Hos hematologen

Vi er tilbake hos hematologen. "Nå har jeg noen å besøke hvis jeg kommer til Danmark," sier Erika, office manageren som kan bekrefte at de har fått en kopi av As journal fra Boston. Fjernsynet står på lavt volum, venterommet er fullt av smilende eldre mennesker, luftkondisjonereingen gjør at det -- i motsetning til ute hvor det er stekende varmt og lummert -- deilig og svalt her inne. En mann med en tskjorte hvor det står "Shark Vicitm" på brystet, snakker iherdig for at man må verne haier, en dame rulles inn med to ambulansesjåfører med bluetooth handsfrier i øret, capser hvor det står "Empire Ambulance", de har mørke blå arbeidsklær; store bukser med sidelommer, sorte militærstøvler, jeg ser to par briller, solbriller og lesebriller, henge i brystlommen på den ene, og den sorte kvinnen som ligger på båre smiler tappert.
Igår kveld da vi spiste middag med Cy, fortalte hun fra den dagen A fikk slag. "Det var nesten litt morsomt. C og jeg er superfokuserte, vi konser på alt man må huske på, tørker oppkast av A, hjelper paramediksene, er superredde egentlig, og idet vi står bak ambulansen og de er i ferd med å lukke igjen døren, ser jeg A som smiler og gir meg tommelen-opp! Dette-går-greit. Hva gir du meg? Det var nesten som en Saturday Night Live sketch! Tina Frey får slag liksom."
Det er rart hvordan vi ser på folk i ulike roller. Hvordan jeg ser på damen i sengen som en pasient. Det er først når hun smiler og snakker til meg at jeg ser på henne som en person. Jeg kan jo forstå leger som ignorerer de pårørende. Det er jo ikke de som skal behandles. Kanskje de bare sparerer kreftene til sine pasienter?
"Hva skriver du?" spør A. Hun har parkert rullestolen slik at hun sitter med ansiktet mot meg som sitter med ryggen mot veggen. "Jeg blogger," sier jeg. "Jeg skriver om historien Cy fortalte igår -- om deg som ga tommelen opp tegnet fra ambulansen." A smiler. "Ja, som om jeg trengte å trøste henne. Få henne til ikke å uroe seg." Hehe.
Jeg kom til Rehab idag, forberedt på at A skulle skrives ut. Da jeg kom opp i 3. etasje, fant jeg A i treningshallen. Nesten umiddelbart etterpå kom Dr. Skerker og Reine, Care Manager. Han trakk oss over til en sofagruppe i et hjørne. Han ba meg sette meg ned, men ble selv stående. Jeg reiste meg igjen.
"Vi har bestemt oss for at vi gjerne vil ha deg en uke til," sa Skerker, "Vi er redde for at du skal falle, du får bedre trening hvis du er en in-patient, og du skal ha to legesamtaler i uken som kommer, og vi vil gjerne se an disse før vi slipper deg.
Dårlige nyheter. "Hovedgrunnen til at hun vil ut er at hun behandles dårlig av assistenpleierne. De behandler henne som et barn, noe man ikke skal gjøre med slagpasienter, de blir sure hvis hun vil dusje eller gå på do, de baktaler andre pasienter, gjør narr av dem, og de er uvennlige og uvillige til å gjøre noe. Det er rett og slett en dårlig stemning. Slik kan vi ikke ha det." "Nei, dette er jo alvorlig. Hvem er det det dreier seg om?" vil Reine vite. A nøler. Jeg ser at hun ikke liker å "sladre". "Det er ikke så farlig," sier hun. "A oppfatter det som en belastning å måtte ta opp slike ting," sier jeg uten å forklare at dette nok er kulturelt.
Skerker lurer på hvorvor vi ønsker å se en nevrokirurg. Jeg forklarer at jeg vil ha en skikkelig vurdering av risiko forbundet med å reise. Skerker uttaler seg om dette, sier at man ikke bør fly når det er hevelse i hjernen. "Har du sagt dette til forsikringsfolkene i Danmark?" spør jeg. "De spurte om jeg mente det var risiko forbundet med reise, og det sa jeg at jeg mente det var." "Grunnen til at vi ikke vil være her er at det er utrolig kjedelig for A å sitte her hele dagen uten å gjøre noe. Treningen avsluttes kl. 15. Deretter skjer det ingenting. Kan hun ikke heller bo hjemme, så kan vi levere henne hver dag kl. 08 om morgenen. "Hm, vi har aldri gjort det tidligere," sier Skerker. "Det betyr vel ikke at vi ikke kan gjøre det?" spør jeg. Spørsmålet blir hengende i luften. "Vi ser hva vi kan få til," sier Reine.
men, altså, nå sitter vi her. A leser i et blad, ser på bildene med ett øye, leser overskriftene. Hvor mye værre kunne det vært? Hun kunne ha mistet kognitive evner. Ikke kjent meg igjen. Brutt sammen i krampegråt, for så plutselig stoppe igjen. Igår kveld, etter at jeg hadde levert henne, leste jeg brosjyrer på nettet om ulike aspekter ved det å ha slag. Jeg forteller meg hele tiden at hun har vært heldig. Bare en halvtime før hun fikk slaget kjørte hun bil på I287 - en motorvei med fem filer. Hva om hun hadde fått slag da, mens vi kjørte i 120 km i timen i tett trafikk? Hva om hun hadde forårsaket en kjedekollisjon. Men samtidig, det kunne ha gått bedre også. Vi kunne ha hatt en helt vanlig tur, fløyet hjem som planlagt, ikke engang tenkt på at noe kunne skje med oss.