Onsdag - natt til torsdag: Hvem vet egentlig når det er trygt å reise?

Det er As siste natt på ARF håper jeg. Jeg har skiftet tilbake til det store gjesterommet, og sitter nå i dobbeltsengen alene. Klokken er snart elleve, og enda en passe travel dag ligger bak meg. Snakket først med Dr. Mayer igjen på morgenkvisten etter å ha sittet å sett på pcen i over en time, ute av stand til egentlig å gjøre noe særlig. Jeg fortalte ham at forsikringsselskapet ønsker å utsette reisen. Jo, han kunne forstå det, ikke utfra fare for blødning, men utfra en generell betraktning om at A kan bli fort sliten og at en transatlantisk flytur kan være en stor påkjenning.
Vibeke fra forsikringsselskapet ringte meg ved halv to tiden, mens jeg satt i bilen på vei til ARF. Hun hadde snakket med legen, en nevrolog, og hun ga meg en harang om hvorfor det var farlig å fly. "Det han har sagt er at når man har restblod og ødem tett på hjernestammen så er man ikke hjemtransportabel. Det er ikke tilrådelig sålenge det fortsatt er eødem så tett på hjernens veskefylte hulrom. Oksygentrykket i kabinen vil være en risiko for de nærliggende deler av hjernen. Dessuten er det en transatlantisk flyreise og det vil medføre fysisk stress, og med den plasseringen av blødningen kan det medføre øket risiko for luftsyke. Legen har ikke sett MR scanningen, men det vil han gjerne. Men han sier samtidig at det ikke er en forutsetning at han ser MRIen fordi beskrivelsen i teksten vil være tilstrekkelig. Det er hensynet til pasientens sikkerhet som er det avgjørende ved hjemtransport. Han sier også at flyselskapene har sine egne veldig strenge regler for under hvilke forutsetninger pasienter tillates ombord. Slik som saken står kan vår lege ikke ta et ansvar for en transatlantisk transport på det nåværende tidspunkt. Men det vil han kunne gjøre om ca. to uker når hevingen (ødemet) er avtatt og almentilstanden antageligvis er bedre. Dette er altså legens svar på det nåværende tidspunkt. "
Damestemmen til Vibeke hadde en Bergens dialekt, mens hennes opplesning ble fremsatt med et nesten mekanisk toneleie, som en robot som noen hadde programert til å lese opp en tekst for meg som forsikringsselskapet ikke ville dele med meg (jeg har nemlig bedt om å få ting tilsendt, men det vil de tydeligvis ikke gjøre). Det spiller egentlig liten rolle gitt at jeg nedtegner alt de forteller meg alikevel.
"Er dette en lege som også har flymedisinsk kompetanse?" spør jeg.
"Ja, det har alle legene her," sier Vibeke vagt. Jeg tenker mitt. Jeg har tidligere snakket med en venn hvis kone er lege. Hun har ingen flymedisinsk kompetanse og har flere ganger blitt spurt om hun kan bistå forsikringsselskapet som håndterer denne saken. Hva vet egentlig Vibeke om legens bakgrunn? undrer jeg meg. "Dessuten er han spesialist i nevrologi," forklarer Vibeke, som om hun forsøker å legge denne ballen død.
"Jeg vil gjerne komme med et forslag," sier jeg. "Vi har en legetime med nevrolog på tirsdag. Kan ikke vår nevrolog Baskin ha en konferansetelefon med din nevroflymedisinspesialist etter at Baskin har sett på henne?" spør jeg. "Hvis han vurderer hennes nåværende tilstand basert på den foreliggende MRIen og han også har flymedisisk kompetanse," sier hun, antagelig vel vitende at de fleste nevrologer ikke har flymedisinsk kompetanse, "...så er det betydelig," Betyr det at hvis han bare er en "vanlig" nevrolog så er det ubetydelig? tenker jeg. "Vi kan forstå deg og vi kan forstå hele situasjonen veldig godt," sier hun. Jeg hører at hun nøler. "...tror vi," legger hun til, plutselig ydmyk. "Men sålenge ødemet er der og det ligger der det gjør, så er en flyreise risikabelt. Og da er det bare tiden som kan få dette, eh skal vi si, symtom, til å avta."
