Forsikringsjobbing, rehabilitering i Norge, og mer byråkrati + en undersøkelse avlyst pga sommel.

Kl. 1415 Atlantic Rehab Facility - sitter ved As seng, hun sover, utslitt etter dagens trening.
Våknet tidlig idag, etter å ha registrert i søvne at det var et vanvittig tropisk regnvær inatt. Gikk rett på kaffe, og derifra til epost , mail fra I, almenpraktiker som kunne fortelle om rutinene i Norge. Fikk beskjed om at jeg måtte kontakte vår primærlege. Det gjorde jeg, men jeg burde jo visst at når klokken er 1515 på en torsdag så har folk gått for helgen. Fikk også beskjed om at jeg ikke kunne kontakte dem via epost, men fax hadde de visstnok.

Vår legevenn kunne fortelle oss dette: Når vi kommer hjem må A først ta en MRSA test for å sikre at hun ikke har med seg noen ekle sykehusbakterier hjem (kjør ned med testen selv, så sparer du tid, ble jeg rådet til). Resultatene fra testen tar fem dager. I denne perioden kan hun enten være hjemme eller ligge på isolat på Ullevål. Tror vi velger første alternativ hvis vi kan. Deretter blir hun lagt inn på Slagenheten på Ullevål. Der er det visst noe rehabilitering å snakke om. Dette er tydeligvis en slags holdingfasility hvor hun må vente på plass på et rehabiliteringssted. Riktignok har hun lovbestemt krav på plass med en gang, men dette fungerer visstnok ikke så bra. Vår primærlege må skrive henvisningen til Ullevål, så vi må også få sendt henne en kopi av alle dokumenter om A herfra. Hun må også skrive en sykemelding, slik at arbeidsgiver (les oss) ikke må betale lønn for henne. Jeg derimot får ikke sykemelding, og kan heller ikke fakturere forsikringsselskapet for det arbeidet jeg må få gjort her for at A kan få den behandlingen hun har krav på. (en god venn som er lege her borte skriver - "alle tror det er så dårlig helsetilbud i USA, men det er for jaev...ig hvis hun ikke får rehab med en gang..." - jeg tar ikke den ballen - må bare stole på at ting fungerer).

Hvor lenge vi må vente på å få A inn på et rehabilitering kunne ikke vår norske legevenn si noe om, men hun advarer -- "du må ikke regne med at det er noen automatikk i at hun får plass med en gang".

De mest aktuelle stedene er Catosenteret i Son (veldig bra fordi vi jo er rett i nærheten), Sunaas (veldig bra fordi de etter sigende er enda flinkere enn Catosenteret på slagpasienter) eller Elverum (veldig bra fordi det ligger så langt unna at A ikke vil få distraksjoner i form av hyppige besøk). Det jeg er opptatt av nå er å få en kølapp til henne så snart som mulig, slik at vi ihvertfall ikke kaster bort unødig tid på at vi ikke har bedt om kølapp. Kanskje kan det faktum at vi har en 100% ufør datter på 10 år bidra til at vi kan komme raskt frem i køen (ikke så blind at det ikke er godt for noe som vi pleier å fleipe med).

Jeg snakket også idag med en venn som har vært advokat i forsikringsselskap. Vedkommende sa at det er ganske håpløst -- i visse tilfeller kan folk ende opp med varig uførhet fordi de ikke kommer raskt nok i rehabilitering. Jeg liker rene ord for penga. Men, det er en skremmende tanke (og en relativt suboptimal løsning - det MÅ da være dårlig helseøkonomi!). Vår venn mente også at forsikringsselskapet burde gjøres oppmerksom på at de gjennom denne bloggen har en vesentlig mediarisiko.

