Snart er det fire år siden slaget

Livet går sakte videre.  Snart er det fire år siden den fatale dagen i New Jersey da A fikk slag.  Det har vært fire tøffe år.  Aller mest for A, men også for resten av familien.  Aller tøffest -- tøffere enn det ekstra arbeiet -- har det vært å føle tapet av nærheten som jeg følte vi hadde før slaget, og som jeg fremdeles sliter med å finne tilbake til.  Det eneste vi vet om fremtiden er at det som var ikke kommer tilbake.  Hva som kommer istedet vet vi enda ikke.  

Våren har vært stabil.  Dagene har kommet og gått uten at vi har sett de store endringene.  A mener selv at hun har blitt mye bedre, og jeg er enig.  Størst er det mentale fremskrittet.  Hun aksepterer mer og mer det som har skjedd, og sier på gode dager at hun føler hun har lært mye, at ting har fått en annen mening, at mye av det vi var opptatt av før er uvesentlig.  Humøret er stort sett godt, det gjelder oss begge, og jeg beundrer henne hennes optimisme.  

I vår har vi forgjeves forsøkt å få en handicap parkeringstillatelse for A når hun skal komme seg rundt.  Tillatelsen er personlig og følger personen, ikke bilen.  En slik tillatelse ville vært nyttig gitt at det er vanskelig for henne å gå mer enn noen meter alene (prøv selv uten balanse), og gitt at hun daglig er på mye trening og ærender.  Både hennes ukentlige turer med personlig brukerstyrt assistent -- IA -- og med meg er krevende fordi vi ofte må sette henne av på steder for så å parkere et helt annet sted.  Vi forsøkte å dokumentere så godt vi kunne, men det virker som kommunen ikke ville gi henne tillatelse fordi hun hverken har jobb eller trenger tillatelse hjemme.  Istedet ble vi oppmuntret til å stoppe på parkering forbudt for å slippe henne eller følge henne inn for så å parkere bilen.  Hvis ikke A får tillatelse forstår jeg virkelig ikke hvem som får det.  Kanskje derfor man aldri ser at det står noen på handicap plassene i Oslo?  Vi klaget to tre ganger før vi ga oss.  Det som er tungt for henne er at hun hele tiden må be om hjelp (også til kjøring, TT-kortet går tomt i oktober selv med moderat aktivitet), og ved å ikke ha handicapparkering blir det enda mer hassle for de hun ber om hjelp.  

Det neste nå er forøvrig rullestol.  A har har lyst til å få tak i en liten lett stol som kan gjøre henne mer mobil.  Her har vi vært i kontakt med NAV og tiltross for at NAVs sakbehandler har vært med A for å teste stoler, må vi fylle ut et komplisert skjema som jeg måtte hjelpe til med (og som jeg fylte ut galt, selv om jeg har to mastergrader og ser meg selv som relativt oppegående).  Dette skjema må printes ut fra nettet og fylles ut og sende i posten -- tiltross for at NAV har all informasjonen fra før.  "Det tar meg lang tid å få lagt noe i postkassen," sa A i går.  "Og når man tar taxi med TT kort har man ikke lov til å stoppe taxien for å poste et brev fordi det da blir regnet som to turer."  Det er nesten så man får inntrykk av at rullestoler kun gies ut til de som kan komme å hente dem selv.  Hva skjedde med faglig skjønn?  Hvorfor har ikke NAV nok tillit til sine saksbehandlere til at de kan ta beslutninger om hvem som skal ha rullestol?  Og hvor mange ganger må man dokumentere sitt handicap?  Det er hjerteskjærende å tenke på hva som skjer med de som ikke har nok krefter og ressurser.  De får heller sitte hjemme.  

Men vi gleder oss til sommeren.  S og jeg skal tre uker til USA hvor hun skal gå på sommerskole.  Etterpå skal vi være på hytta i Son.  A har store planer om høner og planting.  Svigerfar har pløyet jordet og skal sette poteter.   

Livet passerer.  Begge jentene er nå konfirmert.  Om noen år begynner de å flytte ut.  Livet mangler ikke mening eller spenning.  Og ja, hver dag forteller vi hverandre at vi er heldige.  Hvordan vi velger å se på livet er et valg.  

Der er vi nå.  

Re: Livet -- på vinterferie 2013.

