Gode nyheter på morgenkvisten

Kl. 1040. Det er nasjonaldag idag, og jeg har handlet inn seks gigabiffer - ribeye - biffer på en måte man ikke får i Norge. Sitter nå på ARF i rullestolen til A faktisk, og skriver en kjapp rapport. S ligger sammen med A i sengen, og dagens gode nyhet er at A får fri til å bli med oss hjem etter trening idag! Det er fantastisk, nesten så jeg må klype meg i armen. Bra jeg kjøpte en biff ekstra igår.
Vi stadig hyggelig tekster og mailer, som alle -- nesten uten unntak -- forteller om været og som ønsker A god bedring.
Jeg synes hun virker bedre. Hun klarer nå å komme seg fra rullestolen og opp i sengen alene. Litt vaklende riktignok, litt skummelt å se på, og hun klarer enda ikke å vurdere avstand fordi øynene er usynkroniserte.
- Du må få deg en hårklipp snart, sier hun til S når vi kommer, det er bare oss to her nå, de andre er hjemme.
I dag morges våknet jeg av at begge jentene kom å la seg i min seng. H hørte på Boy av Roal Dahl -- på engelsk -- mens jeg måtte fortelle S om innteriøret i min oldemors hus, om springvannet i hagen, flaggstangen, singelen i oppkjørselen, messinghåndtaket i den store inngangsdøren, den kinesiske gongen i gangen, Picassoportrettet, trappen til andre etasje, skylightet, porselenovnen i midstua, flygelet, tapetet med furu malt på i hjørnene, skrivebordet, radioen (som vi nå har på hytta), maleriet fra larkollen, lysekronen i taket, sølvskrinet med lakrisbåter, røkeværelset, peisen med bajonettene fra 1. verdenskrig, isbjørnskinnet, blyglassrutene, rullgardinene med seilbåten, hytta, bysten av meg som ung mann, plantet midt på bordet, gullungen til oldemor, nesten som en sønn, den sønnen hun ikke hadde, spiseværelset, det blanke mahognybordet, ringeklokken, hushjelpen, Torbjørg, lettere alkoholisert på slutten, - hva er alkoholisert, pappa, alle sausene Torbjørg laget med for mye sherry, drukkenskapet bak flygelet, "sherry eller portvin" bød de alltid på før middag, vi barn fikk vin med sukker og vann, og S som ligger musestille, lyttende, som suger inn bildene, som nesten kjenner lukten av det gamle huset, som supplerer meg når jeg snubler i et ord, som stopper meg når jeg nesten sovner, - nå snakker du bare tull pappa, sovner du? og jeg som kjenner de to jentene, som ligger i midten, på ryggen, ser opp i det hvite taket i det store rommet der jeg sover, og sier, nei, nå må vi stå opp, skal vi lage pannekaker, bacon, speilegg, juice, nei, vi vil ligge her pappa, jeg som river meg løs, dette oppvåkningsritualet slik vi pleier å gjøre det hjemme hver dag, bortsett fra at de vanligvis legger seg med A mens jeg står opp for å skrive, for å mate bikkja, for å sjekke mail. "You are a close familiy" sier Cy når jeg forteller henne om hvordan jentene kommer opp i sengen vår hver morgen,

Nå ligger A å småsnakker med S på armen. Jeg sitter ved vinduet, luftkondisjoneringen gjør at det er deilig og svalt. A har fått en ny nabo, en eldre dame som har kontinuerlig besøk av sine voksne døtre, de nikker høflig men på en måte som får oss til å forstå at de ikke ønsker noen kontakt, de vil bare være mest for seg selv, og det forstår vi, og nikker diskret tilbake, smiler høflig, møter ingen blikk, sklir forbi, vi har vindusplassen nå, jeg argumenterte for at hun måtte ha dagslys for å motvirke hallusinasjoner, og det ser ut som det har hjulpet, det er mindre av det nå.
A har sagt at det prikker i ansiktet, og det er visstnok bra, det er visstnok noe med at det kan tyde på at ting leger seg. Jeg merker at jeg slapper mer av, men har da også mer tid til å tenke på hva som har skjedd, på hvordan tiden fremover skal bli, kan bli, og hvilke men vi kan forvente oss.
Har også satt igang prosess med å få satt inn gelendre i trappene -- både hjemme og på hytta.
Dette skal bli en fin dag. A skal trene kl. 13, og derette skal vi kjøre henne hjem i noen få timer. Igår fikk hun på seg klokken sin for første gang siden slaget. Idag er hun for første gang ute av institusjonens klamme grep. Det føles godt.