"Hm, jeg har nemlig snakket med to nevrologer som sier noe annet, og stusser da over din leges vurdering, særlig når vedkommende ikke har sett MRIen, men jeg hører hva du sier. Jeg forslår at disse nevrologene snakker sammen etter at vi har hatt vår avtale. Dr. Basking sitter tross alt tettere på pasienten og han kan se på MRIen."
"Jo, selvfølgelig kan vi gjøre det," sier hun. Jeg sitter å venter på et ´ja men´ -- en falsk akseptanse som teatersporterne kaller det, men det kommer ikke. "Hvilken dato er det snakk om vil hun vite. Har du telefonnummer? " Jeg gir henne nummer til nevrokirurgen og tenker at hun vil få litt softmusikk og få vite mye om stroke-awareness-week. "Det er også viktig at du gir Baskin tillatelse til at vi kan få helseopplysningene". "Har dere ikke fått det allerede da?" "Jo, det har vi", sier Vibeke.
"Det kompliserer også bildet for oss at vi har små barn i Norge," sier jeg. "De dro igår." "Vi har betalt dere for flybillettene, de går inn i morgen," sier hun, som om min bekymring har noe med flybillettene å gjøre.
"Har dere fått tilsendt alle bildene," vil jeg vite. Det blir stille i den andre enden, jeg hører bare sus. Danske stemmer i bakgrunnen. Hva snakker de om? Hvem snakker de med? Har de en hel bataljon med iskalde språkforvirrede damer som blar i journaler og godkjenner rehabilitering av slagrammede nordmenn på ødelagte ferieturer i utlandet? Sitter det kanskje hundrevis av sjokkskadde nordmenn rundt om i verden, på rehabilitering med smekke og mat ut av munnviken og famlende, forvirrede, ustøe, balanseforvirrede fremskritt, ørsmå mikroskopiske fremskritt hardt tilkjempet gjennom daglig trening i håp om å komme hjem? Sitter det desperate småbarnsforeldre rundt omkring, mennesker som midt i en dagligdags hendelse plutselig treffes av lynes, slåes ned av en liten blødning i hjernen, som desperat ønsker seg hjem, men som tynes av sykehus, leger, pleiere, pleieassistener, av risk manager og care managere og ergoterapeuter og fysio og logopeder og kokker som har spesialisert seg på uspiselig oppmost mat, som tynes av en hel hær av mennesker som livnærer seg av disse stakkarne som i visse tilfeller har fått livene sine ødelagt eller utsatt, som blir litt forsinket i hjemreisen, som kanskje føler at de er midt i en kafkaesk prosess hvor de sendes fra avdeling til avdeling, signerer skjema etter skjema mens de blingser og mister maten og får kjeft av ansatte hvis de ringer på alarmen om natten, som blir snakket til som små barn av ufaglærte stakkarer som må jobbe nattskift på sykehus uten utdanning og som knapt klarer å stavre seg frem et skritt uten å bli fullstendig utslitt?
Vibeke er tilbake. "Har dere alle bildene som er tatt av As hode?" spør jeg. "Hvis ikke kan jeg skaffe disse for dere og få sendt dem overnight til dere."
"Eh, det legen har sagt er at..." begynner hun.