Denne uken er vi på vinterferie i Bergen.  Vi kjørte fra Oslo lørdag morgen og mandag kjørte jeg workshop for 70 ledere på Solstrand Hotell fra 10-17.  Utmattende men gøy.

Har også nettopp vært en uke i Calfornia sammen med hele nettverket jeg er en del av.  Det var spennende, men samtidig sårt å være på reise uten A.  Vi lever i to ulike verdener og det er ikke alltid lett å konsolidere de to.  I det hele tatt -- slaget preger og dominerer livet vårt og det føles som om det ikke er mye overkskudd til annet enn de nære og primære ting som familie og jobb.  

Det er mange ting som krever oppmerksomhet.  Jentenes skolegang.  Det sosiale livet i heimen.  Trening.  Oppfølging av fritidsaktivieterer for jentene.  Det å være hjemme etter middag, ordne regninger, forsikring, foreldremøter, en lekk kran, en feilaktig faktura, noen trenger nye klær, noen skal ha hjelp med en ipad eller en mail som skal skrives, mat skal lages, lekser som skal gjøres, hus skal ryddes, noen skal trøstes, løsninger skal finnes på praktiske problemer.  

A fortsetter sin kamp mot skjebnen og trener iherdig.  Hun bruker også mye krefter på å gjøre sin del av jobben hjemme.  Hun vasker klær (det tar henne en evighet å løfte tøy opp fra kjelleren et trinn av gangen).  Hun lager middag hver dag nå, og kreker seg opp til frokost klokken syv.

Vi forsøker å finne frem til et nytt liv, en ny likevekt.  A er på samme måte som før en likeverdig partner, en jeg kan sparre med.  I går var vi inne i Bergen sentrum og bare det å bevege seg et kvartal går sakte.  Høydepunktet blir boller på en kafe, og jeg savner et mer aktivt liv sammen med henne.  Og jeg savner å kunne spørre rådføre meg med henne.  Hun har rett og slett ikke overskudd til å engasjere seg i mye annet enn jentene og sin egen helse.   

Men livet handler om å leve med savn.  Kanskje livet handler om å akseptere at ting ikke alltid blir slik du vil de skal bli.  Kanskje det handler om å akseptere det og klare å leve og elske og nyte på tross av denne motstanden, på tross av savnet.  

Jeg elsker A.  Jeg kan ikke gå fra den jeg elsker.  Som A, er jeg lojal. Kanskje er jeg heldig som har fått testet min lojalitet, som har fått sjansen til å fokusere på å ta meg av de jeg er glad i.  Det er liten tvil om at slaget har satt oss på en prøve, en prøve som på langt nær er over, en prøve hvor vår kjærlighet til hverandre, vår utholdenhet på alle ting i livet testes.  

Det jeg ser er at vårt liv ikke preges av eksotiske reisemål med en frisk partner, preges ikke av tanker om materielle ting, preges ikke av materiell sikkerhet, preges ikke av noen av de tingene mange på vår alder tar som en selvfølge.  Vi lever rett og slett et helt annet liv enn mange av mine samtidige.  Og kanskje er vi bare tidlig ute i forhold til å oppleve de endringene som alle på et eller annet tidspunkt blir konfrontert med.  

Men konsekvensene er en tøffere prioritering.  Jeg har hatt mindre tid til å være sammen med andre.  Når dagen er over er jeg sliten, jeg orker sjelden å gå ut om kvelden medmindre jeg må på et foreldremøte eller kjøre på trening, foretrekker å legge meg tidlig og vet med meg selv at jeg må møte dagene uthvilt.  At jeg må ta godt vare på egen helse, at jeg må ta godt vare de kreftene jeg har fordi jeg har ingen buffer.  Da vi skulle kjøre til Bergen var jeg den eneste sjåføren.  Når jeg ble trøtt måtte vi stoppe. Når noe skal ordnes hviler det ofte på meg (selv om det har blitt bedre, og selv om jeg er As foreldre en stor takk skyldig -- de ER fantastiske).  A kan knapt gå et ærend, noe hun ikke lar seg stoppe av.  "Jeg kan handle jeg" er en slags trussel fordi hun da sliter seg ut og bruker en hel dag, og det klarer ikke jeg å akseptere.  Lyspunktet er hennes brukerstyrte assistent som kommer en dag i uken.  Det er faktisk en overraskende nyttig ressurs for oss og gir A en følelse av at hun også bidrar gjennom å kunne gjøre ærend, stoppe strømper, bake brød, bidra.  

