Dag 19: Hilsen fra A

Her sitter jeg ved bassenget til Cy og drikker kaffe mens det lekker ut av den ene munnviken. Jeg har gått noen turer i bassenget og det er påfallende hvor mye svakere jeg er i den venstre siden. C støtter meg så godt han kan -- på alle måter. Det er deilig. Det er også deilig å lese mail fra alle dere hjemme. Jeg er ikke i tvil om at treningstilbudene kommer til å få høsten til å gå fort. For det er det vi må regne med: Rekonvalesensen vil komme til å ta tid -- kanskje så mye som to år. Jeg kan godt tenke meg at jeg er sykemeldt sålenge det varer. Det føles ganske uvirkelig. Ikke fortvilende, ikke deprimerende, men rart å tenke på at jeg ikke kommer til å være meg selv helt og fullt på veldig lenge. C bedyrer at det ikke spiller noen rolle og det tror jeg ham på. Jeg er jo meg innerst inne. Og det vil jeg fortsette å være i større og større monn. Takk for at dere bruker tid og krefter på meg. Vi sees snart. Vi kommer hjem så fort det er forsvarlig. A.