Enden på visen er at jeg skal få sendt over all dokumentasjon til min primærlege, og at jeg skal ligge på telefonen på mandag for å sørge for at vi får skaffet oss på henvisning allerede på mandag slik såsnart vi kommer hjem, sykemelding, og bestilling av behandlingsplass hvis det er mulig. Jeg har også fått bragt på det rene at forsikringsselskapets ansvar stopper såsnart A lander på norsk jord -- uansett hva som skjer etter at hun lander på Norsk jord. Men, jeg klarer ikke helt å forestille meg at det kommer til å skje. Jeg er overbevist om at dette kommer til å gå riktig bra, jeg tror på det gode -- selv i store systemer -- men vet at det gjelder å stå på!

Da jeg var her igår, ble jeg trukket tilside av stedets "Care Manager". Care Manager høres ut som noen som er opptatt av pasientenes ve og vel, men det er nok en mere Orvelliansk tittel på en person som er ansatt for å sørge for at institusjonen får betalt for alle tjenestene de tilbyr. Igår hadde reptillegen bestilt en undersøkelse av A på Morristown Memorial Hospital idag kl. 1530 (om en time) og hun ville vite hvem som skulle betale for ambulansetransporten, eller om jeg heller ville frakte A selv. Jeg tilbød meg å sende en epost (fra min mobil) til SOS i Danmark, hvilket jeg gjorde. Der ba jeg dem snarest ta kontakt med Carmen som CMen het, slik at vi kunne få bekreftet at de ville betale for ambulanse. Stedet her vil nemlig ikke bruke epost, og Carmen kan ikke ringe rikstelefon på sin telefon.

Idag trakk hun meg tilside nå rett før jeg kom inn til A.
- Vi har ikke hørt noe fra forsikringsselskapet, sa hun bebreidende. - Jeg må bestille ambulanse nå hvis vi skal rekke undersøkelsen. Vil du betale for ambulansen eller vil du frakte henne selv?
- Jeg skal ikke betale for dette, sa jeg. - La meg ringe SOS. Jeg så på mobilen min som viste at det ikke var dekning.
- Vi må vite det med en gang, ellers vet jeg ikke om vi rekker det, sa hun for å bidra til litt ekstra press. Som om jeg trengte det. Jeg var på hold, "hei, dette er SOS, alle våre betjenter er opptatte for øyeblikket...". Jeg kunne kjenne hvordan jeg svettet på ryggen. Carmens sure blikk. A som sov intetantende på rommet sitt. Forsikringsselskapet som gjerne vil ha henne hjem såsnart som mulig. Jeg som bekymrer meg for om hun tåler transporten. H som er bekymret fordi den nye Nintendoen vi kjøpte til henne igår ikke virker. Som gjerne vil kjøpe flere sanger til den nye iPoden. S som lurer på hvor bikinien er. Alt som skal ordnes.
- SOS, kan jeg hjelpe dem.
Jeg introduserte meg. Fortale om saken.
- Kan du snakke med Care Manager, hun står her, sa jeg og ga røret til Carmen.
- Hello? hello! Hello? Carmen så på meg, ristet på hodet. - No answer, sa hun.
- Hallo, kan du høre meg, sa jeg.
- Ja, jeg hører dem fint.
I mellomtiden hadde jeg fått opp laptoppen, hentet opp mailen sendt 24 timer tidligere. Funnet frem telefonnummeret.
- She will call you now. Go to your office please, sa jeg til Carmen. Instruerte SOS om hvilket nummer de måtte ringe.

Ti minutter senere gikk jeg inn til Carmen, en staut karibisk dame omtrent på min alder, med en dialekt som kan tyde på at hun kommer fra Britisk Guiyana eller liknende sted. Gullbriller, tykk. Ristende på hodet da hun så meg, akkurat i ferd med å avslutte samtalen med SOS.
- Jeg vet ikke om jeg får tak i en ambulanse, sa hun.
- Jeg er hos A, sa jeg bare. De får hente oss der.

