Fridag: hilsen fra bassengkanten

Kl. 13. Jeg hentet A v ni-tiden etter å ha handlet bacon, bagels, jordbær, vannmelon, te, pannekakemix og melk. A lå ferdig påkledd, ventende, sovende på den høyteknologiske sykesengen ved vinduet med fjernsynet på. Hun lempet seg selv opp i rullestolen og rullet seg selv ut i gangen, med solbriller, lapp for øyet og en stadig mere gjengjennelig (og myndig) stemme. Etter øyedråper hos pleieren ute i gangen, rullet jeg henne til heisen. Hun er nå på fornavn med alle, tydelig populær, vennlig, i typisk A stil.
Deretter kjørte vi de 16 minuttene hjem, mens hun fortalte om formen.
- Jeg har en tiltagende hodepine på høyre side. Oppkast om morgenen. Svimmel når jeg ser opp. Synes egentlig at uttalen min blir dårligere. Igår tok jeg en ny MRI. Dessuten røntgen av milten. Jeg føler meg skikkelig handicappet. I din hule hånd.
- Uttalen din har blitt mye bedre, sa jeg. - Nå forstår jeg jo hva du sier. For en uke siden var det nesten umulig. Jeg har også snakket med E som sier at det er avgjørende å ha en primærlege her fordi det er primærlegen som koordinerer behandlingen når man ligger på sykehus. Jeg skal sette igang det på mandag.
På veien hjem fra Paris på onsdag ble jeg stående ved siden av en amerikaner i innsjekkingen. Det viste seg at han var en god venn av Cl, at han leder slagenheten på Columbia Presbyterian, og at han er associate professor på Columbia Medical School. Senere fant jeg ut at han er en av amerikas ledende på nettopp det A har vært utsatt for. Det viser seg at han sitter på kontoret ved siden av legen vi var blitt henvist til fra Owen i Atlanta, og han lovet å titte på bildene av A. Torsdag sendte han meg en mail og sa at bildene ikke var kommet frem. Samme dag kjørte jeg til Morristown, hentet nye kopier av bildene, kjørte til FedEx kontoret i East Hanover, da var klokken ni om kvelden, og de lovet at bildene ble levert før 1030 neste morgen. Igår fredag ble bildene levert kl. 1029 -- dette kunne jeg lese på intenrett -- og nå venter jeg spent på å høre hva han har å si. Han var tydelig på at han mente det viktige nå var å finne ut hva som har forårsaket blødningen.
Nå sitter vi ved bassenget. A har vært ute i to ganger, vakler rundt på grunna, med et gigantisk oppbåsbart rosa hjerte med oransje og grønne blomster på, jeg ved siden av henne, holder henne når hun mister balansen.
- Det er uvant, sier hun, jeg må liksom finne igjen balansen.
Jentene svinser rundt, pappa se på meg, er jeg som en fisk mamma, nå skal vi ha show, er dere klare, unna vei, se, nå skal jeg svømme under vann.
Solen dekkes til av skyer med jevne mellomrom, vi hutrer litt, men samtidig kjenner jeg en intens lykke ved å bare stå i vannet, se barna våre svinse rundt oss, kjenne As hånd som holder i min, mens jeg tenker at alt er midlertidig og at livet må nytes med en gang, her. Nå.
Nå sitter A på bassengkanten, med et håndkle rundt kroppen, ser på vannet, mens G leser høyt for jentene. I kveld skal vi på kino kl. 17 å se Istid 3. - Vi må sitte på 1. benk så jeg kan se noe, sier S. Da kan vi sitte der sammen, sier A. Selv M&T, de innfødte barna gleder seg, selv om M på 14 helst ville sett en voldsfilm med en kompis.