Fredag på Atlantic Rehab: A vil ha champagne.

Torsdag kveld kl. 2140. Sitter ved skrivebordet i gjesteleiligheten jeg har for meg selv -- et godt stykke unna gjesteleiligheten som svigermor og jentene bor i -- men ikke lenger enn at jeg håper de kommer tassende inn til meg i morgen tidlig og legger seg sammen med meg så vi kan våkne sammen. Hjemme kommer de nesten alltid inn til oss ved 0630 tiden og ligger under dyna å snakker med A som halvsover, mens jeg er oppe å skriver eller trener. Men nå må jeg ta over den rollen, jeg vil ta over den rollen tenker jeg, ihvertfall inntil A er tilbake til hverdagen.

Det finnes flere slike enhenter i det gigantiske huset, det er stille, jeg hører bare lyden av springvannet utenfor i den store innkjørslen i borgården som huset omkranser. Jentene har lagt seg, H er opptatt av Nintendo, bestemor ser på fjernsyn, 99 kanaler har hun på soverommet, vi har alle hvert vårt store bad, og det er helt stille. Da vi kom tilbake fra A ved halv ni tiden, satt Cy å så på et program om Michael Jackson. Cl er i Europa på business, og eldste sønnen er på to ukers leir.
- Hvordan er det med henne, spurte Cy, og mutet lyden på den store flatskjermen som var state-of-the-art for bare få år siden.
- Hun drømmer om champagne, svarte jeg. - Hun vil gjerne komme hit i helgen, det blir spennende om hun klarer det, hun savner sitt gamle liv, hun vil tilbake til bikkja, tilbake til huset vårt, tilbake til å klippe plenen, tilbake til morgenkaffen, alle de dagligdagse tingene.
- Hun kommer til å bli helt fin igjen, sa S. - Og hvis hun ser litt dårlig så kan jeg jo vise henne hvordan hun går i trapper for eksempel.
Jeg er imponert over jentene. Under to år med Apple TV hjemme i Norge, to år uten NRK, to år uten nynorske undertitler, og de forstår og snakker dramatisk mye bedre engelsk. H har hørt igjennom hele Inkheart serien på engelsk lydbok siden vi kom for to dager siden - og er nå klar for flere lydbøker. Hun er ustoppelig.
Jeg syntes også A var mye bedre idag. Jeg var bekymret i formiddag, hun sov og sov, lå helt stille, og ansiktet er fremdeles skjevt, men ikke så skjevt som jeg husker det for noen dager siden. Men å i ettermiddag er hun mye bedre syntes jeg.
Jeg tar bilder hver dag, videotaper hver dag for å kunne se utviklingen, og for at hun skal kunne se utviklingen og bli motivert av å se bakover. Her konkurrerer vi med oss selv, en sunn konkurranse sålenge man enda til en viss grad er herre over forfallet.
Jeg dro hjem fra A ved 18 tiden idag for å hente jentene. Cy kjørte svigermor G ned til A, og vi hadde et slags vaktskifte. Da G kom, hadde jeg lest opp alle epostene vi har mottatt de siste to dagene, og hun dikterte meg en blogpost. Det var ikke helt lett å forstå hva hun sa. Jeg forsøkte å hjelpe henne.
- Ikke legg ord i munnen min, snerret hun på en måte som ga et pust av livet slik det var. Rene ord for penga. Hun vet hva hun vil si, selv om hun blir fort sliten.
En av hennes gamle kolleger Y, skrev at hun nå var i aftenbønnen til en av de kollegaene. "Jeg vet strengt tatt ikke om det er så lurt, tror det er et underlig selskap han holder seg med..." skrev han på slutten av den lange smsen. Vi klukket og sendte varme tanker til folk med sans for humor.
Etter vaktskifte kjørte jeg stille hjem, langs Route 202, på cruicekontroll i en stor bensinsluker av en truck, kjørte rolig, sindig, uten musikk på, slik en familiefar på 50 vil kjøre, lite testosteron til overs, her kjører vi på sparebluss, rett frem, gjennom enormt frodige områder, store løvtrær, hus, noen steder tett i tett, andre steder så tilbaketrukket at man bare ser postkassen, lange aleer opp til hus bygget for søkkrike travle menn som blir hentet av sjåfører og kjørt til Wall Street eller kontorkomplekser bak enorme nyklippede plener og glassruter med utsyn men uten innsyn, menn som drar tidlig og ikke er hjemme før huset sover.
Hjemme satt barna ute i badetøy å spiste hamburgere. De hadde badet hele dagen, og jentene gledet seg til å se A. Jeg nuket litt kald lasagna i mikroen,. Spiste opp restene til jentene. Vanligvis er det Cl som lager mat her i huset, og Cys lasagne fortalte meg at hun nok er mer på mitt nivå når det gjelder matlagning.
Igår bestilte jeg Patrimony av min favorittforfatter, en bok jeg leste for noen år siden da jeg tok et skrivekurs i Boston. Den handler om faren til Roth og hans kamp med hjernesvulst. Mye av handlingen (som i alle Roths bøker) er lagt til New Jersey, og jeg tenkte at det var en fin inspirasjon -- å se hvordan Roth skriver om en slik opplevelse, å se hva jeg kan lære av Roth. Hør bare på denne passasjen hvor han beskriver hva som skjedde med den over åtti år gamle faren (fra side 10):

Then the next morning, in the bathroom mirror, he saw that half of his face was no longer his. What had looked like him the day before now looked like nobody -- the lower lid of the bad eye bagged downward, revealing the lid´s inner lining, the cheek on that side had gone slack and lifeless as though beneath the bone had been filleted, and his lips were no longer straight but drawn down diagonally across his face.
With his hand he pushed the right cheek back to where it had been the night before, holding it there for the count of ten. He did this repeatedly that morning -- and every day thereafter -- but when he let go, it wouldn´t stay. He tried to tell himself that he had lain the wrong way in bed, that his skin was simply furrowed from sleep, but what he believed was that he´d had a stroke.

