A ligger ved poolen - på dagperm på nasjonaldagen!

Kl. 1645 lørdag. H tester As rullestol langs bassengkanten, S pludrer, - huset til Cy og Cl er ganske godt tilrettelagt, sier hun. - For rullestol altså. Fint at det ikke er noen dørterskler her. H ruller rett ut i gresset med den sorte rullestolen. Ser på meg og smiler unnskyldende. Det suser i de store løvtrærene, en fugl synger, et passasjerfly suser over den blå himmelen, og i en av liggestolene i skyggen sitter A og drikker te fra en stor hvit tekopp. Jentene har klenget på henne siden hun ankom her for etpar timer siden. Nå er det Ss tur til å teste rullestolen. - Heihei, hun smiler. - Jeg har desverre blitt lam i begge beina, sier hun, nyter rampelyset, og raser nesten ut i bassenget. Vi diskuterer middagsplaner. Jeg merker at jeg nyter intenst å ha A her. Nyter å se henne sitte helt stille sammen med jentene. Ikke viktig å si noe, ikke viktig å gjøre noe, bare nyte følelsen av en tilnærmet normalitet.

Jeg kom for å plukke henne opp og for å delta på dagens eneste treningstime. Da jeg kom til ARF ved ett-tiden, satt hun frustrert i rullestolen med en lapp på øyet og presset en badeball mellom knærene mens hun talte hvor mange ganger hun hadde klart å gjøre den grønne ballen flataktig.
- Dette er altfor slapt. Det blir ikke noe skikk på dette, sa hun mens en asiatisk dame håndhilste på meg og spurte om jeg kunne kjøre rullestolen bak mens A gikk foran i gåstativ, støttet av treneren. Det gikk sakte, forsiktige skritt, tass tass, hun løftet venstre ben litt høyere enn høyre, - det føles som jeg har dårligere koll på venstre ben idag. En gigantisk dame med surstoff slange og rullestol så gjennom oss idet vi passerte. Mannen hennes, også like stor, stod ved siden av i en enorm grå tkjorte med branmannslogo. Jeg leste nylig en artikkel i New York Times om overvektige tjenestemenn og hvor vanskelig det var.
Etter en liten gårunde, fikk A hvile.
- Jeg trenger ikke å hvile, jeg må trene. Hun satt fremoverlent i stolen.
- Slapp av, det er like viktig å hvile som å trene. Hun så på meg med ett øye.
Etter å ha blitt stilt opp med begge hendene på et horisontalt gelender med meg med ansiktet mot henne, tok vi øvelser sammen. SVi har blitt fortalt at det er bra for meg å være med på treningen.
- Stå på tærene, stå på helene, tre ganger ti. Treneren fulgte nitidig med.
- Ikke så fort, finn kontrollen, sa jeg og tenkte at dette kanskje er god trening for meg og. Deretter føre benet bakover, tre ganger ti. Til siden, tre ganger ti. Rolige bevegelser. Fest blikket, da er det lettere å holde balansen. Ikke for fort! Tilslutt tok vi en runde til, denne gangen uten gåstativ.
- Vi sees i morgen kl. 14, sa treneren. Ha en fin helg.
- Det blir ikke noe fart på treningen når det stadig er nye folk, sa A. Nå har jeg hatt tre fysioterapeuter på tre dager. Man blir ikke kjent, det er ikke effektivt.

Etterpå hentet vi tøy som skulle vaskes, jeg dryppet øynene, skiftet lapp over høyre øye, ga henne solbrillene hun hadde etterlyst, og rullet oss inn i heisen. Da vi kom til bilen klarte A nesten å sette seg inn foran. Jeg stod parat, vekten plantet på begge bena, klar til å støtte, skulle hun finne på å falle. Min nye jobb. Etterpå klarte jeg å demontere rullestolen og mose den inn i baggasjerommet. "Dette kan jeg bli ganske god på," tenkte jeg. "Dette kan jeg klare å gjøre på 5 sekunder.

Da vi kom frem til Cy og Cl var klokken nærmere 15. Jentene var i bassenget, og jeg rullet henne rett ned dit. Hun så ut som ...som en Jackie Onassis på sine eldre dager -- elegant, olivenformete mørke solbriller, Cy ga henne en stor hvit solhatt. - Sett meg i solen, sa hun da hun kom sugen på å være ute etter nesten to uker på sykehus.

Det er fremdeles vanskelig å forstå hva hun sier. Hun søler fremdeles når hun drikker. - Du må si det sakte, sier jeg. - Hva sa du?

Det er rart å se A på denne måten. Alt er liksom normalt, vi er på besøk hos venner i NJ, jentene svømmer, vi har handlet middag, is, alle slapper av, og samtidig er A, min sterke fantastiske A plutselig så hjelpesløs, så skral, men samtidig målbevisst. Det er nesten forvirrende. Hun må ha hjelp til å komme seg fra rullestolen til solstolen. Hun må ha hjelp med å tørke seg rundt munnen, hjelp til å ta på seg en solhatt, hjelp til å legge seg ned.
Ikke misforstå meg, jeg er lykkelig. Jeg er lykkeligere enn på lenge. vi er her, sammen, solen skinner, jeg tar et bad, svømmer rundt med Hannah, pappa, se her, roper hun, svømmer under vann.
Etterpå ruller jeg A inn, vipper henne over flere trinn.
Inne i huset finnes det en heis som gjør at det er lett å få henne opp i 2. etasje. Hun og rullestolen får såvidt plass i den lille heisen. Jeg hjelper henne inn på mitt rom, får hjulpet henne opp i sengen hvor hun sovner nesten før jeg er ute av døren.

Jeg setter meg ved bassenget for å skrive.
- Tror du sakser vil finnes i fremtiden, pappa, spør S.
- Hvorfor spør du om det?
- De virker så gammeldagse liksom. Hun tenker seg om. - Hvorfor får man nesehår, pappa? - Får damer nesehår, pappa?
- Ja, når de blir eldre, sier jeg, litt fraværende.
- Får mamma nesehår?
- Ikke ennå.
- Hva med hår i ørene da?
- Hm.
- Hvorfor bruker man egentlig monokkel. Er sommerferien vår to måneder, eller bare nesten to måneder? Tenk om det ikke var helger pappa, det hadde vært stusselig.
S går inn i huset for å lete etter H og T som skal lage kake. jeg skal slappe av en halvtime før jeg skal begynne på middagen, sitte her å tenke på hvordan ting forandrer seg, hvordan A plutselig trenger meg på en annen måte, hvordan jeg, såsnart vi hadde satt oss inn i bilen idag, følte den styrken jeg alltid føler når vi er sammen, den roen. A sier alltid at det gjelder å finne den personen som gjør at man blir den utgaven av seg selv som man har lyst til å være. Det har jeg alltid tenkt at jeg synes er en fin måte å se det på, det er vår avtale, at vi ikke skal være svake samtidig og at vi gi hverandre friheten til selv å velge hvem vi skal være. Hvem vi vil være.

Og der er vi nå.