Med A på trening

ARF kl. 12. Var oppe halv syvidag, løp 30 minutter i varmt overskyet vær, hjalp H å kjøpe en ny lydbok, svarte på noen eposter, og var ute av døren litt over halv ni. Ankom ARF ved nitiden. A allerede i gang med trening - med en fysioterpeut Monica og en assistent trener. A i godt humør, men med litt svimmelhet. Først måtte hun gå en runde, korte stabbende skritt, med et spesielt belte på som gjorde det lett for Monica å ta fatt i henne hvis hun begynte å falle. Jeg var imponert over fremgangen.
Etter gåtreningen ble hun rullet bort til et slags gelender -- to horisontale stenger paralellet med hverandre. Først skulle hun gå med en hånd løst på hver stang (og Monica klar hvis hun skulle falle). Deretter sidelengs gange -- det gikk greit mot høyre, men var vanskelig mot venstre. Deretter kom en av assistentene og festet lodd på anklene hennes med velcro.
- Ta ti per hver side, sa Monica, løft knærene opp til brystet. Ikke overdriv.
- En av dine tidligere kolleger tipset deg idag, A, sa jeg. - Hun sa at hvile er like viktig som trening.
Etter kneløft: tid for vippebrett. A står rett opp på et brett med rund bunn som ruller fra side til side, og med blått vegg-til-vegg teppe oppå. Velbrukt, mange skjelvende føtter, mange slagpasienter som har stått der, tenkte jeg. A står som et nyfødt føll, vakler, faller over mot venstre, har problemer med balansen, Monica holder henne. Etterpå kommer Brandon, en annen assistent. Han har med en badeball som han kaster til A.
- Hun pleide å spille håndball, sier jeg.
- Ikke noe fancy nå, sier Monica og smiler. - Ikke mos ballen i ansiktet hans. Hehe. Brandon kaster ballen til henne. - Det er bedre enn jeg trodde, sier Monica. I bakgrunnen hører vi en radio med soft rock som smyger seg inn.
A i rullestolen for å hvile. Opp igjen. Holde seg i gelenderet med begge hendene. Presse seg opp på tærene. Der ja! Svinge bena til siden, trene hofteleddsbøyere, forsiktig. Løfte knærene, de har satt rullestolen rett bak henne, en sort rullestol hvor de har skrevet navnet hennes feil på en pappplate slik at hun kan rulles rundt uten å måtte si hvem hun er.
Monica roterer mellom A og en annen utrolig feit pasient.
- De er veldig store her, sier A diplomatisk. - Ikke rart de blir syke. Den andre damen ligger på en stor myk platting, har en stor rulle under knærene, hun er enorm, får meg til å tenke på tegningen til Gary Larson, "boneless chickenfarm" med kyllinger uten bein i kroppen strødd utover. Noterer meg mine egne fordommer.
Bak A står det et skjelett i full størrelse, hengende på et slags stativ. Noen har satt på en NY Yankees caps. A er ferdig, setter seg ned i stolen. - Det har vært hyggelig å jobbe med deg idag, sier Monica.
Etter timen ruller jeg henne til kafeteriaen i 2. etasje. Klokken er nesten ti og de holder på lukke. Jeg får grabbet til meg frokost, et ferskt rundstykke med bacon, pølser og egg. Kaffe, en smootie. A vil ha kaffe og en smootie, jeg ruller henne ut, vi setter oss, alene i kafeteriaen. Hun sliter med å drikke. Kaffen søler ut på høyre side av munnen hvor hun ikke har føling. Hun har en lapp over ett øye. Jeg henter servietter flere ganger, og tenker først senere at det kanskje er bedre å drikke med sugerør. Å spise krever intens konsentrasjon, og hadde det ikke vært for hennes totale mangel på sosial usikkerhet, ville hun kanskje ha blitt pinlig berørt av væsken som må inntaes i små posjoner, men som alikevel ikke helt klarer å holde seg i munnen. Jeg tørker henne rundt munnen med en serviett.
- Nå husker jeg hvorfor jeg er så glad for at småbarnsperioden er over, sier jeg vennlig. Vi smiler. Det ligger små pytter av kaffe.
- De sier at en av mine største utfordringer blir å ha tolmodighet til å gjøre ting sakte, sier hun. Jeg fortår fremdeles nesten ikke hva hun sier, må be henne snakke saktere, si ting flere ganger. Jeg henter flere servietter, tørker henne igjen, og når vi er ferdige med å spise, tømmer all emballasjen i søpla mens A ruller seg nesten elegant ut av kafeteriaen på egen hånd.
Tilbake i 3. etasje spør vi pleieren om det er mulig for A å bli med hjem. - Vi bor bare ti minutter unna, sier jeg. - Det er bedre å sitte der å se barna leke fremfor å være her når det alikevel ikke er noe program.
- Vi kan spørre legen hvis han er innom idag, sier pleieren. - De er mer opptatt av liability enn av deg, sier jeg irritert. Dette handler ikke om hvor du har det best, men om hvorvidt de er anvarlige skulle det skje noe med deg. - Spiller ingen rolle, sier A.
Vi ruller ut på patioen. Fire åttekantede bord, nyklippet plen, betong områder hvor bordene står med parasoll i midten, rullestol tilgang, og en liten grill. Området minner om uteområdet der vi bodde i Boston da jentene var små. Vi setter oss, jeg leser om Bill Bradley i Atlantic Monthly, et magasin hun liker. Jeg har hatt med meg mitt elektroniske lesebrett, og i Amerika er fremtiden her allerede. Hver morgen våkner jeg til rykende ferkse aviser på lesebrettet levert elektronisk, og når Cy forteller om en spennende artikkel om FDR i Time Magazine har jeg lastet den ned minutter senere.
Det er også trådløst nettverk på hele området, og jeg leser epost for henne fra Norge. En fin fortelling fra A som forteller om alle jordbærene og morellene på gården.
- Jeg skulle gjerne vært der, sier hun drømmende. - Gå lange turer, jeg tror jeg må gå lange turerer med Dixie når jeg kommer hjem, trene meg opp.
Jeg viser henne videoen med Jill fra TED som jeg har lagt ut på bloggen. Hun sitter i dyp konsentrasjon, lytter.
- Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan det var, sier hun. -Selv om jeg kanskje er litt mer lowkey enn Jill. Jeg forstod at det var alvorlig da jeg ba Cy få tak på deg. Da du var der følte jeg meg trygg. Hun har lagt sin hånd oppå min arm, og klemmer den lett mens hun sier det. Hun ser på meg med det ene øyet. - Vi er et godt team på sykehus, sier hun. Jeg hører lyden av luftkondisjoneringsanlegget, bilene som passerer, store firehjulstrekkere som suger bensin, fuglesang, kjenner varmen, den fuktige varmen jeg har lært meg å elske etter så mange sommre på østkysten.
- Men jeg vet ikke helt om jeg hadde tålt det så godt som deg, sier jeg.
- Nei, du hadde nok ikke det. Men da hadde du hatt meg, sier hun mens jeg ruller henne tilbake til spisesalen hvor hun skal spise lunch mens jeg tasser meg til postkontoret for å sende bilder av hjernen hennes til en spesialist på Columbia som skal ta en kikk som en vennetjeneste for Owen i Atlanta.
Jeg forsøkte å laste bildene opp via internett forleden dag. Det var rart å se på bildene, sorthvitt bilder av As hjerne, et hvitt område jeg antar var en blødning, tanken på situasjonen bildene var tatt i, rett etter at hun kom inn på mottaket, og igjen, referansen til Roth som beskriver sin reaksjon da han så bildene av farens hjerne:

