Dag ti: As rapport

De har bestemt seg for at jeg kanskje ikke er gal allikevel.  Nå forteller jeg dem ikke lenger om alle de tingene jeg tror har skjedd, men mer om hva jeg ser har skjedd.  Det er en viss forskjell, men den forskjellen tror jeg jeg skal holde for meg selv for ikke å skremme dem helt. 
Det er utrolig hvor mye krefter som går med til å trene seg opp.  Når jeg før lunch er ferdig med en times fysioterapi, to timers eductational therapy og en time speech therapy, er jeg helt gone.  Idag måtte jeg legge meg til å sove etter lunch, og sov til C kom kl. 1430.  Da hadde jeg gått glipp av nok en time med fysioterapi og en time med occupational therapy (Tai Chio).  Sånn går nå dagan. 
Ellers kan jeg glede meg over besøk av Cy, C og mamma.  Senere idag kommer jentene. 
Jeg tror de synes det er smertefullt å se meg ligge her rett ut.  Samtidig synes de antagelig at det er verdens beste terapi. 
Jeg gleder meg over å lese alle hilsnene fra Norge.  Det er ikke noe jeg heller ønsker enn å klippe plenen selv og drikke kaffe om morgenen mens jeg har tærene i gresset.  Men det kommer nok. 
Beste hilsen, A.