Fredag formiddag

Faircourt, fredag halv ett på formiddagen. Jeg sitter ved det runde bordet rett utenfor kjøkkenet, ser utover haven, eller parken eller hva man skal kalle den gigantiske grønne lungen som holder virkeligheten borte fra huset vi bor i. Alt er så stort her, trærene er store, bilene, burgerne, avisene, motorveien, mange ting føles inflatert, deriblandt vennligheten som ikke alltid betyr like mye som man er vant til, for ikke å snakke om gatenumrene. Her i Bernardsville er husene så store at de har satt et null bak alle gatenumrene -- 10,20,30 osv. Rettene er store på restauranter, bifftomatene er som tenåringshjerner, og når folk er feite så er de så feite at de ikke ville ha fått plass i en normal rullestol. Der har du de referansene jeg har utviklet i løpet av de siste tre ukene.
I går da jeg kom til treningsrommet på ARF for å hente A for hematolog avtalen vår, kom Keith, tai chi læreren til A bort til meg (jeg har tidligere kalt ham Phil). Keith har lagt sin elsk på A, han ser et stort talent, og A hadde nevnt at han gjerne ville snakke med meg. Jeg satt ved et bord i treningssalen, mens A gjorde seg ferdig med thai chi sammen med ca. ti andre personer som gjorde sirkel bevegelser med armene.
Nesten uten hår la jeg merke til, i tskjorte, løstsittende bukser, intense øyne, alvorlig, kom han bort til meg og spurte om jeg hadde et øyeblikk. "Jeg hører du spiller," sa han. "Jeg er god venn med Herbie Hancock. Jeg var den første gitaristen i Steely Dan. Du kjenner kanskje også Buster Williams som også har spilt mye med Herbie. Vi er en liten gjeng som driver med buddisme og chanting. Det er utrolig hva det gjør for kropp og sjel. Jeg har en annen venn, Greg, en fantastisk pianist, han var i en bilulykke på I95, han var så kvestet da han kom inn her at jeg ikke kjente ham igjen. Han har også tidligere vært dørvakt på KitCat Club eller noe liknende. Stor brande av en kar. Vel, uansett, da han kom inn her var det ikke noe igjen av ham. Han kunne ikke gå, han kunne ikke bevege armene, nakken hans var ødelagt. Men jeg skal si deg han kom seg fort. Nå kan han spille igjen og har fått igjen full førlighet. Og her er poenget mitt. Jeg tror din kone vil kunne komme seg igjen utrolig fort hvis hun hadde begynt med buddistisk chanting. Det kombinert med vår kroppstrening vil gi fantastiske resultater. Jeg har sjekket på internett, og det finnes folk som driver med dette rett ved der dere bor i Danmark. Jeg snakket med Buster idag, og vi skal ha en samling på lørdag, et potluck party hvor vi kommer til å snakke om chanting. Jeg tror dere ville ha enorm glede av dette. Se her har du en beskrivelse av hvor det er." Han ga meg et stensilert ark, hvor det stod: "You´re invited to an awesome Mountain Lakes Chapter 2009 Kick-Off Meeting at Shirley Lee´s house. Bring a potluck item. Food coordinator is A Hart." Stensilen var en datategning med blå himmel og en grønn palme foran en gul sol. Teksten var i gul, rødt og hvitt. "Her er mitt telefonnummer" sa han. "Og her er mine kort." Han ga meg et kort hvor det stod Nam Myoho Renge Kyo - The Key to Unlocking Your Highest Potential, Soka Gakkai International - USA - Buddhism for Modern Living www.sgi-usa.org."
Han hadde satt seg ned på huk for å være i samme høyde som meg der jeg satt å skrev. "Din kone er helt utenom det vanlige. Hun har en kombinasjon av helse og sunnhet som jeg ser veldig sjelden. Hun er så sterk, så fokusert, og jeg tror virkelig at hun kan ha glede av vår chanting for å bli fort frisk."
"Det er spennende, Keith. Tusen takk for at du følger opp A. Jeg skal snakke med A. Hvor mange regner dere med å bli på lørdag?"
"Jeg tipper vi blir en 120 personer. Det er tilrettelagt for rullestol, og det blir nok en hel del folk der som har vært utsatt for tøffe ting. Jeg håper dere kommer. Det blir nok også endel musikere der, kanskje noen du kjenner fra før av."
"Vi ser an hvordan vi føler oss," sa jeg, og tenkte at når vi først er i NJ så gjelder det å være åpne for nye ting, hvor ofte får man sjansen til å bli invitert i et buddistparty på en sommerlørdag i NJ -- buddisme tilpasset Modern Living? Det høres jo nesten for godt ut til å være sant.

Her hjemme har dramaet vært at airconditioningen ikke har funket siden i går. Cy har vært fra seg. "Jeg sov nesten ikke inatt, jeg var så bekymret over dette," sa hun da jeg kom inn etter løpeturen i dag morges. "Nå kommer Pete om få strakser for å se på det. Det er irriterende. Vi satte inn et kommersielt anlegg nettopp for at vi ikke skulle ha denne type problemer. Vi har forskjellige soner i ulike deler av huset, og nå er det plutselig kaos. Det er veldig irriterende."
Vi snakket også om A. "Jeg synes hun har blitt mye bedre," sa Cy. "Måten hun går i trapper på. Måten hun spiser og snakker på. Det er jo stor fremgang, selv om det er langt frem. Men jeg syntes for første gang at jeg så stress hos deg i går."
"Ja, det er nok riktig. Jeg tenker mye på hva dette betyr, men føler også at jeg ikke før nå har følt at jeg har kunnet unne meg den luksusen det er å faktisk kjenne på hva jeg selv føler rundt dette. A og jeg snakket om dette igår. A sier ofte, ´det gidder jeg ikke å hisse meg opp over´ hvis det er noe som skjer som hun ikke liker. Jeg har alltid sagt at vi ikke alltid har et valg. Iblandt reagerer man slik man reagerer. Men jeg tror i denne situasjonen så er både A og jeg slik at vi innser at nå må vi spare på kreftene og heller innse at det er en tid for alt. "
"Jeg spurte Cl i dag morges," sa Cy. "Er det bare jeg som gråter her? Jeg får spesielt reaksjonene når jeg er på yoga. Spesielt når jeg står på hodet begynner jeg å gråte. Jeg tror nok at dette har gått mer inn på meg enn jeg først har vært klar over."
"Det går inn på meg også," sa jeg. "Og jeg vet fra tidligere at det å undertrykke følelser over for lang tid er veldig destruktivt. Egentlig så får jeg ganske mye ut gjennom å skrive, og gjennom å løpe og svømme og bare ha god tid, bare sitte på en restaurant i flere timer, slik jeg gjorde igår da jeg spiste lunch."

Etter at jeg hadde dusjet, spiste jeg bringebærene Cy hadde satt frem, og leste deretter inn en videohilsen til venner og nærmeste familie. Det var et nytt forsøk -- jeg synes det er gøy å teste ut hvordan internett kan brukes til å kringkaste, jeg lærer faktisk mye om mediumet gjennom å bruke det. Det har vært avlastende å kunne være såpass personlig uten å måtte skrive det samme omigjen i hver enkelt epost.

Vel, nå er det dags for å ringe hjem til jentene. Vi har blitt enige om å snakkes ved 19 tiden norsk tid. Det er nå.