"Jeg hørte hva du sa," sier jeg. "Den beskrivelsen, eh, han har fått en beskrivelse av teksten" begynner hun. "Hvor har han fått beskrivelsen fra som han baserer sin uttalelse på," spør jeg. "Er den fra rehablegen på Atlantic? Hvem har skrevet teksten til den scanningen din lege ikke har sett?" Jeg hører at hun nøler nå. "Ehhh", sier hun bare mens jeg hører at hun blar i papirbunken på callcenteret i Danmark. "Det er nyttig for meg å få vite hvor dere får informasjonen fra," sier jeg. "Vi får den fra sykehuset," sier hun. "Hun er jo ikke lenger på sykehus," sier jeg. "Hun er på en rehab institusjon. Er det der dere får informasjonen deres fra?" "Ehhh," sier Vibeke, jeg kan se hvordan hun presses bakover, hvordan alle papirene, bunker, stablere, hauger med papirer med uleselige kråketegnfra leger over hele verden, hvordan Vibeke fra Bergen, språkforvirrede Vibeke med den ubestemmelige alderen, hvordan hun presses bakover, hvordan svetten pipler frem fra pannen, hvordan hun setter helen i gulvet men skli bakover på den nyvaskede linoleumen, hvordan papir faller overende, hvordan hun strever med å holde kontrollen på alt papiret, mens jeg er forsikringskunden fra helvete, her for å stikke hull på eventuelle dårlig funderte avgjørelser som ikke koster dem noe men som sakte ødelegger sommerferien for våre jenter i Norge. Jeg hører pusten hennes i røret, innbiller meg at den går litt fortere, hører danske damestemmer, sko som slår mot gulvet, latter i bakgrunnen, lyden av en kaffemaskin, en telefon som ringer, hun har sikkert headsett med mikrofon, sitter sikkert på en stol med hjul slik at hun kan rulle mellom papirbunkene, for alt jeg vet sitter de kanskje i India, det er mange stemmer i bakgrunnen, hun tar sin tid, Vibeke, hun er seriøs, stemmen er trent til å ikke virke uvennelig men heller ikke skape noen forhåpninger. "Jeg har en hel del her som er fra Dr. Skerkrer," sier hun. "Han er jo ikke nevrolog. Hvis din nevrolog baserer sin vurdering på en Skerkers vurdering av MRien så er vel det et svakt ledd, er det ikke?" spør jeg. "Hva heter forresten din nevrolog og flymedisinske spesialist?". "Ehhh, jeg har bare hans initialer faktisk, K.A.I." sier hun. Det får meg til å føle meg virkelig i gode hender. Her har vi altså en etter sigende nevrolog som også er spesialist på flymedisin, noe ´alle legene her´ er. Hun har bare initialene på denne legen, eller kanske han bare heter Kai. Dr. Kai.
"Jeg ønsker ikke å utsette min kone for risiko, " oppsummerer jeg. "Men hvis det viser seg at det ikke er noen risiko, og vi bare er her fordi en lege hos dere ikke har fått god nok informasjon, da er det heller ikke særlig hensiktsmessig." "Kan du ikke fakse oss ytteligere informasjon, da," sier hun, og vi avslutter der.
Etterpå, mens jeg går over den glovarme parkeringsplassen tenker jeg at hun egentlig gjorde en god jobb. Hun gjør så godt hun kan, tenker jeg. Men samtidig føler jeg meg provosert atv at vi holdes ute av informasjonflyten. Skerker, As lege har truffet en gang, og det var et ubehagelig møte. Jeg har bedt om å få treffe ham i morgen når A skal skrives ut, men får beskjed om at han ikke gjør avtaler. Han sender sine vurderinger til forsikringsselskapet men hoder oss i mørket. Jeg er sulten, tenker jeg. Klokken er to. Jeg er forsent til As trening. Jeg må ha meg noe mat. Jeg blir irritabel når jeg ikke har spist. En av noen få erkjennelser om meg selv. Når jeg blir irritabel, kranglete, når jeg ser etter motargumenter, når jeg stopper å stille spørsmål, når jeg ikke lenger orker å høre de samme argumentene om og om igjen, når jeg ikke gidder å høre på iskalde stemmer fra Danmark som forteller meg at de ikke kan se inn i fremtiden...
