På vei inn i en ny dag

Bare en liten stund, på et fredfullt sted, mellom søvn og våken tilstand, ligger jeg, halvt lyttende til fuglesangen utenfor, fremdeles med ett bein i drømmen om ... et eller annet ... fremdeles uten noen bekymringer, fremdeles uten at jeg tenker på noe, jeg bare ligger her, kjenner at jeg våkner, kjenner at en ny dag begynner, kjenner den deilige litt fuktige sommervarmen, ligger å kjenner på stillheten, kjenner på min egen kropp, kjenner på fraværet av bekymringer.
Sakte men sikkert nærmer jeg meg virkeligheten, registrerer såvidt en bil som passerer langt unna, dekkene mot den nylagte sorte asfalten nede på veien, hører en kråke, hører min egen jevne pust, tenker at jeg vil drøye denne tilstanden, bare ligge her uten å tenke på noen ting, nyte fraværet av tanker, reflektere et øyeblikk over dette fraværet av tanker, men sakte, sakte presser virkeligheten seg på, sakte fylles tomrommet opp med bilder av sykehus, av A med en lapp foran øyet, sakte begynner jeg å tenke på hva som ligger foran, alt vi må gjøre, turen tilbake, alle disse detaljene, kvitteringer som må sorteres, telefoner som skal taes, alle trappetrinnene vi skal stavre oss opp og ned, turen frem og tilbake, frem og tilbake, mens A sakte men sikkert skal vende tilbake til hverdagen. Men først, sakte sakte, skal jeg vende tilbake fra drømmen hvor noe av det siste jeg hørte før jeg våknet var As latter.