Etter middag og etter at jeg hadde tatt meg en lur, satte vi oss i bilen ved halvåtte tiden. På veien, mens vi kjørte igjennom den lille byen i nærheten, sa S, - pappa, jeg har tenkt på noe. Vi barn i utviklingsland er egentlig ganske bortskjemte. Tenk at vi får lommepenger for eksempel, det er jo ikke noen selvfølge. Jeg har tenkt på en annen ting også. Jeg hørte det på radioen. Det er ganske forferdelig med piratkopiering. Hvis alle piratkopierer fra Pirats Bay så er det jo ikke mulig av å lage musikk da. Men egentlig vil jeg bare ha mamma tilbake slik hun var. Tror du hun blir slik hun var? Er jeg selvopptatt pappa? Vi er jo heldige da, som har hatt mamma sålenge. Jeg synes Cy er veldig sjarmerende. Tenk om man kunne bli like sjarmerende som Cy og like smart som mamma. Egentlig så er de jo sjarmerende begge to -- og smarte, men liksom på to forskjellige måter. Vi er egentlig ganske heldige.
- Det er urettferdig at du skal få ny pc, sa H. Bare fordi du ser dårlig.
- Det er ikke noe å trakte etter H, å se dårlig. Dessuten, verden er urettferdig H, sa S. - Det vet du vel. Det sier jo mamma hele tiden. Og se bare på mamma. Det er jo ikke rettferdig at hun har fått slag heller. Hvor lenge skal vi være her pappa?
- Vi er her sålenge mamma trenger oss. Dere kan jo dra hjem når dere vil. Vi passerte et hotell vi bodde på en gang vi var her for mange år siden, og jeg tenkte på A da og nå og hvor fantastisk jeg syntes hun er.
- Vi drar ikke før mamma, sa H idet vi svingte inn på parkeringsplassen. - Jeg liker amerika jeg. Folk er liksom så hyggelige her.



På besøk hos mamma

Vi fant G og A ute i gangen, A kledt i sort, nygredd, med en lapp over høyre øye, i ferd med å vise G rundt. Jeg tok bilder idet de klemmet hverandre. A strålte over å se jentene. Jeg svelget tungt, og så hvordan de holdt på mamma, hvordan de strøk hendene sine over hennes.
- Vil dere se hvor jeg trener? sa A og viste oss inn i et rom hvor det stod adgang forbudt uten personale.
- Tror du er det er så lurt å gå inn her, ville jeg vite. - Amerikanere tar regler veldig mye mer på alvor enn oss.
- Slapp av. Hva skal de gjøre? Kaste oss ut. A var nesten borte ved tre trappetrinn i umalt tre med håndtak på begge sider. Med allrede rutinerte hender låste hun hjulene på rullestolen og forsøkte å reise seg.
- Er det så lurt, A, ville jeg vite. Hva hvis det kommer noen.
- Det kommer ingen. Hun stod oppreist å svaiet. S forstøkte å støtte henne. - Ikke hjelp, sa hun, nesten litt for strengt. - Jeg klarer meg selv.

Tidligere på dagen, da jeg kom for å avløse Cy ved 13 tiden, hadde Cy fortalt meg at treneren mente A ga litt for mye.
- Han sa at det å være for motivert kan være like problematisk som å ikke være nok motivert, sa hun. - Det virker som om A ikke er flink nok til å sette grenser, at hun gir jernet hele tiden. Be henne om å ta 10 løft og hun tar 50. Nå er hun utslitt, jeg fikk kanselleret resten av timene etter lunch. Hun sover nå.
- Det er A i et nøtteskall. Jeg nikket. - Hun gir alltid alt for alle. Det er fantastisk, men så blir hun veldig sliten.
- Det var jo dette vi snakket om da hun segnet om, sa Cy. Hun sa, ´jeg blir aldri sliten. Jeg blir sjelden syk. Men når jeg blir syk, så er det virkelig alvorlig.´ Det var omtrent det siste hun sa før hun klaget over nummenhet og segnet om.

Sammen med jentene i treningssalen stavret hun seg konsentrert opp tre trinn og jeg kunne se hvordan hun anstrengte seg. På toppen snudde hun seg møysommelig, skiftet grep og gikk forsiktig ned igjen.
- Du føler deg frem med bena slik jeg gjør når jeg går i nye trapper, sa S.
- Det går veldig fint. La meg vise dere romaskinen. Hun hadde kommet seg tilbake i rullestolen nå, og var på vei mot et annet apparat.
Jeg tenkte at det var rart hvor raskt ting forandrer seg. Dette var den samme kvinnen som jeg var ute å løp med rett før vi dro hit for snart to uker siden, den samme kvinnen som lå halvt bevisstløs på akuttmottaket tirsdagen rett etter at vi kom, som hele tiden utfordrer meg og støtter meg, og som nå plutselig viser oss rundt, stolt viser hun oss sitt nye sted, A, så svak og samtidig like sterk som alltid, like rolig som alltid, like storesøsteraktig som hun alltid er, like moderlig mot jentene, like trygg og like sta og hissig.

Nå skal jeg legge meg. I morgen skal jeg være der kl. 0830 og være med på treningen. I morgen kveld er det min tur til å lage middag. Da skal jeg lage As chili.