Etter at A er ferdig, drar vi sporenstreks til en iskrembutikk i Morristown. A har blitt stødigere. Klarer å stå uten støtte. Litt mindre skeiv i ansiktet. Har tatt på seg en kjole. Jeg parkerer rett visavis iskrembutikken i skyggen. Strener over gaten, A vil ha is med peanøtter og sitronsorbet. Uvanlig. Mens jeg er inne sitter hun å forsøker å lese et hefte med instruksjoner til Stroke Survivors. Det høres alvorlig ut. Et helt harang av lidelser og ting man kan få. Impotens, plutselig latter og gråteanfall. Manglende evne til det meste. "Jeg har jo vært utrolig heldig," sier A mens hun leser og søler is på heftet.
Etterpå kjører vi til en Mall som ligger ca. 30 minutter unna-- kort i NJ målestokk. Jeg ruller henne inn. Fordypninger til rullestol i alle fortau. Egen handicap dør, do, ingen forhøyninger, barnevogner, sikkerhetsvakter, alle skvetter unna når de ser den høye damen med lapp for øye og det skjeve smilet. Vi tar heisen opp, deler heisen med en småbarnfamilie. To små jenter sitter i en barnvogn og ser forferdet på A. Hun snakker til dem på amerikansk, uforståelig amerikansk, ingen forstår hva hun sier, de ser ut som den lille gutten i The Incredibles når Mr. Incredible smeller igjen døren på bilen så døren faller av og smukken til den lille gutten detter ut av kjeften på ham. Vi ler.
Vi handler presanger til Cy og Cl. Vi kjøper en Apple TV og en sitron peeler, en liten greie til å skrelle skallet av sitroner med.
Etter en time er A fullstendig utslitt. Når vi kommer hjem, ruller vi henne rett inn på gjesteværelset og hun sover tungt mens jeg installerer Apple TV og M, husets sønn, begeistret zapper seg igjennom serier og YouTube. Cool! Han gir meg en klem. Cy er overlykkelg. "Jeg har aldri sett ham gjøre det før. Han smiler. Det er sjelden." "Det er ikke så lett å kjøpe noe til noen som har alt," sier jeg. "Nei, gjett om jeg vet det. Jeg klarer det ikke selv engang, " sier Cy, nesten uten selvironi.
Etterpå spiser vi kinesisk takeout som Cy har kjøpt, drikker diet Pepsi med cherry smak, og kl. ni kjører jeg A hjem til en siste natt på ARF, hun vil pusse tennene selv, og mens jeg kjører hjem tenker jeg på hvor skuffet jentene blir over at vi ikke kommer hjem som planlagt på søndag. Men, jeg er ganske sikker på at det ikke kommer til å skje, og i det store bildet er det viktigste tross alt at vi får A trygt hjem til Norge hvor jentene nå klarter i morelltrærene på gården, leker med fettere og kusiner, og hvor H forsøker å laderen til Nintendoen til å lade på norsk stikkontakt. Hvis noen har en overgang fra US til Norsk stikkontakt, så ønsker hun seg det akkurat nå.
Nå før jeg legger meg tenker jeg at det er vanskelig å vurdere forsikringsselskapets legevurdering. Fører en slik hevelse etter et slag i lillehjernen til at det er farligere å fly? Eller er det bare tull? Det som bekyrmer meg er at jeg ikke vet, og jeg vet nesten ikke hvem jeg skal tro på. Er det slik at flyselskapene forhindrer folk som har hatt slag fra å fly? Det er jo ikke tilfelle. De sjekker jo ikke helsetilstanden til passasjerene før de boarder. I tillegg til at A ikke er helt frisk er det noe annet som også bekyrmrer meg. Men jeg kan ikke helt sette fingeren på det. Men, det er jo mye å velge i akkurat nå.