Men månedene flyr forbi.  Livet farer forbi.  Det er snart fire år siden A fikk slag.  Jeg synes ikke hun har blitt nevneverdig bedre rent fysisk men jeg vet at den daglige treningen hun utsetter seg for er livsviktig.  Rent mentalt er hun utvilsomt bedre -- takk og lov for det -- men fysisk føler jeg at hun står ganske stille -- inntil videre.  

Jeg mener ikke å syte.  Livet ER breddfullt av mening, dagene fulle av innhold, og jentene er fantastiske.  Jeg beundrer As pågangsmot og drive, og selv om vårt liv har forandret seg tror jeg egentlig vi har det ganske bra.

Men det har ikke vært mye tid til å dyrke vennskap og sosiale situasjoner utover de som kommer hjem til oss.  Mesteparten av vår sosiale liv kretser rundt naboer, besøk ved kjøkkenbordet og samvær på Furubråten og Tørfest.  Vi lever kanskje et vesentlig mindre liv enn mange har; vi har en liten radius,  har redusert materielle ambisjoner og forsøker å fokusere på det som er kjernen.  Resten kan vi ikke bruke for mye tid på for da faller ting fra hverandre.  Vi fremstår nok som ganske normale for de rundt oss, men det er fremdeles mye ubearbeidet sorg, fremdeles mange ufremkalte tanker, fremdeles mange landminer vi skal liste oss rundt og tiden stopper aldri.

Vi lever med en mindre radius enn før.  Her fra hytta i Son.  

Natt til fredag: Nyttårsforsetter 2013

Plutselig er det 2013.  Årene farer forbi slik landskapet gjør det på skarpt føre; du bare staver deg frem, kjener den friske luften i ansiktet, kjenner kroppen som fungerer, og ønsker at turen bare varer og varer.  

Slik er det nå.  Sprette opp om morgenen, og før jeg vet ordet av det, er dagen over, før jeg vet hva som skjedde ligger jeg der på vei mot en ny dag, en ny uke, og nå, et nytt år.  

Nyttårsaften var vi med T&T og det føltes som om vi nettopp hadde gått ut døren fra fjordårets feiring.  Vi er så gamle nå at årene har begynt å flyte i hverandre.  Det er ikke lett å huske hvor man var når.  Ting bare skjer.

Jentene har blitt større.  De har blitt mer avanserte.  De leser  andre ting enn før.  Interesserer seg for politikk.  Vil lese avisen om morgenen. Sitter lengre ved bordet. Engasjerer seg mer i samtaler.  Stiller spørsmål om livet.  Løfter blikket de og; jeg kan se hvordan ideen om et eget liv formes, hvordan en flamme er tent, hvordan de plutselig kan se for seg et liv boende i egen leilighet, boende i et annet land, værende med andre mennesker.

Første nyttårsdag spiste vi en lang hyggelig frokost.  

"Hva bør vårt nyttårsforsett være?" spurte A.  Vi andre så rart på henne.  Vi pleier aldri å ha nyttårsforsetter, vi ser litt ned på slike forsetter i vår familie.  "Hva bør vi bli bedre på?"  

"Hva synes du jeg burde bli bedre på?" spurte jeg.  

"Du bør bli flinkere til å legge vekk dine elektroniske dingser.  Være mer tilstede," svarte hun.  Hun sa noe annet også som jeg ikke lenger husker.  Slik gikk vi runden.  Hva syntes vi de andre kunne bli bedre på?  Etter en lengre runde, kom vi frem til at vi skal jobbe med å bli bedre på tilstedeværelse:

1. Vi skal snakke til oss selv og til hverandre på en mer positiv og hyggelig måte som løfter oss, ikke tar oss ned;

2. Vi skal gjøre mer ut av måltidene.  Bestrebe oss på å spise sammen, sitte til alle er ferdige, og delta i samtalene;

3. Vi skal være mindre skjermavhengige og påkoblet og sørge for at vi avgrenser tydeligere mellom arbeid og samvær med hverandre.  

Etter denne hyggelige frokosten hvor alle virkelig deltok i samtalen ble vi enige om å dra på graven til min mor, S.  Det var skyfritt, gnistrende sol, og vi kjørte til parkeringsplassen bak Frognerparken.  Vi hadde med oss piggsko, og sammen stavret vi oss inn i gravlunden der det var speilblank is på veiene.  Vi hadde funnet frem noen gravlys fra boden, og jentene stod lenge å så på den flotte natursteinen der moren min lå sammen med sin lillebror, hennes mor og stefar og mine oldeforeldre.  Vi tente et lys og en fakkel, og gikk deretter rolig bort til mine besteforeldres grav der vi også tenkte lys og jeg tok flere bilder.  