"Being by myself also allowed me to be as emotional as I felt, without having to put up a manly or mature or philosophical front. Alone, when I felt like crying I cried, and I never felt more like it than when I removed from the envelope the series of pictures of his brain -- and not because I could readily identify the tumor invading the brain but simply because it WAS his brain, my father´s brain, what pormted him to think the blunt way he thought, speak the emphatic way he spoke, reason the emotional way he reasoned, decide the impulsive way he decided. This was the tissue that had manufactured his set of endless worries and sustained for more than eight decades his stubborn self-discipline, the source of everything that had so frustrated me as his adolescent son, the thing that had ruled our fate back when he was all-powerful and determining our purpose, and now it was being compressed and displaced and destroyed..."

"I was alone and without inhibition, and so, while the pictures of his brain, photographed from every angle, lay spread across the hotel bed, I made no effort to figh back anything. "

"I had seen my father´s brain and everyting and nothing was revealed. A mystery scarcely short of divine, the brain, even in the case of a retired insurance man with an eight-grade education from Newark´s Thirteenth Avenue School."

Jeg er lettet over at det går så bra med A. Vi ser begge at dette tar tid, men det oppleves ikke som trist, oppleves ikke som forferdelig, bare slik livet er, jeg tenker ikke så mye på hva som ikke kan skje, men mer på hva som skal skje, tenker ikke så mye på hva vi ikke kan gjøre, men alt vi må gjøre, alt vi kan glede oss til, alle de små fremskrittene vi håper på, som vi vil jobbe oss frem mot, gleden over å kunne gå opp en trapp, gleden over å kunne gå en tur med Dixie, gleden over å kunne kaste en ball, kjøre en bil, sykle en sykkel, alle disse små tingene som vi tar for gitt, og som plutselig har blitt tatt i fra oss, plutselig, ikke av noen, men plutselig borte, uten nå å gi skyld -- ikke røyker vi, ikke drikker vi, ikke har vi gjort oss skyldig i forferdelige ting, men altså, her sitter vi, frarøvet noe vi ikke engang var helt klar over at vi hadde før vi plutselig er her, nå, og ser at vi hadde noe som er borte, noe vi selvfølgelig vil savne, men som vi klarer oss uten, vi KLARER OSS! Ja, vi klarer oss fint. Selvfølgelig gjør vi det. Jentene er i balanse, sa Cy forleden, de virker så harmoniske, så trygge, og da tenker jeg at det håper jeg vi kan holde på, det merker jeg allerede nå, de takler dette fint, de er rolige når vi er rolige.
Nå skal jeg dra, handle middag, hente jentene, tilbake hit, henge med A, kanskje finne på noe med jentene, og ikveld, lage en stor bolle med chili, steke ris slik jeg har lært av A som hun har lært av S, og i morgen, samme rutine, til sykehuset, da er det nasjonaldag, ingen trening, og vi må finne på noe så A ikke går på veggen. Eller kjører på veggen. Å gå alene er et stykke frem.