskje satt nattpleierne på pauserommet og stakk nåler i en liten dukke med mitt utseende. Kanskje holdt store sorte senete never ivrig om tykke udesinfiserte nåler som de stakk i en dukke - en dukke av en hvit 50 årig nordmann med lesebriller, en liten replika av meg med en mobiltelefon i beltet, en litt fyldig mave, en dukke med litt grått utrimmet hår, med sandaler og sorte sokker, klær kun pakket for en hastig svipptur til USA, bulende lommer med videokamera, tastatur, norsk mobil, lommebok, lommetørkle, alle disse tingene som får buksene på en stakkars pårørende til å bule, kanskje hadde de lagt litt ekstra vatt i dokken for å få den til å likne på meg? Var det pleiernes store nåler jeg følte i maven hver gang jeg gikk inn på avdelingen? Jeg merket at da jeg passerte Rosie senere den dagen, følte jeg at hun brand sine onde, oransje øyne i ryggen min, etsende, slik heksen i en Disney film ville ha sett etter prinsen på vei inn for å redde en dame i nød.
---
Uansett, tidligere idag, Cl fremdeles holdt på å forberede dagens fantastiske middag, stavret vi oss opp fra svømmebassenget, opp de 25 trinnene til leiligheten der jeg bor. Der unnet vi oss et varmt bad i et badekar så stort at det nesten kvalifiserer til å bli kalt et boblebad, bortsett fra at dette ikke var harry, bare stilig, sorte matte fliser, kubbelys i sylindre med matt glass, hauger med hvite nyvaskede håndklær, og en hel kasse full av ulike shampoer og badesåper fra ulike hoteller Cy har bodd. Zurich, Paris, Dallas, Mumbai, Tokio osv. Vi droppet stearinlysene, og etter at karet var rimelig fullt satt vi en halvtimes tid og pratet. Det var bare hodene og knærene våre som stakk opp av det hvite såpeskummet som dekket det varme vannet. A satt og tok seg til ansiktet, kjente på kroppen sin og vi snakket førligheten og kjærligheten og om den kvelden da A fikk slag.
"Jeg tror at den massasjen jeg fikk av Cy rett etter at vi kom inn på mottagelsen, altså mindre enn en time etter at jeg hadde hatt et slag, var viktig. Husker du at jeg var kald på bena, og at hun masserte bena mine? Hun gjorde det i flere timer mens du satt å skrev, mens Cl var på telefonen med alle og enhver for å skaffe deg skikkelig pleie og vi ventet på nevrokirurgen. Jeg føler nå at jeg er mindre nummen i venstre ben enn jeg er i armen og i venstre side av overkroppen. Kan det ha noe å gjøre med den massasjen hun ga meg? Jeg tror kanskje det."
"Det er rart å se på deg," sa jeg. "Det føles som om du nesten har skiftet personlighet når det ene øyet er oppe hele tiden. Det føles rart. Og det føles rart å måtte være en hjelper hele tiden. Vanligvis er du jo så uvanlig myndig, så vant til å ta ledelse, men nå er det hele tiden jeg som må ta den rollen. Bortsett fra ved svømmebassenget idag hvor du plutselig ba meg om å rette meg opp! Ba meg om å ta av meg på overkroppen så jeg kunne få litt sol på kroppen. Et øyeblikk der så tenkte jeg at jeg nesten syntes det var deilig når du var litt slagrammet." Jeg smilte da jeg sa det for å være helt sikker på at hun forstod at jeg bare tullet med henne. Faktum er at jeg synes det er deilig hver gang jeg ser små antydninger til den "gamle" A bak stabbingen, den slurete uttalen og svimmelheten som jeg synes avtar litt hver dag.
A gjør seg klar til en bedre middag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.