"Dere har vel egentlig aldri spist kebab før," sa A lurt da vi var tilbake i bilen.  De så rart på henne.  Kebab?  Hva er det?  Nei, det hadde de ikke.  Hva så?  Vi ble enige om å spise kebab.    S var skeptisk.  Kunne vi ikke heller dra på en skikkelig restaurant?  H slappet av da vi forsikret henne at det var mest kjøtt og at hun også kunne få en brus.  

Vi fant en sjappe rett ved Hs skole i sentrum.  Store Colaskilt og en eim av stekt fett og kinakål stod i mot oss.  A bestilte og spanderte etter at H hadde balansert henne inn i det trange lokalet, og snart satt vi med skeve nakker og gaflet på hver vårt berg av hakkede tomater, agruker, kinakål, mais, grillkrydder, en ubestemt saus, og noen kjøttstykker i et pitabrød.  Selv S måtte innrømme at det var godt.  

Etterpå kjørte vi sakte gjennom Grünerløkka.  Her bodde vi da dere var små.  Her pleide vi å spise.  Her var det første stedet de serverte latte i store krus.  Her pleide det å ligge en brun sjappe.  Her gikk vi tur med H da hun var nyfødt.  Her kjøpte vi grønnsaker.  Her pleide A å sykle hjem fra jobben.  Tenk å kunne sykle.  Å kunne løpe avgårde.  Å være helt fri.  Tenk hvordan vi tok livet som en selvfølge.  Tenk hvordan de som reker rundt her nå tar livet som en selvfølge.  Tenk hvor lite vi visste om det som kom!  

Vel hjemme laget jeg middag: ovnsstekt kylling, stekte poteter og ratatouille.  A ryddet videre i kjelleren.  Det går sakte, men hun gir seg ikke og har holdt på i dagesvis med å rydde.  Jeg ser det som et sunnhetstegn at hun holder ut lengre, at hun gjør prosjektene ferdig, og at hun ikke er så redd for å spørre meg om hjelp.  

"Jeg er ferdig med sorgen," sier hun nå.  "Jeg vet jeg kommer til å bli bedre.  Jeg er overbevist om at jeg får tilbake lappen.  Jeg lever et godt liv.  Jeg er jo heldig som er så mye sammen med mine nærmeste."

Hver kveld sovner vi ved siden av hverandre og forteller hverandre at vi har et godt liv.  Det siste jeg ofte tenker før jeg sovner er at jeg -- i motsetning til A -- fremdeles ikke har et like avklart forhold til den store endringen vi har vært og er igjennom, selv om jeg merker at jeg lever mer og mer i hverdagen, at jeg nyter turen mer og mer ettersom også jeg merker at jeg kan se konturene av det livet som kommer etter det livet vi hadde.  Livet etter 2009 har vært en overgang.  Hva som kommer vet vi enda ikke.  

Lille juleaften 2012. På hytta. Jeg kjenner på sorgen.

