A: på diner med en mulig diagnose

Sitter på en kafe langs 202 mellom ARF og Cl og Cy med en BLT (bacon lettuce and tomato) under beltet. Bordet jeg sitter ved har en imitert treplate i plast, det står en heintz ketchup på bordet, fem små plastikktulipaner står i et lite krus, et lite stativ i metall holder sukker og sweetnlow i to rektangulære holdere, to runde holdere har plass til en salt og pepperbøsse -- beholder i glass, åttekantet, med runde blanke metall hoder med huller hvor krydderet kommer ut når man snur bøssene snues opp ned. Det er køntrimusikk fra en høyttaler jeg ikke ser, bilnøklene til den store Forden ligger på bordet, inntil veggen, nøkler til alle kanter, holdt på plass av en metallring, de ser ut som en plutselig død soldat som har blitt liggende i med bena spredd ut i mulige vinkler, sammensunket. To brukte servietter ligger vilkårlig utover bordet, et tomt plastglass, halvfullt med delvis smeltet is, jeg ser restene av cola nederst i glasset, glasset er støpt med matt plast, jeg kan se logoen til Pepsi, og ved siden av glasset står det en tom diet pepsi flaske. Kaffekoppen er typisk diner, offwhite, rett opp og ned, men nytt av året er tekst reklame, trykket på kaffekoppen i grønt for lokale annonsører: Bernardsville Volkswagen -- discover the Difference, Affinity - Federal Credit Union -- "Common Goals, Individual Dreams", Coldwell Bankers, Residental Brokerage, Selling and Buying, Dennis Tolley og telefonnummer og Automatic Water Conditioning Co, Inc. Water purifiers, water softening og telefonnummer.
Jeg sitter i en liten booth, en sofa på hver side, fastmontert, grønne plasttrekk, gulvet, røde terrakottafliser med sort fuging, rektangulære og kvadratiske fliser lagt i et mønster hvor tre trektangulære og tre kvadratiske fliser (halvparten så store som de rektangulære) tilsammen danner kvadrater, altså hvis hver rektangel er dobbelt så store som kvadratene betyr det at tre rektangler utgjør seks kvadrater, altså utgjør hver store kvadrat tilsammen 3x3 av de små kvadratiske lengdene.
Veggene består av lakkede planker, horistonale, med billige imitasjoner av dårlig utførte stillebener med blomster i trafikksikre farger. Innimellom har de hengt opp gamle gjenstander, som en gammel sag. Taket består av hvite ruter laget av noe som likner på asbest. Med jevne mellomrom i det avlange rommet er det hengt opp lamper og vifter med lamper. Hver vifte består av fem blader i mørkt tre montert på en sirkulær metallramme som er farget lik sotet messing. En lampe er også festet til denne rammen, og det henger en liten lenke ned som gir en mulighet til å regulere hastigheten på viften. Akkurat nå står de stille. I taket er det også downlights over hver boot, et sprinkleranlegg som spruter ut vann hvis det begynner å brenne. Over inngangsdøren er det et Exit skilt, antagelig endel av brannforeskriftene, alle dørene slår utover, vinduene er smårutete, og utenfor ser jeg utover biler og middelaldrende damer med korte strykefrie frisyrer og khakibukser godt trukket opp til over navlen, rosa nystrøkne skjorter, lutende rygger, hvite joggeskostabbende, målbevisst, knugende å guccihåndvesker, mot store amerikanskproduserte biler i beige farger.
Det er forbi lunchtid nå, og jeg forsøker å forstå hva hematologen sa da vi var der i formiddag. Jason Lewitz ropte oss inn med et smil, et fast håndtrykk og han så på oss slik at vi følte at vi ble sett. Tillit fra første sekund. Han hadde på seg en dress i et lett farget stoff, en billig dress, krøllefri, velpleiet, hvit skjorte, den også uten en skramme, ikke engang en pizzaflekk, et farget slips, en liten bart og hårvekst pent trimmet rundt munnen, kort hår, i begynnelsen av 40 årene, utdannet på et lokalt sykehus hadde jeg funnet ut da jeg googleet ham forleden. Han var godt forberedt, hadde lest seg opp, sjekket prøvene, og vi satte oss inn på det samme rommet vi hadde vært på tidligere. Endelig en lege som hadde sine tre Cer på plass. Competence, compassion, communication.
"Vi har sett på prøvene, men jeg trenger fremdeles noen prøver til før jeg kan være helt sikker. Vi tror kanskje du har noe som heter Lupus antikoagulant. Det fører til at man ofte til gjentatte avbrutte svangerskap, for tidlig fødte barn, blodpropper og blødninger. Det medfører at man har lave hvite blodlegmer og en forstørret milt. Det rare med denne diagnosen er at den kan føre til BÅDE blodpropp og blødninger. Det er typisk ikke noe en nevrolog ville catche fordi det jo ikke er en tillstand som oppstår i hjernen. Derfor er det faktisk veldig bra at dere har kommet hit. Den vil i såfall forklare premature fødsler, blodpropper, og ikke minst slaget. It all fits." Mens han snakket, googlet han diagnosen, vred skjermen mot oss og forklarte videre. "Jeg vil anbefale at dere selv leser mer om dette, og at vi treffes igjen om en uke, når vi har resultater av flere prøver" sa han og tok oss i hånden. "Inntil vi vet mere vil jeg ikke anbefale dere å fly."
"Litt av problemet mens vi har vært her er at vi ikke har hatt en lege som har tatt ansvar for totalbehandlingen av A," sa jeg. "Jeg kan godt gjøre det," sa han. "Jeg gjør hva som helst for at hun skal bli frisk." Dette låt bra. "Men," la han til, "jeg vet ikke om dere skal gjøre prøvene her." "Jeg tror forsikringen betaler for alt dette," sa jeg. "Ok, da er det sikkert ikke noe problem," sa han. Da vi kom ut av kontoret bekreftet Erika dette. "Forsikringsselskapet deres dekker alt. De er veldig imøtekommende." sa hun entusiastisk. "Kan vi få en epostadresse hvis vi trenger å kontakte deg," sa jeg til Jason, for å teste ham litt. Denne fikk jeg uten problemer, selv om det var litt bekymringsfullt at han ikke kunne den utenat.
Etterpå var A sliten. Utenfor ble bilen levert tilbake til oss -- valet parking hvor det står folk klare utenfor inngangen og parkerer og henter bilen for deg burde man innføre på norske sykehus (keep dreaming) også -- og jeg kjørte henne tilbake til ARF. "Dette er jo veldig bra," sa hun entusiastisk. "Det løser jo problemet."
"Vi vil ha deg frisk hjemme. Det betyr at vi har tre mål nå," sa jeg og forsøkte å ikke låte for pessimistisk. "Vi må finne ut hva som forårsaket slaget. Vi må få deg hjem uten risiko, og vi må få deg trent opp igjen så du blir best mulig rehabilitert på kortest mulig tid. Om vi får en diagnose er det strålende fordi vi da vet hva vi må passe på, hvilke medisiner du må ta -- om noen, og fordi vi da kan konsentrere oss på å få deg sikkert hjem og komme igang med reahab."

Nå sitter jeg her, tenker på jentene som plukker moreller, som er sinte og lei seg fordi sommerferien ikke ble som planlagt. "Dere skylder oss en ferie," sier H, og jeg lover henne at vi skal ta igjen dette senere. Iden grad man kan ta igjen livet. Idet jeg legger på tenker jeg at det er viktigere enn noen gang å hygge seg der man er og å være med de man er glad i.