Nå sitter jeg her, kvart på tre. Venter på ambulansen. Håper at vi får gjort testen idag slik at vi får funnet ut hvorfor A har vondt i hodet. Hjemme ligger jentene rundt svømmebassenget. Det er godt å vite. De har hatt en sleepover i natt med Tate, datteren i huset. De er opptatt av de nye tingene vi kjøpte til dem igår - vi dro å shoppet på Short Hills Mall.
- Upscale, sa Cy da hun skulle beskrive den. Det var bare fornavnet. Cartiers, Tiffanies, Apple, MaxMara, hele Bogstadveien ganget ti + airconditioning, sikkerhetsvakter, masse parkeringsplasser, dyre fyllepenner, en Bentley parkert ute til almen beskuelse, ikke en ripe, Coach, veskebutikken hvor veskene koster like mye som to handlevogner på Sentra - minst, Applebutikker med endeløse rekker med forførende blanke, glass, aluminium maksiner som får vanlige PCer til å se ut som en bakgårdskatte. I Coachbutikken blir vi budt på drinker, det er stinnt av folk, jentene kan forskyne seg fra et gigantisk bord fullt av gotteri - unge damer går rundt med brett med rosa drinker med grønne sugerør, en av dem forklarer oss at en eller annen tenåringskjendis fra et tv program kommer hvert øyeblikk. Jentene ser på henne uten å fortrekke en mine. - We don´t have a tv, sier H stolt. Never heard of her. Det skal mer til å vippe oss av pinnen. Takk jeg har nettopp spist. Her var det veldig høy musikk pappa. Jeg kan ikke utstå sånn teknomusikk.
Jeg kjøper joggesko til As rehab. Jentene kjeder seg, sitter å småkrangler mens jeg tester sko på H. Hvis de passer H er de akkurat litt for små til A. Jeg kjøper noen sorte som er litt for store til H.

Et godt tegn i går var at A gjerne ville at jeg skulle ta med hårkrem.
- Glem det, sa jeg. - Jeg har mer glede av at håret ligger så nogenlunde. Vi lo. Jeg tenkte at jeg skulle ta den med idag, men glemte det. Det er mange ting å holde orden på. Nå håper jeg at ambulansen kommer snart. A sover. Det høyre øyet er nesten lukket. Det er da enda noe.

Jeg har også bestilt flybilletter til Paris på søndag. Skal jobbe der på Insead på tirsdag, retur til NY på onsdag. Viktig å holde hjulene igang -- og å få inn litt penger til å betale for det huset vi ikke er akkurat nå (men som naboene passer godt på), den hytta vi skulle ha vært på nå, og alle de andre tingene. Dessuten blir det faktisk ganske deilig å sitte å se ut av vinduet på et fly og få det store overblikket som flyturer byr på. Det er som synet av skyer, himlen om natten, den enslige månen utefor flykroppen, alle disse tingen stimulerer til å tenke andre ting.

Mens jeg sitter her å skriver kommer Carmen inn.
- Desverre, men vi måtte kansellere dagens undersøkelse fordi forsikringsselskapet ikke tok kontakt med oss snart nok. Hun kan få en ny undersøkelse om en uke - neste torsdag, sier hun.
- Det kan bli for lenge å vente, sier jeg. - Da er vi kanskje allerede i Norge.
- Beklager, men det er ikke vår feil. Jeg gjorde så godt jeg kunne. Forsikringsselskapet skulle ha tatt kontakt tidligere. Jeg trekker på skuldrene, vet ikke hva jeg skal si. Carmen smiler til A som snur seg rundt i sengen. Jeg merker at jeg er rasende, men vet ikke hvor jeg skal kanalisere sinnet. Innover? Skal jeg være sint på meg selv fordi jeg trodde en epost til SOS var nok? Skal jeg være sint på Carmen som helt sikkert gjør så godt hun kan? Skal jeg være irritert på SOS som jeg for øyeblikket er helt avhengig av? Eller skal jeg bare kjøre på, spare på kreftene, fokusere på det som er viktig, skaffe en ny time til A tidligere, forklare SOS hva de risikerer hvis de ikke får gjort testen, eller kanskje er den ikke viktig? Jeg vet ikke, jeg er ikke lege, bare en midlertidig advokat for A, en vaktbikkje for den jeg elsker.