Lille juleaften 2012. På hytta. Jeg kjenner på sorgen.
Kl. er ni søndag morgen A og jeg sitter i sengen med hver vår kaffe. Utenfor er engen hvitkledd med et slør av nysnø. Jeg kjenner den kalde luften fra vinduet over sengen som gjør skulderhuden min kald og stram. Jeg har vært nede og har laget to kjappe kaffe. Nå sitter vi i senga, skrivende, som om ingenting hadde skjedd, som om A var frisk, som om hun når som helst kunne reise seg, løpe avgårde, som om hun kunne snappet tilbake til sitt gamle effektive superjeg.
Jeg merker at ettersom A har blitt gladere, ettersom hun motvillig har omfavnet sin nye rolle, så tør jeg også kjenne mer på min egen sorg. Det er en snikende følelse, en slags kulde som ligger der rett utenfor den stengte døren, og når døren settes på gløtt, kjenner du kulden som først er der rundt anklene, og som sakte inntar deg -- hvis du blir sittende stille.
Kjenner jeg etter, kjenner jeg at sorgen er der side om side med en følelse av at jeg har det godt. Det har tatt meg noen år å erkjenne at det er slik. I begynnelsen ville jeg ikke erkjenne at slaget var en tragedie. Den erkjennelsen sitter fremdeles langt inne. Tanken om sorgen er skummel, noe jeg ikke snakker om. Kanskje fordi jeg ikke vet hva jeg skal bruke en slik erkjennelse til, kanskje fordi jeg frykter hvor slike tanker skal føre meg. Men denne tanken om at vi har blitt utsatt for en tragedie, at slaget har tatt endel av livet vårt, den tanken ER der, og ettersom jeg blir tryggere på min nye situasjon, tør jeg også erkjenne at det ikke er så lett og at jeg er lei meg for det som har skjedd -- for den smerten det har påført de jeg elsker -- uten at jeg bebreider A; det er jo ikke hennes skyld!
Etter slaget har livet vært dominert av hektisk aktivitet. Jeg har har vært klippen. Jeg har hele tiden sørget for at alt var på skinner. At jentene fikk det de trengte hver morgen. At vi har hatt mat på bordet, at vi har kunnet betale regninger og dra på ferie, at vi har hatt en følelse av normalitet. At A har følt seg trygg, at vi har kunnet leve livene videre, at jentene har følt seg trygge i noen helt avgjørende år i deres liv -- og den jobben er ikke ferdig enda.
Men med årene som går kommer erkjennelsen smygende: Dette er ikke lett. Selv om vi er heldige, selv om vi lever i en fantastisk familie, er dette trist. Vi har mistet noe viktig. Vi har vært utsatt for en tragedie. Våre normale liv har måttet vike plassen for en abnorm tillstand.
Men hva kan jeg bruke det til? Er det viktig bare å erkjenne at det er slik det er? AT vi har mistet noe?
Jeg kjenner at instinktet mitt hele tiden vil pense meg over på noe positivt. At jeg hele tiden vil minne meg på hva vi har igjen. At vi har hverandre. At vi fremdeles har det viktigste inntakt - kjærligheten. At det kunne ha vært værre. At A kunne ha dødd. At hun tross alt ER her, at vi kan ha våre samtaler, at vi kan sitte med hver vår kaffekopp i sengen, skrivende, at vi kan være sammen, at vi kan dra til hytta hver helg, at vi kan le sammen, at vi kan snakke om jentene våre, at vi kan diskutere hva vi skal gjøre, at A kan skrive julekort (med store blokkbokstaver), at vi kan lage mat sammen, at hun klarer å drikke ett glass vin, at hun kan gjøre seg forstått, at hun blir mer og mer tilstede i samtalene. Nå klarer hun å lage middag hver dag, klarer å få vasket tøy.
Jeg veksler mellom å tenke disse positive tankene, og samtidig merker jeg at jeg hele tiden må vri hodet vekk fra de tingene som er borte, at jeg hele tiden må la være å tenke på det jeg savner, at jeg hele tiden må øve meg på vekslingen mellom å være kjæreste og pårørende. At jeg må føler meg litt mer alene fordi det er så mange ting jeg må gjøre alene, og så mange ting jeg vet at bare jeg kan gjøre -- ting som ikke blir gjort hvis jeg lar dem ligge.
Det siste har gjort meg mer effektiv og selektiv; jeg slurver mer og lar mange ting ligge. Jeg rekker rett og slett ikke over alle detaljene mange er opptatt av. Jeg leste et sted at påbegynte prosjekter som ikke avsluttet = sløsing. Jeg unngår prosjekter jeg ikke klarer å avslutte, og jeg forsøker å slurve nok til at jeg kan få
Det er ikke lett å snakke om dette. For henne oppleves det lett som skyldsfølelse. Hvis jeg sier at jeg er trist, tar hun ansvaret; da oppfatter hun at det hennes feil at jeg er trist. Og det er det jo ikke. Men akkurat dette gjør det vanskelig. For henne er det umulig å separere seg selv fra slaget. Hun identifiserer seg med sykdommen. For henne ER hun sykdommen. Hvis jeg forteller om hvordan sykdommen har forandret mitt liv, føler hun at hun har forandret mitt liv på en måte jeg ikke har ønsket. Da legger jeg stein til byrden ved å minne henne på noe som faktisk ikke er tilfelle: at hennes slag er hennes gjerning. At hennes slag er noe hun har påført familien.
Det er ikke lett å skille person og sykdom, og akkurat dette gjør at det er vanskelig å snakke om med A uten at hun blir trist og lei seg. Når det skjer, flyttes samtalens fokus seg. Da snakker jeg om noe annet, da går jeg tilbake til rollen som den som trøster fordi jeg ikke vil legge sten til byrden, ikke vil gjøre henne trist, ikke vil gi henne inntrykket av at det er hennes feil at vårt liv sammen ikke lenger er hva det var men noe annet.
Akkurat denne dynamikken skaper en følelse av ensomhet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den, og kanskje er den en ensomhet som jeg som pårørende må leve med. Kanskje er dette en ensomhet alle pårørende føler: at deres sorg kommer i bakgrunnen. At deres sorg må dempes både fordi det er en sorg som så lett kan oppleves som en anklage mot pasienten og fordi den også kan oppleves som bagatellmessig i den store sammenhengen.

