121208 Lørdag morgen på hytta

121208 Lørdag morgen på hytta
-9 grader, skyfri himmel, sne på bakken, og en lunk i ovnen når jeg kommer ned etter en god natts søvn.
Vi kom hit i går ved 1730-tiden og jeg fyrte i peisen og laget middag mens jentene serverte snacks. Vi har alltid en ovn på lunk, så det var ikke spesielt kaldt, men den gode varmen fra peisen gjorde at de frosne jentene sakte slappet av.
Det har blitt lettere å være her nå, etter at vi fikk lagt inn vann og avløp.
- Det er en enorm luksus å ikke måtte gå på utedo, sa A i dag morges. - For en luksus. Spesielt når man ikke kan gå og må be om hjelp til alt mulig.
Jo, det er deilig å ha et bad inne med varme i gulvet, en fantastisk luksus etter år med utedass og dusj i en kald kjeller hvor vi måtte gå ut for å komme ned til dusjen.
A bruker lang tid om morgenen. Det tar tid å komme seg ned trappen. I går sa hun, "nå er jeg ikke lenger redd for å falle når jeg går i trappen." For hver dag som går oppdager hun noe nytt hun kan gjøre som hun har kunnet før. Men det tar fremdeles tid å komme seg inn i stuen. Det tar tid å dekke på bordet. For å gjøre det må hun gå fra kjøkkenet og inn i stuen mens hun holder det som skal på bordet samtidig som hun møysommelig holder balansen. Det klarer hun såvidt, men går sakte og med lett krokete ben og dyp konsentrasjon. Før forsøkte jeg å forhindre at hun gjorde det ved å hele tiden komme henne i forkjøpet, men det har jeg sluttet med; hun liker å gjøre nytte for seg, liker å trene og slike småting hjelper henne til å bli bedre og til å holde håpet oppe. Og da jeg forsøkte å komme henne i forkjøpet ble hennes iver etter å hjelpe til irriterende fordi den tilslutt dikterte mine handlinger; jeg følte meg styrt. Slik har jeg det ikke i samme grad lenger.
Men fredeles tenker vi på slaget. Hele tiden lever vi med ettervirkningene. Hele tiden er den en del av livene våre, A som skadet, jentene og jeg som pårørende. Hele tiden er dette noe som suger oppmerksomhet og tid ut av oss, noe som styrer livene våre og legger føringer på hva vi kan og ikke kan gjøre. På vår økonomi.
Skal dette vare resten av livet? Og hvis det gjør det, hva så? Hvilke drømmer får vi ikke realisert? Hvilke muligheter byr slaget på, hva kan vi få til nå som vi ikke ville ha gjort ellers?
Jeg har ikke svart på dette, men ser at det er mange problemer som fordunster når en større utfordring dukker opp. Et problem kan løses eller avløses av et større problem. Kanskje er ikke problemet egentlig problematisk. Kanskje er det bare livet som pirker borti deg.