Men nå er det snart jul. Nå skal vi spise frokost og deretter dra over til gården for å hjelpe til med juleforberedelsene. Jeg er perifer i den sammenhengen. A har pleid å være i toppledelsen. I årene etter slaget har søstrene utfordret posisjonen. I år som i fjor skal A pusse sølv. Nå får hun de jobbene som ikke krever balanse og mobilitet. Det viktigste er å føle at vi bidrar hver på vår måte.
Slik går dagene, slik går livet, og kanskje er det aller viktigste at vi fortsatt får lov og har muligheten til å gjøre noe for andre enn oss selv.

121208 Lørdag morgen på hytta

121208 Lørdag morgen på hytta
-9 grader, skyfri himmel, sne på bakken, og en lunk i ovnen når jeg kommer ned etter en god natts søvn.
Vi kom hit i går ved 1730-tiden og jeg fyrte i peisen og laget middag mens jentene serverte snacks. Vi har alltid en ovn på lunk, så det var ikke spesielt kaldt, men den gode varmen fra peisen gjorde at de frosne jentene sakte slappet av.
Det har blitt lettere å være her nå, etter at vi fikk lagt inn vann og avløp.
- Det er en enorm luksus å ikke måtte gå på utedo, sa A i dag morges. - For en luksus. Spesielt når man ikke kan gå og må be om hjelp til alt mulig.
Jo, det er deilig å ha et bad inne med varme i gulvet, en fantastisk luksus etter år med utedass og dusj i en kald kjeller hvor vi måtte gå ut for å komme ned til dusjen.
A bruker lang tid om morgenen. Det tar tid å komme seg ned trappen. I går sa hun, "nå er jeg ikke lenger redd for å falle når jeg går i trappen." For hver dag som går oppdager hun noe nytt hun kan gjøre som hun har kunnet før. Men det tar fremdeles tid å komme seg inn i stuen. Det tar tid å dekke på bordet. For å gjøre det må hun gå fra kjøkkenet og inn i stuen mens hun holder det som skal på bordet samtidig som hun møysommelig holder balansen. Det klarer hun såvidt, men går sakte og med lett krokete ben og dyp konsentrasjon. Før forsøkte jeg å forhindre at hun gjorde det ved å hele tiden komme henne i forkjøpet, men det har jeg sluttet med; hun liker å gjøre nytte for seg, liker å trene og slike småting hjelper henne til å bli bedre og til å holde håpet oppe. Og da jeg forsøkte å komme henne i forkjøpet ble hennes iver etter å hjelpe til irriterende fordi den tilslutt dikterte mine handlinger; jeg følte meg styrt. Slik har jeg det ikke i samme grad lenger.
Men fredeles tenker vi på slaget. Hele tiden lever vi med ettervirkningene. Hele tiden er den en del av livene våre, A som skadet, jentene og jeg som pårørende. Hele tiden er dette noe som suger oppmerksomhet og tid ut av oss, noe som styrer livene våre og legger føringer på hva vi kan og ikke kan gjøre. På vår økonomi.
Skal dette vare resten av livet? Og hvis det gjør det, hva så? Hvilke drømmer får vi ikke realisert? Hvilke muligheter byr slaget på, hva kan vi få til nå som vi ikke ville ha gjort ellers?
Jeg har ikke svart på dette, men ser at det er mange problemer som fordunster når en større utfordring dukker opp. Et problem kan løses eller avløses av et større problem. Kanskje er ikke problemet egentlig problematisk. Kanskje er det bare livet som pirker borti deg.